Møte i Stavanger 16/1 1976 — Ydmykhet.

Jeg har i mangfoldige år forkynt at ydmykhet er grunnloven for frelse, overensstemmende med hva skrevet står. Men nå nylig er det lyset blitt forsterket — jeg kan ikke si hvor mange ganger, la oss si fra 10 til 100 ganger, så nå står det slik for meg at det er ikke bare gunnloven og hovedloven, men det er det hele. Alt sammen beror på det. Og det står jo så tydelig som det skulle være matematisk nøyaktighet — og det er det. Det står slik, og det står ordrett det samme både hos Jakob og hos Peter: «Gud gir de ydmyke nåde.» Det gjør Gud. Det er en livslov, og om vi bryter hans livslover, så bryter han iallfall ikke selv sine lover. Og det finnes ingen unntagelse. Og så står det ikke bare at Gud gir den ydmyke nåde, men så står det videre: at han står den stolte imot. Å være stolt er det motsatte av å være ydmyk. Det er å være ærekjær og oppblåst og selvklok, og å ha store tanker om seg selv. På grunn av dette og hint som Gud i sin godhet har gjort, så synes man at man er noe til kar. Og av og til, dessverre, dessverre, gir det seg grove utslag. Det er akkurat som lovene i naturen. Hele skaperverket kom til å gå under, hvis det ikke gikk nøyaktig etter lover alt sammen. Men det gjør det. Sol og måne og stjerner beveger seg nøyaktig etter lover. Alt det andre går etter lover, alt hva vi sår og planter, går etter lover. Og den som sår i kjødet, høster fordervelse av kjødet — det går etter lover — og den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden. Vi kan ha sådd i kjødet, og erkjenne det og be om tilgivelse, og Gud tilgir det, men han tar ikke bort høsten, den kommer — fordi det går lovmessig for seg. Det at det gale er tilgitt, betyr ikke at det ikke har følger alt det jeg har sådd i kjødet. Derfor gjelder det da, når en har fått nytt liv, å så mest mulig i Ånden, slik at det kan bli overbalanse. Det er akkurat som i et regnskap — alt det vi har sådd i kjødet, det er minus. Derfor er vi i underbalanse, konkurs. Men når vi da omvender oss, og får nytt liv og sår i Ånden, så høster vi evig liv av Ånden. Det første var utgifter — dette er altså inntekter. Og så gjelder det da å være så ivrig som mulig til å så i Ånden, til å gjøre Guds vilje, til å lyde Guds ord, til å holde hans bud — slik at vi kan komme inn i Guds rike til slutt — som rike kakser. Det er meningen, og det er fullt ut mulig.

Gud gir den ydmyke nåde. Det er altså det samme hva menneskene sier og gjør. Det er det samme om menneskene behandler oss dårlig og tror dårlig om oss og snakker dårlig om oss, vi blir ikke dårlige av det. Er jeg ydmyk, så gir Gud meg nåde, knusende likegyldig hva alle andre synes og mener om meg. Og slik er det med alle — uten unntagelse. Det er ingen person som det er unntagelse for — det er ikke én eneste gang i hele vårt liv. Det går matematisk nøyaktig for seg. Og det er en selvfølge, når Gud gir nåde — og man kan selvfølgelig være ydmyk i større eller mindre grad — så får man altså akkurat nøyaktig så mye nåde, og det betyr hjelp, det betyr nytt lys og frelse og forvandling. Jeg får akkurat etter mål og vekt så mye hjelp, så mye frelse som jeg er ydmyk til.

Og vi har jo ordet: «Den seg selv fornedrer, skal opphøyes, og de seg selv opphøyer, skal fornedres.» — Det finnes ikke unntagelser Det gjelder alle mennesker. Det gjelder alle uomvendte også, de er heller ikke like — den ene er verre enn den andre. Og det vrimler av eksempler, det er utallige eksempler på dette. Vi hadde f.eks. keiser Wilhelm II som erklærte krig rundt om i landene — han skulle erobre noe kolossalt og bli en veldig stor kar — det gikk galt med det. Og det visste jo Hitler som kom senere. Han visste om hva keiser Wilhelm hadde prestert, men det hadde ikke hjulpet ham noe, han hadde ikke lært av det — så gjorde han samme dårskap og enda verre. Når Gud altså gir den ydmyke nåde, og står den stolte imot, da sier det seg selv at hele vår frelse, hele vår helliggjørelse og vekst og utvikling, alt sammen fra ende til annen — det er avhengig av dette og ikke av noe som helst annet.

