Tegn og under

At katolisisme og statskirke ikke er som det skal være, det er mange klar over. Derfor har vi mange partier som i en rund sum kalles for frikirkelige. De er gått ut fra det statsunderstøttede og sørger for sitt eget underhold. Ellers har de fleste av dem omtrent det samme system som statskirken. De har en fast lønnet «pastor» som ordner alt. Han har noen som kalles eldste og diakoner om seg. De får begynne og avslutte møtet en gang i blant, ellers blir det den økonomiske — forretningsmessige — side de er med om. Den åndelige side er det pastoren og de tilreisende predikanter som har eneretten til. Deres organisasjon etter «bibelsk mønster» minner ikke meget om frihet og Åndens ledelse.

Men det er da ikke lett å være «pastor» i slike forsamlinger. De skal jo tale så det blir folk, og penger i kassa. De skal sørge for at det er vekkelse og liv. I de senere år har dette maskineri gått tregere og tregere. Mindre og mindre er det blitt med det de kaller vekkelse og ånd og liv. For å avhjelpe dette, har de begynt å preke om den store vekkelse som skal komme før Jesus kommer. Forat ikke forsamlingen skal merke den død som mer og mer gjør seg gjeldende, har predikantene fått dem inn i en forventning av store tider med tegn og under og vekkelse, og så opprykkelse.

En av de mest hørte predikanter sa nylig til en forsamling på flere tusen: «Jeg vil forberede forsamlingen på en tid med tegn og under». Dette hørtes nifst ut for den som kjenner apostelens ord om denne tid, like før den lovløse åpenbares. Da skal det nettopp komme en slik tid med tegn og under. Men det er Satans forførelse, og Gud skal sende kraftig villfarelse, så de tror løgnen. 2. Tess. 2, 9—13. Ja, slik går det når man legger vekten på tegn og under istedenfor på helliggjørelse.

Iblant de såkalte frie er det mange som har søkt Åndsfylde for å leve et seirende liv, men lovløsheten har visst å få dreid dem bort fra den edle trang og til biting. For de aller fleste av disse er nå tegnene og Åndsdåp blitt hovedsaken, og livet i Jesu fotspor er helt fortrengt. Det er da særlig helbredelse ved håndspåleggelse som er blitt det store nummer, og gavene er blitt målestokken for treet, enten det er godt eller ondt, og ikke frukten. For mange er det som skulle stadfeste evangeliet, blitt selve evangeliet. Grunnen til dette er den menneskelige forfengelighet, lysten til å være stor, og få det stort, og ikke kjærlighet til de syke.

Den samme forførelse prøvde Satan overfor Jesus da han skulle begynne sitt livsverk. Han ville ha ham til å gjøre tegn og under. Det hadde Jesus gaver til, og han kunne ha vunnet all verdens herlighet. Men han lot seg ikke forføre. Han var ikke kommet for å gjøre tegn og under, men for å frelse menneskene fra synden. Derfor begynte Jesus å forkynne og si: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» Matt. 4, 17. Ja, sier du, men hører ikke nådegavene med til himlenes rike? Jo, men de fleste av dem, f. eks. helbredelse og profeti fulgte også med loven i den første pakt. Når de holdt loven, skulle Gud avvende sykdom fra dem. Disse nådegaver hører med til den jordiske herlighet som de fikk på forskudd, og de er dyrebare å ha nå under vår jordiske vandring. 1. Kor. 1, 7. Men når Gud skaper en ny himmel og en ny jord, da faller de bort.

Vi ser at Jesus sendte ut de tolv, og de sytti, og ga dem makt til å helbrede og drive ut onde ånder, og han bød dem å forkynne: «Guds rike er kommet nær til eder». Luk. 10. Det var altså ikke kommet, men de hadde fått denne forsmak, og de kunne gjøre tegn og under, og vi ser at de sytti hadde det som grunnlag for sin glede. De var alt fart vill, og Jesus rettledet dem; men senere forlot de ham likevel.

Når kom så Guds rike? Jo, på pinsedagen. Så nær var det, og Jesus hadde det jo i seg, så på den måte var det jo kommet helt til dem. Men først når Ånden var utgydt, kunne evangeliet forkynnes om denne veldige frelse, hvorved vi kan velsignes med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. Ef. 1, 3. Tegn og under er ikke evangeliet, men det skal stadfeste evangeliet.

