Guds bygning

I den første pakt frembar de daglig de samme offer, som dog aldri kunne bortta synder. Hebr. 10, 11. Det ble altså ingen utvikling og fremgang under den første pakt. Helt annerledes er det i den nye pakt.

«I er Guds bygning», skriver Paulus til korintierne. Og Peter skriver: «Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygget som levende stener til et åndelig hus.» 1. Pet. 2, 4—5.

Jesus er hjørnestenen — grunnstenen. Det var Guds vilje som formet ham og gjorde ham til hjørnesten. Han sa idet han trådte inn i verden: «Her er jeg, Gud, for å gjøre din vilje. I bokrullen er det skrevet om meg.» — Presis på samme måte er det vi inntreder i den nye pakt. Nå er det også Guds vilje som skal danne oss til likhet med ham. I bokrullen er det skrevet om oss. Vi blir tilhugget av Guds ord. Jesus var Ordet åpenbaret i kjød. Før hadde de hørt Guds ord, nå fikk de ved Jesu legeme se det. Dette er Åndens verk med hver enkelt av oss som er trådt inn i den nye pakt.

«Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten». 2. Tess. 2, 13.

Helliggjørelse er forvandling fra å være menneskelig til å bli guddommelig. Dette kan vi like så lite klare selv som en stenblokk kan forvandle seg selv til en byste. Men når billedhuggeren får tak i den, da blir det byste av den. Slik og med oss. Det var av Ånden vi skulle helliggjøres. Vi har ved troen på Kristus fått Ånden som var oss lovt. Nå kan alle disse stenblokkene, som strevet og slet for å forvandle seg selv til byster, bli bearbeidet av billedhuggeren. Ja, da blir det bedre håp for dem.

Jesus er originalen, og ved Ånden blir vi forvandlet til det samme bilde — til levende stener. Ånden arbeider med oss etter Guds ord, slik at vi f.eks. passer inn i disse ord: Gjengjeld ikke ondt med ondt, men overvinn det onde med det gode. Velsign og forbann ikke; ikke søke sitt eget, men enhver den annens beste; den største iblant eder være alles tjener og trell osv.

Vi er Guds bygning, derfor må vi komme til Jesus — originalen — om vi skal få den rette fasongen. Vi kan ikke la far og mor danne oss, søster eller bror eller magasiner. Vi må ikke la tidsånden få virke på oss. Nei, kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud.

Det er mange bygningsmenn idag. De former menneskene så de passer inn i sine politiske eller religiøse partier, og de søker alle å få det stort og anerkjent i sin samtid. Men vi kan ikke passe inn både i himmelen og på jorden. Vi som er trådt inn i den nye pakt for å dannes til en sten i Guds bygning, må finne oss i å bli forkastet av mennesker.

Vi ser hvor alvorlig Paulus tar dette: «Strid troens gode strid, grip det evige liv, som du ble kalt til du som og har avlagt den gode bekjennelse for mange vidner! Jeg byder deg for Gud, som gir alle ting liv, Og for Kristus Jesus, som vidnet for Pontius Pilatus den gode bekjennelse, at du skal holde budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse». 1. Tim. 6, 12—14.

Hva vil det si å holde budet rent og ulastelig? Det vil si det samme som ikke å tilpasse det etter forholdene, at min forståelse av budet ikke besmittes av samtidens psykologi. Det er jo etter budet vi skal formes — de bud Jesus ga sine apostler før han fór opp. Ap. gj. 1, 2. Stenene til Guds bygning er blitt tilhugget til alle tider, og de skal alle føyes sammen til et tempel når Jesus kommer igjen. Nå tilhugges vi hver på vår plass og i vår tid; men da skal vi, som Salomos tempel, føyes sammen uten hammerslag. Det skal ikke høres lyd av noe slags jernredskap. 1. Kong. 6, 7.

Hvis de som var Guds medarbeidere, hadde tilpasset budet etter sin samtid, hvorledes tror du de stenene som er blitt dannet gjennom ca. to tusen år, da ville passe til hverandre? Nei, Jesus har ikke forandret seg, og Ånden er den samme gjennom alle disse to tusen år, og når budet da heller ikke er blitt besmittet, så passer stenene til hverandre til fullkommenhet.

Av dette forstår vi hvorfor Paulus tar så kraftig i når han byder Timoteus å holde budet rent til Jesus kommer. Han byder ham for Gud som gir alle ting liv, og for Kristus Jesus, som hadde avlagt den gode bekjennelse. Denne bekjennelse var at hans rike var ikke av denne verden. Til ham, den levende sten, skulle Timoteus komme. Da måtte også han trede inn i pakten og helliges ved oversprengning av Jesu blod. Og Paulus minner ham om at også han hadde avlagt den gode bekjennelse for mange vidner. Han hadde latt seg døpe for å søke det som er der oppe hvor Jesus er, og ikke det som er på jorden. Og nå formaner han Timoteus: «Strid troens gode strid, grip det evige liv.» La deg ikke besmitte av din samtid, hold budet rent, så vil stenen passe inn i Guds bygning når Jesus kommer.

Nå forstår vi av det som skjer både med jødene og ellers, at vi lever i tiden like før Jesus kommer igjen. Vi kan si at i denne tid dannes toppstenen. Det er den vanskeligste tid under hele byggeperioden. Og vanskeligheten ligger nettopp i det at budet er så besmittet og forfalsket, ja, for det meste bortforklart. Paulus profeterer om denne tid og sier: Menneskene skal leve i sine synder og ha gudfryktighets skinn, men fornekte dens kraft. 2. Tim. 3, 1—5. Da er budet så tilpasset tiden og så anerkjent av menneskene at de har fått lagt et Kristi skinn over det hele. Ja, hele landet kalles for et kristent land, og folk tror at i vår tid skinner evangeliet så klart og vidt som aldri før.

Paulus sier videre om denne tid: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr.» 2. Tim. 4, 3—4.

Her ser vi at det skal ikke mangle lærere. Det er hopetall av dem. Men hvordan blir den sten de er medarbeidere på å tilhugge? De har vendt seg fra sannheten til eventyr. Hvor betegnende for vår tids forkynnere. De leser et Guds ord, og så fletter de det sammen med en hel masse fortellinger og rørende historier forat det skal klø i ørene. Og når de skal skrive, så skriver de helst i romanform. Så får de da sitt byggverk anerkjent av menneskene; men for en jammer det blir når Jesus kommer igjen, og det viser seg at deres sten ikke passer inn i Guds bygning. Anerkjent av mennesker, men forkastet av Gud!! Hele deres verk brenner opp.

Men Kristus har også i denne tid sine medarbeidere. Forkastet av mennesker — lik sin mester blir de betraktet som vranglærere og forførere som strider troens gode strid og holder budet rent og ubesmittet av tidens kristelige skinn. Under vanærens dekke tilhugges stenen av billedhuggeren etter Jesu Kristi bud. Hvilken jubel det skal bli når Jesus kommer og toppstenen føres fram. Se, den passet!!! Tilhugget i tidens dype mørke, like før Antikrist blir åpenbar. Sak. 4, 6—7.

La oss derfor stå fast i den nye pakt — i den tro og det håp som der er gitt oss, da skal dette veldige verk skje med oss. Og disse trofaste Kristi medarbeidere på bygningen skal ingenlunde miste sin lønn. 1. Kor. 3, 13—14.