Nå kan vi tenke slik: — Det står om kjærligheten, at den som ikke har kjærlighet, er intet, så det må vel være en annen hovedsak. Egentlig ikke. Vi kan da ikke få kjærlighet hvis ikke Gud vil gi oss den, og han gir den til den ydmyke. Vi har hørt mye herlig om troens ånd, og jeg har talt og skrevet mye herlig om den. Ja, den er jo veldig viktig. Hva hjelper det? Hvis jeg ikke er ydmyk, så får jeg den ikke.

Vi kan lese hvor vi vil i Skriften, og vi kan være ekstra interessert i enkelte ting, det er fritt valg. Og da blir det etter dette altså bare én ting som er visdomsfullt — og det er bare å tenke på å få ringere tanker om oss selv, og benytte enhver anledning til å fornedre oss selv. Fornedre seg selv, det er altså aller høyeste grad av ydmykhet, og derfor er det noe som nesten aldri hender dessverre, dessverre, dessverre. Jeg sier nesten aldri, for det hender nemlig. Bare legg øret til, hør på ordlyden: fornedre seg selv, altså av egen drift — ikke fordi at noen har snakket til oss eller sagt noen sannheter til oss. Fornedre seg selv av egen drift. Det er noe annet også, det er å bli fornedret. Det er det Gud som gjør. Tenk bare etter. Tenk etter hver eneste én av dere, og alle de som ikke er her og. Når fornedret dere dere selv, hva besto det i egentlig, kan du si meg det, kan du skrive det opp? Kan du skrive det opp hver gang du har fornedret deg selv? Jeg antar det blir vanskelig å finne et tilfelle. F.eks. frivillig gi avkall på det du blir rost for, dersom det ikke er sant. Protestere altså, si: det stemmer ikke. Ikke slik som en beskjedenhetsfrase, men noe som er sant. Da er det sant altså, at det stemmer ikke det som blir sagt om meg der. Det er å fornedre seg selv.

Og når det er noen vanskeligheter, så er det vanlige å unnskylde seg og forsvare seg, og det som er hundre ganger verre — legge skylden på andre. Det er åndelig talt helt vanvittig. Det har aldri hendt, det er aldri dårlig med noen fordi at noen andre har gjort dette eller hint. Det er aldri sant, har aldri vært sant, det kan aldri bli sant, det er lovstridig — det går ikke an. Er det dårlig med meg, så er det min skyld. Og det hender at noen som har vært med i mangfoldige år og talt Guds ord i lange baner, kommer i mørke på grunn av at de mener de ikke er behandlet riktig. Nå kan vi ta den tanken, at de eldste hadde behandlet vedkommende uriktig, behandlet dem ukorrekt. — Ja, hvorledes skal vi få plassert dette, når Gud gir den ydmyke nåde? Hvis vedkommende var ydmyk, så fikk han jo nåde, og da hadde han jo sant lys, og da hadde han ingen vanskeligheter.

Når vi ser at det lykkes svært godt med en, så vet vi at han er mer enn vanlig ydmyk. Når vi ser at det stort sett ikke skjer noen forandring, så vet vi at han er stolt, han er selvklok, han mener seg å være adskillig mere enn det han er. Han er for høyt oppe, og har all god grunn til å fornedre seg, men han gjør ikke det. Han holder på med at andre har behandlet ham feil. Da kan vi si det slik: Tror du noe menneske, eller alle mennesker tilsammen kan hindre Gud i å gjøre hva han gjør? Skriv opp det. Tror du noe menneske eller alle mennesker tilsammen kan hindre Gud i det han gjør? Hold fast på det. Skriv det opp og hold fast på det. Snakk med deg selv om det. Gud gir den ydmyke nåde, og da er det knusende likegyldig hva alle andre gjør. Det er jo så soleklart som det kan få blitt, at frelsen — det er en personlig sak mellom Gud og den enkelte, det kommer ikke noe menneske inn imellom der. Det er en direkte forbindelse mellom Gud og hver enkelt person. Jeg håper dere skjønner hva jeg sier? Gud gir den ydmyke nåde. Ja, hvem kan forstyrre det? Hvem kan hindre det? Det er jo ved hans nåde det lykkes, nåde betyr hjelp. Vi har to ord for nåde, det ene er benådning og det andre er nåde. Benådning, det er forsoning og syndenes forlatelse. Og nåde, det er hjelp — kraftig hjelp. Det er å få sant lys og sant liv og få seier og gå fra lys til lys, og fra seier til seier og fra herlighet til herlighet. Det gjør man ifølge ydmykhetens lov.

