Grunnvollen

I som er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnestenen er Jesus Kristus selv, i hvem hver bygning føyes sammen og vokser til et hellig tempel i Herren, i hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden. V. 20—22.

De jødiske bygningsmenn forkastet ham, som Gud gjorde til hovedhjørnesten i bygningen. Profetene vidnet forut — og apostlene vidnet etter om denne hjørnestens komme til vår jord. Men hin tids religiøse byggmestere kunne ikke finne ut at denne Jesus fra Nasaret, den fattige tømmermannssønn, var noe å akte på — enn mindre verd å sette som hovedhjørnesten i Guds planer. Nei, så små tanker hadde de ikke om en så stor og allmektig Gud. Han måtte — om han overhodet kunne være et menneske — da likevel være av en «fin» familie. Han måtte være å finne blant de lærde, blant de skriftkloke, blant de ansette, at man kunne ha lyst til ham.

At Gud skulle gjøre en så høyst merkelig omgående bevegelse for de vise herrers menneskelige begreper, kunne de ikke tenke seg.

Dog står vår Herre Jesus Kristus som hovedhjørnestenen i Guds bygning, og de profeter og apostler, som peker hen på ham og vitner om ham i skrift og i tale, har fått den ærefulle plass å være stener i den samme grunnvoll, hvor deres mester er hovedhjørnestenen.

Vi kan aldri bli grunnvollen, men vi kan bygges opp på den. Grunnvollen bærer oss, og ikke vi den. Likesom Gud var den bestemmende, når grunnvollen skulle legges, så er han også den bestemmende under byggverkets sammensetning på grunnvollen. Materialer til dette sitt høyst merkelige tempel henter han fra de forskjelligste folk ned igjennem alle tider.

Et hus står godt, når man graver dypt og legger grunnvollen på en klippe. Men revner klippen, er det forbi med huset. Det hus Gud bygger er et åndelig hus sammensatt ved Guds Ord. Det blir stående når elementene kommer i brann, ja det står endog når den første himmel og den første jord viker bort, og havet er ikke mer. Åp. 21, 1.

Godt for hver den, som har alle sine interesser og alle sine aksjer i dette hus og som selv personlig er en del av huset.

Ingen kan legge en annen grunnvoll. Alt hva man bygger utenom denne skal oppbrennes med ild.

Likesom nå enhver av de hellige vokser, så vokser også det hele tempel. Vi føyes sammen og bygges opp sammen med de andre til en Guds bolig i Ånden.

Man hører ofte, især når noen er blitt fornærmet for et eller annet, at de kan stå alene. Gud derimot sier, vi skal bygges opp sammen med de andre. Han kan ikke bruke stener som ikke lar seg sammenføye med de andre. Når grunnvollen ikke kan være alene, men bærer alt det som bygges på den, så kan heller ikke vi være alene. Vi trenger andres støtte, og de trenger vår.

Av ham blir hele legemet sammenføyet ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet alt etter den virksomhet som er tildelt hver del især. Ef. 4, 16.

Alene kan vi ikke vokse legemets vekst, like så lite som en hånd eller en fot kan vokse alene for seg selv adskilt fra legemet. Selvstendighet eksisterer ikke i et legeme, men vel i en kjødelig fantasi. I legemet er hvert enkelt lem satt til bruk for de andre lemmer, og jo mer det tjener de andre, desto mer nødvendig og mer uunnværlig er det. Den som vil være størst, han trakter ikke etter å stå alene, men etter å tjene mest mulig de øvrige i legemet.

Hvem hadde bedre anledning til å bli alene enn Kristus. Han som var sin Faders lyst, før verden var. Men han ville ikke være alene, hans lyst sto til menneskenes barn.

Hadde ikke også Moses anledning til å være alene som Faraos datters sønn? Men han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk.

Mon ikke også Josef hadde all grunn til å være alene med all sin egyptiske herlighet, etter den medfart han hadde fått av sine brødre? Jo, men han ble ikke alene. Han hadde et edlere sinnelag. Han ble til frelse for hele sin slekt. Tenk aldri på å bli alene. Blir du fornærmet, så beseirer du den i Guds kraft, for det er en ære for alle hans fromme å overse fornærmelser. Ord. 19, 11.

Det er i et tilfelle du bør bli alene, det er når du skal si farvel til alle dine kjente og kjære i leiren for å gå til ham utenfor leiren — bærende hans vanære. Men er du først kommet utenfor, da blir du aldri alene med Jesus, for han er ikke engang selv alene. Han vandrer midt iblant de syv gullysestaker, som er de syv menigheter.

Vi har det best når vi er sammen med Jesus Kristus og med hverandre. Om du kommer til Jesus alene, fordi du er fornærmet på en eller annen, så vil han ikke ha deg hos seg alene. Derfor sier han også: Gå hen og forlik deg med din bror.

Jesus kom for å gjøre oss til ett i ham, likesom Faderen og Sønnen er ett. Tenk på det, når du vil være alene. La korset bryte ned fiendskapet, så du og de andre blir til ett i ham, som elsker oss alle og har gitt sitt liv for oss.