Efeserbrevet

Johan O. Smith

Forstå Guds kraft, som han viste på Kristus, da han oppvakte ham fra de døde

Efeserbrevet

Forstå Guds kraft, som han viste på Kristus, da han oppvakte ham fra de døde

Hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft, som han viste på Kristus, da han oppvakte ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over enhver makt og myndighet og velde og herredom og ethvert navn som nevnes ikke bare i denne verden, men også i den tilkommende, og han la alt under hans føtter og ga ham som hode for menigheten, som er hans legeme, fylt av ham, som fyller alt i alle. V. 19—23.

Gud vil, at vi med forståelse skal ha øynene åpne for hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror.

Den veldige kraft Gud utviste på Kristus, da han oppvakte ham fra de døde, kan kun forstås etter virksomheten av hans oppstandelseskraft i oss selv. Vi vet hvor meget vi må lide, døye og avskjæres fra etter kjødet for å nå frem til oppstandelseslivet.

Det var ved sin krafts arm Faderen utførte dette veldige verk med Kristus, derfor har han også satt ham som sin ære og stolthet, ved sin høyre hånd.

Ved Kristi oppstandelse er Faderen blitt seierherre over menneskets mektige egenvilje. I sin egenvilje erklærer den ene nasjon den andre krig. Tusener må lide og dø for denne egenvilje. Hvilken kraft da å ha beseiret den. Hvilke skrik, tårer og bønner forårsaket det ikke Jesus Kristus, når han kjempende ba: «Er det mulig, så ta denne kalk fra meg, dog ikke som jeg vil, men som du vil.» Nå forenes vi i hans kjøds legeme ved den samme egenviljes undergang for Guds vilje, eller som det heter: ved døden.

Da nå all makt, myndighet, velde og herredom i denne verden har sin kraft i egenviljen, så er Jesus satt over disse makter, fordi han avsto fra den. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, o Gud, din vilje. Hebr. 10, 7. Han tar det første bort for å innsette det annet.

Det er ikke en lett sak for Gud å ta bort egenviljen hos mennesket og innsette Guds vilje i dens sted. Forskjellen i kraft på disse viljer er som Guds kraft motsatt menneskets. Når nå dette omskifte av viljer skal skje etter frihetens lover, kan vi forstå hvilke frivillige ofre som må ytes fra vår side, og hvor mange underlige tilskikkelser Gud må sende i vår vei, og hvor stor langmodighet han må utvise.

Nå har Gud satt Jesus Kristus ikke alene over ethvert navn som nevnes i denne verden, men også i den tilkommende. Det kunne han gjøre, fordi ikke noe annet navn har utholdt en så stor prøve og bevist så stor troskap.

Ingen annen kunne utføre dette verk, for mennesket var tatt til fange av Satan og hadde ikke krefter til å befri seg fra ham igjen.

Skapningens Herre og Mester måtte selv komme ned og binde den sterke for deretter å kaste ham ut med alle hans redskaper.

Kristi oppstandelse var løsenet for menighetens oppstandelse, for dens skyld ga han sitt liv. Men nå er naturen til for menneskets skyld, og er mennesket delaktig i oppstandelsen, da er naturen det i like måte.

Derfor sier apostelen: For skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse. Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet — ikke godvillig, men etter hans vilje som la den derunder — i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet.

For vi vet, at hele skapningen tilsammen sukker og er tilsammen i smerte inntil nå.

Ja ikke bare den, men også vi, som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. Rom. 8, 19—23.

Vi forstår herav, at vårt legeme, som er av jord — jordisk, må dele skjebne med den øvrige natur. Også vi stunder etter den dag, da dette forkrenkelige skal iføres uforkrenkelighet og dette dødelige iføres udødelighet. Vi lenges etter å få barnekår hos Gud. Nå er vi i utlendighet borte fra Herren, så lenge vi er tilhuse i legemet. Men ved forvandlingen skal vi bli ham lik, for vi skal få se ham som han er.

Når nå Gud ved Kristi oppstandelse ga oss og dermed naturen håp om herlighet, så ligger deri at den makt som bandt oss og naturen fast til forkrenkeligheten ved den enes oppstandelse, er beseiret og knust. Hvis ikke så var, ville vårt håp være forgjeves. Slangens hode er nå knust, fyrstedømmer og makter er beseiret. Derfor har Gud satt Jesus Kristus over enhver makt og myndighet — ved sin høyre hånd, for derved å vise at han er rede til å bruke ham til enda mer enn hittil.

Alt dette har han gjort for oss. O, herlige lodd i deg, vår elskede Herre Jesus Kristus, du bærer navnet «Mester» med ære.