Og så er det en annen dum tanke. Det er en slags beskjedenhet. Man kan tenke om seg selv at jeg er jo en ekstra stor stakkar, det kan ikke bli så mye utav meg. Det er hundre prosent løgn. Det er like mye håp for de aller største syndere på jorden. Det er ikke noe spørsmål om hva vi har vært. Det er spørsmål om hvor ydmyke vi er og blir, og hva vi derved blir — og det er derved vi blir noe i sannhet. Og det går på millimeteren og milligrammet. Gud er gnistrende rettferdig. Ingen personsanseelse. Det er det samme enten det er nyomvendte eller eldstebrødre eller hvem det er, det er knusende likegyldig. Alle er like for loven. Finnes ikke antydning til personsanseelse. Derfor kan det også hende at det er blitt forholdsvis svært bra med noen, men så går det til hodet på dem, og så kan de gå kaputt, helt kaputt — og havne utenfor.

Vi er på valg utallige ganger hver dag. Og alt sammen er utslag av ydmykhet eller det motsatte. Alt hva vi tenker — jeg tenker meg Gud har et lydbånd som tar opp tankene våre, så vi får høre det når vi kommer for Kristi domstol. Alt hva vi tenker, alt hva vi sier, alt hva vi gjør, og alt hva vi forsømmer å gjøre, det kommer av ydmykhet eller hovmod, stolthet, selvklokskap, store tanker om seg selv. Og når en dertil dømmer andre og kritiserer andre og legger skylden på andre, da kan det i det hele tatt ikke bli verre. Da er jeg i dypeste mørke. Da skjønner jeg meg ikke i det hele tatt på frelse og Guds rike. Og hvis det var slik at det kunne være andres skyld, så ble det jo blodig urettferdig, hvis ikke Gud kunne forhindre det. At det andre gjør, skulle hindre meg? Det er en vanvittig tanke. Vi er kalt til å få del i alle de dyder som finnes i Gud, i Kristus, i tiltagende grad. Og det går etter grunnloven for frelse, hovedloven for frelse. Alt går etter lover. Det er derfor menneskene gjør slike veldige fremskritt på det tekniske område ved oppfinnelser. De har ikke skapt noe av det, de har bare lett etter Guds lov og så funnet den, i stadig tiltagende grad. Slik er det med alt sammen — elektrisitet og hva som helst — fjernsyn og hva som helst. De er altså kloke på sitt område, de skjønner at det går etter lover, og så leter de etter de lovene, og etter hvert som de finner dem, blir det fremskritt i det jordiske. Det er jo en forskrekkelig mengde oppfinnelser og fremskritt på det området som er gjort i min levetid, det er noe helt svimlende noe. Og det er slike lover som gjelder i universet, som gjelder på jorden, som gjelder med jordbruk — og akkurat på samme måte er det åndelige livslover. Men der er det slik at alt sammen blir dirigert av den ene loven, så det er noe helt vidunderlig noe. Det er jo klart, alle som søker frelse og søker mere frelse, de vil jo gjerne ha så mye del i det som mulig, og her er altså hemmeligheten, selve hemmeligheten — her er nøkkelen til all frelse. Det nytter ikke med noe som helst annet.

Man kan hengi seg til enkelte tjenester, enkelte gode gjerninger, og øvelse gjør mester, en kan drive det langt. Det monner ingen ting. Det er ikke det samme som frelse i dypeste forstand, frelse i dypeste forstand, det heter forvandling — forvandling i vårt indre.

