Et bedre håp føres inn

«For et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig — loven førte ikke noe fram til fullkommenhet — og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.» Hebr. 7, 18—19.

Vi må da spørre: I hvilket håp nærmet de seg Gud i den første pakt? Jo, i det håp at deres synd ble tilgitt; men de visste at de kom snart til å synde igjen. Hva er så det bedre håp? Jo, at jeg kan få syndenes forlatelse, og at jeg ikke behøver å gjøre det mer. For Jesus gikk ikke inn med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, én gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. Hebr. 9, 9—15.

Jesu blod er meget mere enn bukkeblod. Ved Jesu blod får vi ikke bare syndenes forlatelse, men vi forløses, for ikke å gjøre det mer. Bukkeblod kunne rense til kjødets renhet — fra gjorte synder — men Kristi blod kan så meget mere rense våre samvittigheter fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud — altså forløse oss fra å tjene synden.

Nærmer du deg Gud i dette bedre håp, eller har du bare det gamle? Regner du med at når du ber om syndenes forlatelse, så kommer du nok snart til å gjøre det igjen?

Da tror du ikke mere på Jesu blod enn på bukkeblodet. «For det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder.» Hebr. 10, 4 og 11. Men Kristus ble åpenbaret ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer. Kap. 9, 26—28.

I den første pakt nærmet de seg Gud i det håp å sette endel i rette skikk, etter Guds vilje, men i den nye pakt har vi et langt bedre håp. Nå kan alt settes i rette skikk. Den første pakts gudstjeneste kunne ikke gjøre dem fullkomne etter samvittigheten, men det kan den nye. Dette bedre håp har vi i den nye pakt i Jesu blod.

«For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve bildet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid påny bærer fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.»

Derfor kom Jesus og avskaffet skyggen — disse ofringer — idet han ofret sitt eget legeme og gjorde Guds vilje. Han avskaffet det første og innsatte det annet. I den nye pakt er det fullkomne innsatt, nemlig det å gjøre Guds vilje. Når vi da går inn i den nye pakt, oppgir vi alt, og fremstiller oss til lydighet mot all Guds vilje. I og med den overgivelsen til Guds vilje blir vi lem på Kristi legeme, og er ved denne vilje helliget en gang for alle ved ofringen av Jesu Kristi legeme. Kap. 10, 1—10.

Vi blir da døpt med én Ånd til å være Kristi legeme, 1. Kor. 12, 13, og kan i denne Ånd fremstille vårt legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er vår åndelige gudstjeneste. Rom. 12, 1.

I den første pakt hadde de ikke noe Kristi legeme, men de levde i skyggen av legemet. Derfor kunne de ikke tjene den levende Gud, men bare ta vare på forskjellige gjerninger. Med dem beviste de at de ville tjene Gud, og de trøstet derved sin samvittighet. En kan si at de døde gjerninger var plasterlapper på samvittigheten. Men Kristus kom med legemet. Kol. 2, 16—17. Derfor har vi i den nye pakt fått et legeme å gjøre Guds vilje med.

Når mange i dag sier: Vi kan ingen ting gjøre, og det kommer ikke an på hva vi gjør, da har de dermed sagt at de er i skyggen og ikke er blitt lem på Kristi legeme. De aller fleste lever i døde gjerninger. Når de tenker på å tjene den levende Gud, da tenker de på bestemte gjerninger, som å se til syke, stå i sangkor, holde møter, dele ut traktater, gi tiende, være søndagsskolelærer osv. Men å skure, lappe, lage mat og arbeide for øvrig, det er verdslig for dem. Det synes de ikke har noe med åndelig gudstjeneste å gjøre. — Slik tankegang minner om den første pakt. Der skulle de ikke drive sitt yrke eller gjøre sine gjerninger eller gå sine egne veier på sabbaten. På den dagen skulle de ta vare på Herrens gjerninger, men de andre seks dager kunne de gjøre sine egne gjerninger. 2. Mos. 20, 9—10. Es. 58, 13. Dette er jo bare skyggen.

I den nye pakt heter det slik: «Og alt som I gjør i ord eller i gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn, idet I takker Gud Fader ved ham!» Kol. 3, 17. «I tjenere! vær lydige i alle ting imot eders herrer etter kjødet, ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren! Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!» Vers 22—24.

Mon hun som ved vaskebaljen er sur og vrang, kan tjene Gud i et sangkor på plattformen om hun smiler og priser Gud? Eller om pastoren er bitter på sin hustru, mon han da kan tjene Gud på prekestolen eller på ettermøtene? Er det ikke samme mannen? Tror du presten blir mere hellig om han får på seg samarien enn han er når han i selskapene sitter og røker? Mon noe av det Jesus gjorde, var mindre hellig enn det andre? Var det ikke Guds vilje alt det han gjorde? Og er ikke all Guds vilje like hellig?

Her ser vi hvilket bedre håp den nye pakt gir oss i og ved Kristi legeme, i motsetning til den gamle, som bare hadde skyggen. Tenk at vår samvittighet ved Kristi blod kan bli renset fra disse plasterlappene — døde gjerninger — til å tjene den levende Gud, enten du står i vaskebaljen eller synger til Herrens pris, enten du graver diker eller taler Guds ord. Like hellig i overalls som i søndagsklær, da blir alt satt i rette skikk. Vi er blitt lemmer på Kristi legeme. Velsignede håp som paktens blod har ført oss inn i.

Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket. De visste at de ikke selv kunne få del i den; men de ransaket i skyggen og profeterte om den nåde som skulle komme med Kristi legeme. 1. Pet. 1, 10—12.

Og når vi er blitt lem på Kristi legeme, taler vi selvfølgelig om gjerninger, om all Guds vilje, ofte til stor forargelse for dem som ikke er i legemet. Men det var gjerningskristendom Jesus kom med, og alle oppriktige gleder seg i denne frelse.