Paulus ble kalt til apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium, om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. Rom. 1, 1—5.

Evangeliet er det glade budskap om at døden er gjort til intet, og liv og uforgjengelighet er kommet isteden. 2. Tim. 1, 10. Om Jesus var kommet som en engel og var død og var stått opp igjen, så hadde jo ikke det gitt meg noe håp — eller — om han var kommet som Adam før fallet. Det var jo ikke blitt til noen frelse for meg; men når han etter kjødet kom av Davids ætt og likevel kunne stå opp fra de døde, så blir det et budskap for meg. Det var samme kjød som mitt, og da har jeg også håp om jeg følger ham. Hebr. 2, 14—18.

«Kom Jesus Kristus ihu, som er oppstanden fra de døde, av Davids ætt, etter mitt evangelium.» 2. Tim. 2, 8.

Evangeliet om Jesus! Da Paulus fikk kunnskap om Jesus, aktet han alt annet for skarn. Da fikk han håp om dødes oppstandelse, ved å likedannes med ham i hans død. Fil. 3, 8—11.

Her trenges det en kraftig vekkelse til å avsløre lovløshetens hemmelighet, som forfører menneskene til å glede seg over tegn og under istedenfor over evangeliet, som forvandler meg fra å leve som menneske og til å bli guddommelig. 1. Kor. 3, 3. Derfor, les apostlenes forkynnelse. Den går ut på helliggjørelse, og tegn og under nevner de nesten ikke.

Vi kan ta et eksempel. Om du har en hustru som er lam, så vil det være en stor nød for deg og ditt hus. Kommer det da inn en som har makt til å reise henne opp ved tro, kan vi alle forstå hvilken herlighet det ville bli. Men det dreier seg jo om en jordisk herlighet. Om hustruen er blitt helbredet, men ikke har seier over forfengelighet, fornærmelse og vrede, så blir det likevel ikke noe himlenes rike. Det er jo mange ekteskap som kan vidne om det.

Men den nye og levende vei som Jesus innvidde, går igjennom forhenget, det er hans kjød — David-kjødet. Hebr. 10, 19—20. På den vei blir synden i kjødet dødet, og guddommelig natur kommer isteden. 2. Pet. 1, 4. Da blir det himlenes rike i hjemmet, selv om det skulle være sykdom. Og om du er syk når Jesus kommer, så blir du ikke igjen av den grunn. Men om du er helbredet, og likevel går fornærmet og forfengelig omkring, kan du være sikker på ikke å komme med.

Herav kan vi se hvorledes lovløshetens hemmelighet på alle vis prøver å få menneskene bort fra det som egentlig gjelder, nemlig helliggjørelse — den nye pakt i Jesu blod — og til det uvesentlige.

Helbredelse av sykdom og utdrivning av onde ånder var det meget av før pinsedagen; men vi kunne ikke forvandles fra å være kjødelige — menneskelige, til å bli åndelige — guddommelige, før Ånden var utgydt. Det kunne først skje etter pinsedagen.

Allerede før pinsedagen var det slik kraft i Jesu navn at en som trodde, kunne drive ut onde ånder i Jesu navn, enda han ikke var i følge med dem. Mark. 9, 38. Hvor meget mere skulle de ikke kunne gjøre det etter at Jesus var herliggjort. Og det skal komme mange slike troende på hin dag og si: «Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vidne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» Matt. 7, 22—23. Disse har ikke fulgt Jesus på den smale vel til livet, så han kjente dem ikke som brødre. Men de hadde tro på hans navn, og de hadde vært interesserte i tegn og under, det som skulle stadfeste evangeliet; men selve evangeliet — den nye pakt — ville de ikke ha noe med å gjøre.

Når det er tale om å gjøre Guds vilje, da skriker skjøgepredikantene: «Ja, men vi kan ikke gjøre noe i egen kraft!» Men de er ikke redde for egen kraft når de strever og sliter for å få stemningen opp i lokalet, for å få inn penger og for å gjøre tegn og under.

Måtte Gud i sin nåde avsløre alt dette hykleriet så de oppriktige kunne reddes ut før det ble forsent.