Dette betyr altså, som visstnok nevnt, at hvorledes det går med den enkelte, hvorledes det har gått med den enkelte i løpet av så og så mange år — det viser med all tydelighet hvordan det har vært med ydmykheten og hvordan det har vært med stoltheten. Alle andre forklaringer er falske. Dette er selve forklaringen, og noen annen forklaring eksisterer ikke. Så det er mange som lever i et selvbedrag, de tror det kommer av noe annet, tror det kommer av det og det og det — og så ille som det kan få blitt, er det når en tror at det kommer av hva andre har gjort og sagt og trodd og tenkt, og hvorledes de har behandlet meg. Det er ikke anledning til det, for Gud gir de ydmyke nåde — uavbrutt. Så snart han finner mere ydmykhet, så blir det mere frelse. Da får jeg mere lys, og da får jeg mere kraft, og da får jeg mere av alt det jeg trenger. Og unektelig så er det jo egentlig hemmelig det hva hver enkelt mener om seg selv. Men det er ikke hemmelig for Gud som gir nåde, og det er Gud som holder nåde tilbake eller står vedkommende imot. Vi kan si det slik, det er jo en selvfølge, men allikevel er det ikke sikkert man er kommet på den tanken, og slike som tar det forkjært, de er jo slett ikke kommet på den tanken — det er helt likegyldig hva alle andre gjør. Det er Gud som har bukten og endene og alt sammen. Det er han som bestemmer, det er han som frelser oss.

Det står f.eks. Gud sårer, og han leger. Han opphøyer, og han fornedrer. Det er klart, det er Gud som gjerne vil frelse oss, men det går etter lover. Gud kan ikke forandre på det, han kan ikke plutselig bli så veldig hyggelig, og så gi oss en hel bråte av nåde fordi han er blitt så hyggelig. Det er jo tøysete snakk. Nei, det går etter lover. Som mennesker så har vi den tilbøyeligheten å søke mange kunster. Ja, det skal være visst. Mange kunster, mange slags underfulle, dumme og gale tanker. Hold fast ved denne tanken. Det er den eneste, skikkelige, riktige tanken som eksisterer. Vil du ha mere av Gud, er det sant, er det alvorlig ment, er det oppriktig, er det din aller største trang, så vet du nå hva du skal gjøre — og så blir du bevart fra at det går galt og at du kommer i mørke.

Jeg vet ikke om dere, etter alt det som er forkynt før, at dette er grunnloven og hovedloven, om dere har lagt dere de to skriftstedene som er ordrett de samme i Jakob og Peter, på hjertet, så dere har dem stadig for øynene? Det er vel tvilsomt kanskje. Men mye bedre sent enn aldri — aldri er noe forferdelig. Bit iallfall merke i det nå, legg et merke der og la det ligge der stadig — og les det jevnlig. Det er Jak. 4,6: «Derfor heter det: Gud står de stolte imot» — det står først, det er også merkverdig — «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Han gjør det altså, det kan ingen forstyrre. «Vær derfor Gud undergitt!», står det videre, «Men stå djevelen imot.» Ja, hvorfor skal vi stå ham imot? Svar meg på det da. Ja, det er han som holder på å puste til oss så vi skal få høye tanker om oss selv. Det er jo veldig betegnende, veldig betegnende i den forbindelsen. Men stå djevelen imot, står det. Han kommer og blåser opp folk. Når noe lykkes for dem, så kommer han og forteller dem ustanselig at du er virkelig noe til kar, nå er det noe ekstra med deg. Du må ikke ha ham til eldstebroder, så du hører på ham. Og er han din eldstebroder, så avsett ham i dag. Det er mange som er ekstra tilbøyelige eller ekstra plaget av det å høre på Satan, og har holdt på i årevis, ja, i flere ganger ti år — de kan ikke la være å høre på ham. Det er hovedvåpenet hans å blåse oss opp. Det er så ille noen ganger at man blir storkar og oppblåst av at man er en dyktig fagmann. Når de bygger, så er det jo bruk for fagmenn — og da har det hendt at den ene var klokere enn den andre, og de har lagd ordentlige vanskeligheter.

Altså, kort og godt, én eneste ting avgjør alt sammen fra første dag til siste dag i vårt liv. Hva vi ellers gjør og som synes godt og ærbart, det spiller ingen rolle. Vi blir i alle fall ikke omskapt, blir ikke forvandlet, og hvis vi blir det, så merkes det jo. Da kan det både høres og sees. Og når det skjer, da vet vi at vedkommende har vært adskillig mer ydmyk enn det vanlige. Så nå er det ingen tvil i min sjel om at hvis dere tar imot dette, så har dere fått den største hjelp dere noen sinne har fått, så lenge dere har levd. — Og lykke til med den! Hjertelig tillykke alle sammen! Det står vi skal løpe om kapp. Ja, la oss løpe om kapp i ydmykhet.

