Død og gjort levende

Også eder har han gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder, i hvilke I fordum vandret etter denne verdens løp, etter høvdingen over hærmakten i luften, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. V. 1 og 2.

Loven sier: Du skal ikke lyve. Når man da for å spare seg selv sier en usannhet, leder man dommen bort fra seg selv til noen annen eller noe annet. Det var jo dommen som skulle ha virket på meg for deretter å ha vendt om til rettferdighet, men nå leder man dommen vekk ved en løgn, hvilket vil si det samme som at man ved en løgn avleder sin egen frelse.

Loven sier: Du skal ikke stjele. Den som stjeler gjør det for å spare seg selv. Han slipper derved å arbeide, han kan leve på andres virke og nyte annen manns lønn.

Alt dette er synd og fører til død. Samvittigheten slapper av og til slutt hører man ikke Åndens overbevisning om synd, man er død i overtredelser og synder. Begjærligheten unnfanger og føder synd videre fremover, og samvittigheten drives ennå lenger bort. Man trenger dypere inn i døden.

Denne død er oppholdsstedet for alle ugudelige. Døden skal en dag kastes i ildsjøen. Åp. 20, 14, og da vil alle de som befinner seg i den følge med.

Det er derfor umaken verd nå ved Kristi evangelium å komme seg ut fra døden, ut fra Satans makt. Gud har makt til å overføre oss i sin elskelige Sønns rike, fra døden til livet, fra Satans makt til Gud.

Døden er det sted hvor mørket råder, hvor Satan har makt, hvor hærmaktene i luften er virksom i vantroens barn.

Man skulle ikke tro det var så galt som det virkelig er. Et fryktelig oppholdssted, hvorfra ennå ingen har kunnet redde seg uten ved Kristi evangelium.

Alt Guds verk er dobbelt, både frelse og fortapelse.

Enhver som lever etter sitt kjøds lyster og enhver som gjør kjødets og tankenes vilje, befinner seg i døden. Kjødets attrå er død d.v.s., det begjærer full tilfredsstillelse for sine lyster uten å være plaget av samvittighetsskrupler.

Men Gud som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld hvormed han elsket oss gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser — av nåde er I frelst. V. 4 og 5.

Oppholdet i døden under Satans makt og Guds fordømmelse var elendig. Når mennesket likevel taler om å ha moro der, så skjer denne moro på bekostning av det Guds bilde som enda ikke måtte være helt ødelagt av døden. Men hvor døden har herjet, er det slutt på alt som heter moro.

Kristus trengte inn i døden og gjorde den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen, og han utfridde alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid. Hebr. 2, 14 og 15.

Ved sitt kjød gjorde Kristus dette mesterstykke ved selvfornektelse, for det var kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode. D.v.s. at det var mennesket som skulle beseire Satan, — dog ved Guds kraft og veiledning.

Det store rike «døden» er nå ved Kristi verk under dom og fordømmelse. Enhver overbevises om synd, rettferdighet og dom. Ånden trenger inn i restauranter og på dansesaler. Den har et ord med i kortspillaget og drikkemoroen. Ingen formår å stenge den ute, for Kristus som har dødens og dødsrikets nøkler, har sendt ham. Når fornøyelsen er slutt, holder den fasteprekener og taler kraftigere enn noen prest kunne gjøre det. Den tukter mennesket og anviser en bedre vei.

Om noen hører etter, vil Gud ved sin Ånd føre oss ut av døden. Han oppvekker oss med ham og setter oss med ham i himmelen i Kristus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. V. 6 og 7.