Møte i Stavanger 17/1 1976 — Ydmykhet

Ja, jeg vil gjerne si noen ord igjen om det aldeles enestående, vidunderlige lyset som jeg nylig har fått, etter i årevis å ha forkynt og skrevet om at grunnloven for frelse fra første begynnelse til siste slutt, det er ydmykhet. Og nå er det forsterket slik at det er ikke bare hovedloven, men det er i dypeste forstand det hele, absolutt det hele. Og hovedordene de står i Jakob og 1. Peter.

Jakob skriver om å være Ordets dommer og ikke Ordets gjører. Det er alminnelig vane for mange kjære brødre og søstre — ikke minst søstre. De tillater seg å dømme hver eneste én, de eldste, de aller eldste, de generer seg ikke for noen ting. Hvis en var ydmyk, så var det jo umulig å tillate seg noe så forskrekkelig grovt, å ha slike ubeskrivelig store tanker om seg selv, at man var kompetent eller dyktig til å bedømme og dømme alle og enhver, og selv ikke er annet enn en stor stakkar. Og derfor er det altså nødvendigvis nå, tydelig og klart for meg, det viktigste av alt å belyse dette. Man er i mørke altså, man skjønner ingen ting. Man gjør det fryktelig galt, og har ingen idé om at det er galt i det hele tatt! Og så er det fortvilede, menneskelig talt, at man kjenner jo sine medmennesker en del, og krake søker make, man vet at det er andre som også gjør slik, og fordi man er forferdelig menneskelig, så når andre kan gjøre det, så er det riktig for meg å gjøre det også. Altså hvert eneste menneske er enten stolt eller overmodig eller hovmodig eller selvklok eller oppblåst, det er det samme stoffet alt sammen, de er selvsikre og har selvtillit og er selvrådige — selv, selv, selv, selv. Så opptrer man slik og generer seg ikke, og har ikke ringeste anelse om at det er noe galt i det hele tatt, det er gammel, inngrodd vane. Og så vet man at det er mange andre som har det slik også. Og de finner hverandre igjen, de smelter så godt sammen. Og så lyder Jesu ord: Døm ikke. — Det står ikke: Døm ikke for hardt, og vær ikke for mye tilbøyelig til å dømme, og vær ikke så snar til å dømme, det står ikke noe om det der. Det står: Døm ikke — IKKE — basta. Ikke i det hele tatt, ikke én unntagelse, det er Guds ord, det er Jesu ord. Og i Rom. 2, 1 står det at ved å dømme din neste, fordømmer du deg selv! Og selv et slikt ord er ikke i stand til å vekke opp slike folk. De får ikke frykt over seg. De får ikke frykt for å bli fordømt — fortsetter freidig på samme måten. Og det er meget betegnende at akkurat som det står i 1. Pet. 5,5 står det også i Jakob, så det er ikke noen trykkfeil. I Jakob 4, 6 står det nøyaktig det samme: «Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Det finnes altså ikke andre muligheter forat det skal bli bedre med oss, enn å bli ydmyk. Og alt hva vi ellers kan hengi oss til, og være flinke til, og flittige til, det kan ikke erstatte dette. Det veier egentlig altså, ingenting i vektskåla, det eneste som veier i vektskåla og som gir resultater, det er ydmykhet. Og det passer jo ikke for en som anser seg selv for å være meget ringe, å gi seg av med å dømme og bedømme og kritisere alt og alle. Forferdelige greier. Og så sikkert som Gud lever, så er det grunnen til at slike mennesker aldri gjør noen skikkelig fremgang og ikke gjør fremgang i det hele tatt. De er akkurat de samme fra møte til møte, og fra stevne til stevne, fra dag til dag, fra måned til måned, fra år til år, fra årtier til årtier. Og så lever de i en slik selvbedragersk drøm om at de gjør fremskritt. Det er ikke sant! Det var ingen sak å sette prøve på det — hvis jeg innbiller meg at jeg gjør fremskritt, så må jeg si til meg selv, hva består de fremskrittene i? Skriv opp på en lapp alt det du har gjort fremskritt i, alt det som nå har blitt mye bedre enn det var for litt siden.

Dette er jo noe som kan sees og høres, men da må en jo ha øre å høre med og øyne å se med — åndelige ører og åndelige øyne, ellers så kan man ikke høre og se det. Og fordi det er slik, det er livslov, selve hovedloven, den loven som avgjør alt sammen, så er alt annet likegyldig. Vi trenger kjærlighet, og vi trenger tro, og vi trenger alt mulig og alle de dyder som finnes. Det kan ikke bli noe uten ved ydmykhet. Og den største graden av ydmykhet, det er å fornedre seg selv, altså av egen drift å gå ned, plassere seg lenger ned.

