Møte i Stavanger 17/1 1976 — Lydig uten å forstå

Det var noe jeg gjerne ville ha sagt, det har hendt jeg har sagt det før, og det har hendt jeg har skrevet det, men det er ikke mange gangene.

Det er noe som svært mange misforstår, og det gjelder en så viktig sak som lydighet. Vi har jo alle livets ord i Det Nye Testamente. Og da er det noen som oppfatter lydighet slik at når de selv personlig blir enige i det som står i Bibelen, så skal de gjøre det. Men da er det jo ikke lydighet, når jeg selv forstår det slik. Da gjør jeg jo som jeg forstår det. Prøv om dere kan få tak i dette, det er ikke så helt sikkert. Det er den vanlige måten å forstå lydighet på, altså man vet ikke innerst inne hva lydighet er. Lydighet er å gjøre akkurat som det står skrevet, fordi at det er Guds ord, og vi skal være lydige mot ham. Det er ikke noe spørsmål om jeg er enig i det, om jeg skjønner det, jeg skal gjøre som han sier — uten å skjønne det. Og så har vi det ordet: Lyd eders veiledere. Det praktiseres av mange akkurat på samme måten. Når de omsider kommer til at de er enige i det at det ville være bra å gjøre slik, så gjør de det, men da er det jo ikke lydighet. Lydighet, det er å gjøre slik som det en betrakter for veiledere, har sagt, — uten å skjønne det og uten å være enig i det. Det er lydighet. Og det er jo lett å forstå når vi tenker på barna. Vi vil ha lydige barn. Det er vel ikke når barna blir enige i det foreldrene sier? Det er ikke noe som heter slik. De skal gjøre det som foreldrene sier, fordi at foreldrene har sagt det, og Guds ord sier de skal lyde sine foreldre. Og nå på skolen i dag blir de opplært til at de skal ikke gjøre som foreldrene sier, de skal tenke selv. Det får alle barna deres undervisning om på skolen, og da må foreldrene lære dem at det er riv, ruskende galt det de sier på skolen.

F.eks når dere betrakter meg som en veileder, og jeg sier: Tal høyt, tal høyere, så er det nesten ingen som gjør det. Og det nytter ikke å forsøke å få det til at man kan ikke snakke høyere, det er jo ikke sant. Hvis du ramla utfor brygga f.eks. og ikke kunne svømme, så skulle du høre at du kunne snakke høyere. Da hyler de, de har stemme nok i lange baner. Det er rett og slett, de tillater seg å være ulydige. De synes ikke altså at de skal snakke høyere. Men nå står det jo, lyd eders veiledere. Når man ingen veileder har, så bortfaller det jo. Men når man selv regner det som en veileder, så står ordet der: Lyd eders veiledere. Det er ingen som ikke kan snakke høyere, det er løgn, hundre prosent løgn. Man gjør som man er vant til, og gir en god dag i hva veilederen sier. De har aldri kommet på den tanken en gang at de skulle gjøre det bare fordi at han har sagt det. Og jeg vet at jeg har uttalt det iallfall én gang, at det ville være veldig klokt, og hvis en holdt seg f.eks. bare til det, så ble det den korteste veien til frelse som enhver kunne få. Da ble hele livet lettere. Det kan ta lang tid før en blir enig i alt det som veilederne sier, så det blir det ikke noe større utav. Slik er det med alt som heter lydighet. Det står mange herlige livets ord om alle områder i Skriften, og når man selv blir enig i det, så kaller man det for lydighet, og gjør det da. Men da er det jo ikke lydighet. Lydighet er å gjøre det fordi at den har sagt det som Skriften sier vi skal være lydige mot — og det er jo først og fremst Gud, og så er det veiledere og foreldre og eldre. De yngre skal underordne seg under de eldre — underordne seg, under altså, de skal være under, gjøre som de eldre sier. Det praktiseres jo aller mest, kan jeg tenke meg, slik at når en blir enige i det, så skal en gjøre det. Når de selv synes det, skal de gjøre det, men da er det ikke lydighet, da har det ingen ting med lydighet å gjøre. Forsøk om dere kan få tak i dette — og tal høyt alle dere som kommer fram, og praktiser det ikke på den måten at da vil dere ikke gå fram, hvis dere er vant til å snakke lavt. Nei, bryt med det, kom fram og praktiser lydighet. Jeg har snakket om dette gjennom alle år som jeg kan huske, og det har hendt jeg har snakket til samme person mens han talte, opptil tre ganger har jeg sagt, tal høyere — ikke tale om, ikke antydning. Det heter på dagligdags norsk, man blåser en lang marsj i hva det blir sagt. Det er ikke veien til himmelen.

Ja, så var det én ting til. En ting er å sitte på krakken og ta en bestemmelse og omvende seg, og det har lett for ikke å bli noe av. Kommer en fram og sier det så alle hører det, så er det nesten umulig annet enn at det blir noe av det — for da får en jo alle sammen som vitne på enten det blir noe av eller ikke. Så det er det lureste som finnes at når man har tatt en beslutning, på dødsens alvor, kommer fram og sier det så alle hører det, da binder man seg selv til det man har besluttet seg til. Det er så klokt som det overhodet kan få blitt. Istedenfor å ta den, det er ikke verd å si noe, for det er ikke sikkert det blir noe av det. Altså, man binder seg selv til det man ønsker å komme til, ved å si det så alle hører det. Jeg kan jo tenke meg det at mange har dømt seg selv kraftig her nå, hva ydmykhet angår. Vi har en alminnelig religiøs sang også om det: Prøv å stå som Daniel, gjør det vidt bekjent, tror jeg det heter. Si det så alle hører det, det er en veldig hjelp for deg selv.