Ny husholdning
Gud samler alt til ett i Kristus
Idet han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv om en husholdning i tidens fylde, nemlig at han atter ville samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden. V. 9 og 10.
Når det her står skrevet at Gud har kunngjort oss sin viljes hemmelighet etter sitt frie råd, så er det til sådanne personer som lar seg påvirke, overbevise og mottar undervisning gjennom Ånden etter hans frie råd. Gud overbeviser mennesket ved å appellere til dets frie vilje. Det oppstår råd i menneskehjertet om hvorvidt man bør motta de ting Ånden overbeviser om eller ikke. Dersom man da etter sitt hjertes frie råd mottar Guds viljes hemmeligheter etter hans frie råd, vil man få kunnskap om den husholdning som i tidens fylde samler alt til ett i Kristus.
Når to gifter seg, starter de husholdning. Men Kristi brud er enda under utdannelse. Efterhvert som hun vokser opp til hodet, får hun kunnskap om den nye husholdning. Hun drøfter med sin brudgom i ånden, hvorledes alt skal være. Det gjensidige frie råd gjør det interessant, og brudgommen forteller sin brud de dypeste hemmeligheter om husholdningen. Brudens tilblivelse, vekst og kunnskaper foregår alt i det skjulte. Hun tilblir etter hans viljes hemmelighets frie råd og skapende makt. Hun vokser opp i mengden, adskilt fra den i ånden. Mens massene har strev med å skaffe seg noe å spise og drikke og noe å kle seg med, har hun mat å spise, den man ikke kjenner. Hennes gjerninger er det rene fine og skinnende lin, hun blir gitt å iføre seg. Åp. 19, 8. Den ugudelige verden forstår ikke hva som skapes og dannes i det skjulte i gjensidig forståelse etter hans viljes frie råd like for deres øyne. Når hun i sin tid blir åpenbar for sin brudgom, belastet med legemlig skjønnhet og iført skinnende fint lin, vil Kristus kunne si: Denne gang er det kjøtt av mitt kjøtt og ben av mine ben. Disse to er nå ett.
Men det var ikke bare brud og brudgom som skulle samles til ett, — alt skal samles til ett i Kristus både det som er i himmelen og på jorden.
Som verden nå ser ut, er den langt fra å være samlet til ett i Kristus. Menneskene er dåret av Satan og kan ikke fatte hva som hører Gud til, de er langt borte og kan ikke forstå hans viljes frie råd. Hjertets forherdelse er panser mot forståelse av guddommelige ting. Men om nå mennesket ikke kan skue inn i Guds planer og den nye husholdning, så er de dog allikevel gjenstand for hans planer. Gud vil gi enhver etter sine gjerninger. En ond gjerning kan kun gjøres av et ondt menneske, og gode gjerninger gjøres av gode mennesker. Han skal stille fårene ved sin høyre side, men bukkene ved den venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt! Da skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra meg, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler. Matt. 25.
Dette skille hører med til husholdningen. Enhver blir satt, hvor han rettelig tilkommer å være. De på hans venstre side trodde om seg selv at de hadde gjort meget godt, og de på den høyre side var vant til å høre at de intet godt gjorde. Det var gått dem i blodet, så de heller ikke nå kunne medgi å ha gjort noe godt. Gud gjør nå fårene og bukkene til ett i Kristus ved å plassere dem etter sitt hjertes frie råd. De på den venstre side kommer i ildsjøen, som er beredt djevelen og hans engler. Tenk det er beredt, men den som bereder alt er Gud. De på den høyre side skulle arve det rike som var beredt for dem fra før verdens grunnvoll ble lagt. Av dette forstår vi at Gud fra først av, før verden var, i sitt frie råd, hadde gjort opp sin mening om hvorledes han ville ha de onde for seg og de gode for seg i den nye husholdning. Det skillet som i realitet er, det skal han la bli til virkelighet. Gud kan ikke hvile før så skjer. Når da alt er satt i rette skikk etter Guds lys og sannhet, etter hans rettferdige dommer, da er alt samlet til ett i ham, som er selve sannheten, Jesus Kristus. Det er Guds vilje som gjør til ett. Lyder man den, da tjener vi på det, men går vi våre egne veier, taper vi. Den som står hans vilje imot stiller seg selv utenfor ham — langt på avstand, og det er rettferdig av Gud å la ham bli stående, hvor han selv har valgt å være.
