Forstå arvens herlighet

Hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige. V. 18.

Håpet tilegner seg arven. Hjertets opplyste øyne hviler på den, vi beundrer dens storhet, og i troen omfatter vi den med vår forstand.

Mennesket er det ypperste av alt hva Gud har skapt. Alle ting er skapt for dets skyld. Sorgen er stor når en av våre kjære rykkes bort. I det evige liv skal vi ikke mer skilles, vi får hverandre til evig arv og eie.

Jesus hadde sin lyst i menneskenes barn, og for deres skyld forlot han sin herlighet. Hans lyst er nå blitt vår lyst, derfor elsker vi hverandre, og derfor søker vi å vinne mennesker. Det er naturlig når Gud gjør oss til menneskefiskere, for i broderkjærligheten strekker kjærligheten seg utover til alle.

Jesus gleder seg ikke i sølv, gull og kostbare stener. Han gleder seg i sine nye skapninger, de intelligente vesener fulle av visdom og Guds kunnskap. Han arver oss, likesom vi arver ham og alle ting med ham. Tenk å få være evig sammen med hverandre hos Jesus Kristus, hvilket samfunn i ånden med hverandre og med Faderen og Sønnen! De første ting er veket bort, døden er ikke mer. Kun omsorg for hverandre, alle søker andres vel. Tenk å arve en hærskares mangfoldighet, som alle vil mitt vel, vesener som lever og rører seg i kjærlighetens lover, den kjærlighet som aldri faller bort og som ikke søker sitt eget. Ingen sier seg selv å eie noe. Alle andre er vår arv, fulle av herlighet, en arv man verner om og beskytter i all evighet. Ingen blir syk eller dør, alle har et evig liv. Maner ikke denne vår arvs herlighet oss til å gi slipp på all egoisme allerede i dette liv, så vi allerede nå i våre brødres øyne kan være deres herlige arv?