Frigjort fra lovens forbannelse

«For så mange som holder seg til lov-gjerninger, er under forbannelse; for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det!» Gal. 3, 10.

«Ved loven kommer syndens erkjennelse». Rom. 3, 20.

«Loven kom til forat fallet skulle bli stort.» Rom. 5, 20.

Loven ble en passe prøve for menneskene, hva de dugde til. For «loven har ikke noe med tro å gjøre, men: Den som gjør det, skal leve derved.»

Her var det mange oppriktige i Israel som strevde svært for å være ustraffelige etter loven. Men det var alltid noe de forsømte, og derfor kjente de forbannelsen over seg. Nå sier Jesus til slike oppriktige mennesker: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile», Matt. 11, 28—30. Her ser vi at loven er blitt en tuktemester til Kristus. De som ikke brød seg om loven, fikk ikke del i lovens tukt. De forkastet også Kristus. Men de som sto fast i den første pakt, fikk del i lovens tukt til Kristus.

«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss — for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre — forat Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunne få Ånden, som var oss lovt.» Gal. 3, 13—14.

Det var ikke mange i Israel som var blitt så ydmyket ved lovens forbannelse at de mottok Kristus. De holdt på for å grunne sin egen rettferdighet og ville ikke gi seg inn under Guds rettferdighet, som var Kristus. Rom. 10, 3—4. Da var det lettere for hedningene som ikke hadde noen egen rettferdighet å forsvare. De var syndere av hedensk ætt; men dit ned ville ikke jødene ydmyke seg, og Jesus ble dem en snublesten. Rom. 9, 30—33. De satte hodet for høyt.

Dog var det 120 på salen som hadde vært tro i den første pakt. De var ved loven blitt så ydmyket at de ingen egen rettferdighet hadde å forsvare. De trodde på Kristus, og ga seg inn under Guds rettferdighet. Da ble de løst fra lovens forbannelse, og de fikk Ånden som var dem lovt.

Det ble forskjell. Istedenfor å være under forbannelse, kom de under Ånden. Ikke noe under at de så ut som de var fulle av søt vin. Nå skulle Ånden gjøre det verk i og med dem som loven ikke kunne. Loven kunne bare kreve, og de var maktesløse. Nå skulle Ånden iklede dem kraft fra himmelen. Før måtte de huske på bud og regler, nå var de blitt den Hellige Ånds tempel, og Ånden skulle undervise dem om alle ting og minne dem om alle ting. Johs. 14, 15—26. Ja, for et bedre håp de nå var ført inn i. Disse som før strevet for å lyde loven, men kom til kort, hvor meget mere ville de ikke nå lyde Ånden som hjalp dem til all Guds vilje. Før håpet de på å gjøre en del av Guds vilje; men nå hadde de fått tro på å gjøre all Guds vilje. Denne dyre tro hadde de fått ved den nye pakt i Jesu blod. De betenkte seg ikke på å gå inn i den.

Nå er det mange som vil fryde seg i Ånden, men de vil ikke lyde Ånden. Disse har brutt pakten; for Ånden skulle jo veilede oss til hele sannheten. Det er også mange som tar det slik at i den gamle pakt måtte vi gjøre, men i den nye slipper vi, for der har Jesus gjort alt. Men hva skal vi da med Ånden til å veilede oss? Nei, i den gamle pakt skulle vi gjøre noe, men kom til kort. I den nye skal vi gjøre alt og slippe å komme til kort. Den nye pakt skal da ikke gjøre oss dårligere enn vi var i den gamle.

«For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» Rom. 8, 14. Ånden driver oss til Guds vilje, og det er jo til lydighet vi har forpliktet oss i den nye pakt.