Nei, ett ord til. Matt. 11. Der står det et ganske kjent ord på slutten, v. 28 og 29: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder», — og så kommer det jeg tenkte på, særlig, «og lær av meg!» — Det er Jesus som sier dette, «og lær av meg!» — og så presenterer han seg hva han har å lære bort: «for jeg er saktmodig» — det er det samme som stille, saktmodig og stille, det er to ord for det samme, «for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal I finne hvile for eders sjeler.»

Hvile i Gud, det er summen av frelse fra all synd. Og det er veldig betegnende, iallfall så er det lett å skjønne etter det dere nå har hørt, veldig betegnende at det er det han først og fremst innbyr til å lære — saktmodig og ydmyk av hjertet. Det kommer av det som en nå har hørt, for det er det jeg først og fremst bør lære. For har jeg lært det, så har jeg lært veien til alt sammen — slik som vi nå har hørt. Synes ikke dere det er treffende også? Han kunne jo ha sagt, for jeg er rettferdig, og jeg er sannheten osv., og jeg er kjærligheten — «jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal I finne hvile for eders sjeler.»

Det mest betegnende en kan si om menneskene, det er for de flestes vedkommende at de er så urolige. De er så langt fra å hvile i Gud under alle livets omskiftelser som østen er fra vesten — det er det mest betegnende som kan sies om enhver synder, det er et hovedkjennetegn, de er så urolige. Det kommer av alle de store tankene en har. Du forstår det best, og du vet det best — og så kommer du på kant med de andre. Ja, det er jo så rett frem store tanker om seg selv som det kan få blitt. De andre synes noe annet, og så synes du det, og så er det du som har rett. Veldig store tanker om deg selv, hvordan kan du uten videre vite det, hvordan kan du være så sikker på at det ikke er den andre som har rett? Det kommer av de store tankene du har om deg selv. I dagliglivet vrimler det av det, i bagatellene, når vi omgås hverandre i hus og hjem — stadig er det du som vet det best. Det er hovmod, det er stolthet, det er selvklokskap. Gud står de stolte imot, han er motstander av dem. Det er altså enda mere skjebnesvangert enn at man ikke får nåde, de får Gud til motstander. Hvor vil du gjøre av deg da, hvor vil du få hjelp da — når du får Gud selv til personlig motstander! Det er jo det det står. Han står de stolte imot. Det sto først til og med. Han står de stolte imot, men den ydmyke gir han nåde. Det er ved Guds nåde at det kan lykkes. Paulus sa f.eks. slik: Ved Guds nåde er jeg det jeg er — og slik er det med alle. Når en ikke er noe større da, så er det fordi det har vært mangel på ydmykhet. Og er det blitt svært mye, så alle ser og hører det, så er det ikke noen vei forbi, da skal jeg ikke begynne å komme med noen beskjedne fraser — da er grunnen den at jeg har vært mer enn alminnelig ydmyk. Hadde de andre vært likeså ydmyke, så hadde de fått likeså mye av Gud. Det går helt nøyaktig, gnistrende rettferdig for seg.

Dere setter pris på rettferdighet? Gjør dere ikke? Ja, Gud er gnistrende rettferdig. Han gjør det så riktig, så riktig, — han er ufeilbar. Om andre behandler deg for dårlig og synes for lite og for dårlig om deg, det forandrer ikke på Gud. Han holder på å gi deg nåde. Jeg synes det er helt festlig. Jeg skulle gjerne danse polka av bare fryd. Jeg er litt gammel og støl i armer og bein, men jeg kunne da greie det! Jeg skulle gjerne begynne pr. omgående, slik kjenner jeg det i mitt indre. Ja, noe så herlig å få tak i nøkkelen til alt sammen.

Ja, hjertelig tillykke alle og enhver. Og så står det, la oss løpe som om bare én vinner prisen, men løp etter ydmykhet og saktmodighet, så er du allerede vis. Og det står også: Hos ydmyke er det visdom. Det er rene visdommen det å være ydmyk. Å ha store tanker om seg selv, det er toppen på galskap og dårskap. Lykke til — dere har fritt valg alle sammen, dere kan få det som dere vil. Rett forstått plasserer vi oss selv alle sammen, det er ingen andre som kan gjøre det. Vi plasserer oss selv, og Gud plasserer oss selv.