Enhver vil få etter sine gjerninger både innen frelsen og fortapelsen. Man blir satt, hvor man i sannhet hører hjemme. Dette er å bli samlet til ett i sannheten, Kristus. Velsignede husholdning. Der skal man slippe å hykle og smigre seg høyere opp enn man er det verd. Hans legeme, menigheten, som har hatt en voldsom kamp mot all denne urettferdighet, får nå også full hvile i ham, fordi enhver er plassert hvor han bør være, og ikke hvor han selv synes å burde være. Selv helvete har intet å si mot denne husholdning. Hvert kne skal bøye seg, hver på sitt sted, og bekjenne at han er en herre til Gud Faders ære.
Han samler til ett — ikke alene det på jorden, men også i himmelen. Det er en kjent sak at det er meget å rette og ordne på jorden, men det er mindre kjent at det er ting i himmelen, som også skal samles til ett i sin tid.
Englenes tjeneste for oss er avhengig av vårt frie råd, av Guds frie råd samt av Kristi blod. Der er ikke fred i himmelen i dypeste forstand, sålenge Guds vilje ikke skjer på jorden, som den skjer i himmelen. Man kan gjøre Den Hellige Ånd sorg ved å stå den imot. Likeså blir det glede i himmelen for hver synder som omvender seg. Dette viser tydelig at himmelen er spent oppmerksom på jorden og deltar i dens sorger og gleder. Ånden er av himmelen. Den forener seg med vannet og blodet, som tilhører jorden. Når blodet har renset og forlikt alt og alle som vil renses og forlikes, og når alle de har forkastet frelsen som vil forkaste den, da har Gud materialer til å samle alt til ett i Kristus.
Han i hvem vi også har fått arvelodd, etter at vi forut var bestemt dertil etter hans forsett som virker alt etter sin viljes råd. V. 11.
Abraham fikk ved troens lydighet det løfte at han skulle være arving til verden, Rom. 4, 13. Det ser ut for våre øyne, som om den ugudelige eier verden, for de nyter alle dens herligheter og gjør seg tilgode, som om de skulle leve evindelig hernede. Dog, det er ikke denne verden Abraham arver, for denne verden med dens lyst forgår. Det ville være en dårlig arv. Nei, Gud skaper en ny jord, hvor rettferdighet bor. Den ved troen rettferdige Abraham skal få lov til å oppslå sine telter og ta i besittelse sin arvelodd på den nye jord. Og ikke bare Abraham, men alle de som har fått sine synder renset i Lammets blod.
Abraham har jordiske forjettelser. Det vil bli herlig på den nye jord, tenk, rettferdighet skal bo der. All sorg og all pine er veket bort.
Gud skaper ikke bare en ny jord, han skaper også en ny himmel hvor rettferdighet bor. Det land vi arver ligger ikke nede i jødenes Palestina. Det ligger i himlenes rike, som består i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Vårt legeme er operasjonsfeltet for Guds arbeid. Åndens virkninger bringer visdom og kraft, så den omskaper oss til Guds mennesker, som blir dyktige til å ta i arv de svære rikdommer Gud har gjemt for oss. Jo større og rikere arven er, desto større må den Guds utdannelse være, som han allerede i vårt kjøds dager bibringer oss. Lyset er ikke selve arven, men arven ligger i lyset. Det skal adskillig visdom til for å ferdes rett i Guds menighet her på jord allerede nå, enn si å omgåes rett den herlige arv hinsides.
Vårt legeme og visdommen i dette er vel de herligste av alle gaver, men det er ikke selve arven, like så lite som det med arv menes egen kropp her på jord, når man taler om arv. Når alle ting er eders, så er det alt utenfor meg selv, for jeg selv tilhører Kristus og kan ikke glede meg i meg selv, ettersom kjærligheten ikke er av den beskaffenhet. Altså slutter vi herav at alle de hellige tilhører oss, alle apostlene og profetene, ja selv Gud og vår Herre Jesus Kristus tilhører oss. Det er kun en eneste person vi ikke eier, vi eier ikke oss selv, for vi er ikke våre egne, men tilhører Kristus, likesom han tilhører Gud.
Når nå personene er så visdomsfullt dannet og så fulle av herlighet, hvor må da ikke alt det som skapes for disse herlige vesener være full av herlighet. Vi kan sette pris på vår arv i det mål vi har forstand og innsikt til å kunne bedømme dens verdi. Men denne visdom og innsikt er individuell og beror på personlig troskap og hørsomhet i dette liv.