Fornedre seg selv er noe som nesten ikke hender med de fleste. Tvert imot, de forsøker å holde seg oppe og forsvarer seg selv så godt de bare kan, forsvarer seg selv etter alle kunster. Hvis noen sier en sannhet til dem personlig, så møter en selvforsvar pr. omgående — stikk imot å være ydmyk, for da blir det selverkjennelse. Da blir det at det er sant, og det skal det rettes på, det skal det bli bedre med. — Nei da, forsvare seg selv — så og si gripe etter et hvert halmstrå for å forsvare seg selv. Da motarbeider man sin egen frelse. Etter dette er det bare én eneste ting som er visdomsfullt, og det er å ydmyke seg og fornedre seg selv. Dette er altså festtalen, fordi at det blir aldeles festlig å bli mere ydmyk, for da gjør vi fremgang, og det er ikke noe mere festlig enn å gjøre fremgang i Gud. Det kan da ikke bli mere festlig enn det? Hva? Ved den nåden den ydmyke får, så lykkes alt sammen, det lykkes på løpende bånd — man gjør fremskritt på løpende bånd. Man blir mere og mere frelst på alle områder, og følgen av det igjen er at man får større og større fred og større og større hvile i Gud og større og større glede og fryd. Følgende er at man blir lykkeligere og lykkeligere. Alltid glad, alltid takknemlig, alltid strålende, alltid ubekymret, alltid hvilefull, og fortsetter man med det, så fortsetter denne fremgangen inntil enden. Det står at den rettferdiges liv er som et strålende lys, som blir klarere og klarere inntil høylys dag, altså her på jorda — her i utlendigheten. Og fordi at det er sant, så kan det altså observeres, det kan konstateres. Når man ikke gjør fremgang, så er det tydelig for alle og enhver som har med oss å gjøre, så er man altså stolt og har Gud til motstander. Det er ikke bare at det ikke lykkes, det kan ikke lykkes, det skal ikke lykkes, det er lovbestemt. Og så er det lovbestemt at dersom vi er ydmyke og blir mer og mer ydmyke, skal det lykkes noe så kolossalt, noe så svimlende som en aldri hadde drømt om. Da blir man alltid lykkelig og alltid tilfreds, alltid takknemlig, alltid glad, og dømmer aldri andre, og dømmer stadig vekk seg selv så fort som man får nytt lys. Det er altså en strålende vei rett til himmels, vi når et himmelsk liv her i utlendigheten, her midt i denne syndige verden, midt iblant mennesker som er både slik og slik. Og det er det samme hvor gale de er alle sammen, det har ikke noe med meg å gjøre, det har ikke noe med min sak, frelsen. Det er en sak mellom meg og Gud, det er en sak mellom Gud og hver enkelt, det har ikke noe med andre mennesker å gjøre i det hele tatt. Man kan ikke unnskylde seg med at den er slik og den har gjort det, det har ikke noe med saken å gjøre, den har gjort det, og jeg har jo ikke gjort det. Det er det som jeg gjør, som gjør meg enten lykkelig eller ulykkelig, og hva andre gjør, det har ingen ting med saken å gjøre, ikke i det hele tatt. Og det skjønte Sokrates som ikke hadde kjennskap til et eneste Guds ord, og som ikke hadde et eneste menneske til å undervise seg eller formane seg. Han søkte Gud i slik en grad og var så ydmyk at Gud åpenbarte seg for ham veldig, så han fikk lys og liv overensstemmende med det. En gang var det en som sa til ham: Synes ikke du også at det der var svært fornærmelig, det som vedkommende sa til deg? Nei, sa Sokrates, det vedkommer ikke meg i det hele tatt. — Jeg har tydningen på det, det var jo den andre som hadde gjort det, det var jo ikke han som hadde gjort det. Det er når vi selv gjør noe galt, vi blir ulykkelige. Det var han som snakket fornærmelig til ham, som var ulykkelig, ikke Sokrates, vedkommer ikke meg i det hele tatt, sa han. Det er bokstavelig talt sant, og det skjønte han. Hvem av alle vennene har skjønt det, hvor mange av dem? Hvor mange av dere som sitter her, har skjønt det at det gale som noen sier til deg, ikke vedkommer deg i det hele tatt? Det er den som har sagt det, som er ulykkelig. Det hva den har sagt om meg, det har jo ikke noe med min forbindelse med Gud å gjøre det! Det har da ikke noe med min forbindelse med Gud å gjøre hva den sier og den sier. Og mange av vennene er ikke likere enn at da har de store vanskeligheter. Det var jo forferdelig! Og så er det ingen ting i det hele tatt. Gud gir den ydmyke nåde, det er det samme hva de sier og mener alle de andre, det gjør Gud med meg, ja da går det jo ypperlig med meg. Da blir jeg salig. De som dømmer og kritiserer meg eller hva de gjør, de er jo ikke salige. Det er ikke noe salighet å dømme og kritisere folk. Det er strengt forbudt. Det kan da ikke gjøre oss salige. Men å få nåde av Gud, det gjør oss salige. Det er det samme som hjelp, det er det samme som frelse, det samme som nytt lys og alt det jeg trenger. Det lykkes for en. Det lykkes stadig. Det går uavbrutt fremover, det blir stadig bedre, og gjør det ikke det, så kommer det av at en har alt for store tanker om seg selv. Det er bare én utvei, og det er å ydmyke seg. Så vil dere ha fest i kveld og fest hver dag resten av livet, så bare tenk på å være ydmyk og gjennomfør det — mer og mer ydmyk, ringere og ringere tanker om seg selv. Og så fremfor alt avholde seg totalt, fullstendig, nøyaktig fra å dømme og kritisere andre — fra å kaste seg opp til dommer over andre, og så forrykt bort i veggene at de generer seg ikke fra å dømme de aller eldste engang, tillater seg å mene og synes dette og hint — og det kan de ikke forstå, sier de selv. Ja, da burde de jo tie stille da. Det er jo ikke noen grunn til å tale det man ikke skjønner. Da må en tie stille og høre godt etter.

Ja, lykke til på salighetens vei, den har jeg vandret på i mangfoldige år. Og nå er jeg så salig så det går vel snart ikke lengre, annet enn at det går rett opp. Ja, helt ubeskrivelig salig. Ingen ting volder meg fortred, ingen ting volder meg vanskeligheter, ingen ting — absolutt ingen ting av noen sort, intet og ingen — fordi det går ikke an å komme innimellom forholdet mellom Gud og meg, det greier ikke alle mennesker tilsammen å forstyrre. Og lykke til på den veien, og vær fullt forvisset om det at noen annen måte å gjøre fremgang på, eksisterer ikke, det er helt utelukket, men der står det åpent natt og dag.