Guds godhet mot oss i de kommende tider

I døden sover man dødens tunge søvn, derfor må Gud vekke oss opp med ham. Tenk å bli vekket opp med ham som vår sjel elsker. Hvilken herlig oppvåknen, vi som ikke kjente til annet enn Satans makt og tyranni. Nå vekkes vi opp med ham, og han setter oss med seg selv i himmelen. Ja, det var noe annet enn å være satt i døden med Satan. Lovet være Gud for en så grundig frelse.

Likesom vi av Satan og verden ble tyrannisert, og det ble verre og verre med oss, så vil nå Gud til motsetning vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i de tider som kommer. Jeg har alt begynt å få smake av denne godhet som vil fortsette evigheten lang. Antar du også har fått en prøve på denne hans overvettes godhet. Godt og miskunnhet skal efterjage oss alle våre livs dager.

Jeg vil gå frem for ditt åsyn, og bakker vil jeg jevne, dører av kobber vil jeg sønderbryte, og bommer av jern vil jeg sønderhugge.

Og jeg vil gi deg skatter, som er skjult i mørket, og klenodier som er gjemt på lønnlige steder, for at du må erkjenne, at jeg er Herren som kalte deg ved navn, Israel Gud. Es. 45, 2 og 3.

Om du, etter å være gått over fra døden til livet, fra Satans makt til Gud, blir ført inn i belgmørke, så frykt ikke. Han som skaper både lys og mørke sier: Herren har sagt han vil bo i mulmet, 1. Kong. 8, 12. Men han bor også i et så sterkt lys at ingen kan komme nær til ham.

Når Gud fører deg inn i mørket, så har han en hensikt med det. Han har nemlig et helt skattkammer av herlige skatter for deg i sitt mørke. Men sier du, i mørket kan jeg ikke finne frem til disse velsignede skatter. Jo, Mika sier: Når jeg sitter i mørket, er Herren lys for meg. Mika 7, 8.

Han vil føre deg bort på lønnlige steder, for at du derfra kan hente de herligste klenodier. Dine veier vil være en gåte for menneskene, men fruktbare stier vil du etterlate deg, hvor du farer frem, og dine føtter vil dryppe av fedme.

For av nåde er I frelste, ved tro og det ikke av eder, det er en Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. V. 8 og 9.

Satan med sine fyrstedømmer og makter var borgen for at vi ikke ved eget strev skulle redde oss ut fra hans makt og hans rike. En større og kraftigere person måtte befri oss. Det eneste vi kunne gjøre var å motta tilbudet om befrielse. Hvilken kraftig person denne Jesus fra Nasaret må være, når han kan ferdes midt inne i det rike som tilhører Satan og bortføre fanger for alles øyne. Vi forstår det er av blotte nåde, for våre gjerninger ville like så lite ha kunnet befri oss, som en myggs anstrengelser i edderkoppens vev. Vi skal ikke ha noe å rose oss av. En liten ros vil bare være tilnærmelser til Satan. Gud gir ikke noen sin ære. Om vi tilkom ære, da er Gud så sanndru at han ga oss hva vi tilkom, men nå tilkommer vi ingen ære, derfor vil hans sannhetskjærlighet sørge for at vi ingen får. Ikke den som ærer seg selv holder prøve, men den hvem Gud ærer. Dette tilfelle inntreffer, når vi i all vår gjøren og laten ærer Gud, da vil han ære oss. Men det var ikke en ære vi hadde rett til, men en lønn for troskap innen nådens ramme.