Den tro som er overgitt de hellige

Hva er det for en tro? Det kan vi kort og godt sier: «Han kan fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for oss».

Han kan bortta synden ved sitt offer!

Nå er tiden kommet til å sette alt i rette skikk! Denne tro er overgitt de hellige. Den er gitt dem i den nye pakt, idet de helliges ved oversprengning av Jesu Kristi blod.

Når Judas gjorde seg all flid for å skrive, så han seg nødt til å skrive til dem med formaning om å stride for denne tro, for de som snek seg inn, ville fravriste dem denne. Det er også lykkes for lovløshetens hemmelighet i en forskrekkelig grad. Og Jesus hadde nok grunn til å si: Mon jeg finner troen på jorden når jeg kommer igjen? Luk. 18, 8.

Disse som bare vil være i dekning, men ikke vil lyde, har selvfølgelig ikke noen interesse av fullkommen frelse eller av at alt skal settes i rette skikk. Nei, den troen dømmer livet deres, så den er det om å gjøre å få fjernet. Disse lovløse forkynnere har da også fått det til at å tro på seier, det er hovmod. Og skulle noen i dag ha smakt frelsen i den nye pakt, så en sier med Paulus: «Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus», da blir han sett på som en hovmodig og egenrettferdig person. Eller de sier: Ja, det var i Kristus det, det var nok ikke Paulus. — Dermed har de på en hemmelighetsfull måte tatt troen fra deg, og du sitter igjen med den forståelse at det var bare dekningen Paulus mente, og ikke personlig seier.

Eller om du vil si: «Følg meg, som jeg følger Jesus». — «Ja, det var Paulus det, men vi får nok krype til korset». — Eller om du siterer: «Ikke at jeg allerede er fullkommen, men jeg jager etter det». «Ja, vi skal nok jage etter det, men vi kan jo ikke bli det». — Eller: «Forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noe». «Ja, det står slik; men har du sett noen som er fullkomne?»

Legg merke til at så fort du taler i den tro som er overgitt de hellige, så møter du en fryktelig motstand fra skjøgen. Da fremstiller de deg med en gang som en som forkaster nåden og blodet og skal bli frelst på egne gjerninger. Og for denne lovløshetens behandling faller nesten alle tilfote.

Men Paulus har lært oss hvordan vi skal skille ut disse lovløse ulver: «Kom ihu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste én med tårer».

«Jeg attrådde ikke sølv eller gull eller klær av noen». Ap. gj. 20, 30—35.

Disse lovløse pastorer og evangelister kan nok gråte og formane deg til å komme i dekning; men siden har de ikke sann omsorg for at du skal få seier eller bli en ny skapning, utover de bud de gir deg, forat du ikke skal lage for stor skandale. Gir du bare tiende, så er du et utmerket medlem. Om du kommer og klager over at du ikke seirer, og søker råd, så svarer de bare: «Du må ikke se på deg selv, du må se på Jesus. Han er din rettferdighet». «Golgataverket holder, broder!» — Så bekymrer disse leiesvenner seg ikke mere om det. Om du formaner, så roper de: «Forkynn Kristus! Vi skal da ikke hjelpe Gud med frelsen, nei, den er full og fri. Halleluja!»

Sammenlign vår tids forkynnelse med den apostoliske framgangsmåte, så kanskje dine øyne kan klarne, og du kan bli reddet ut av lovløshetens hemmelighet før det blir forsent. Hør bare her:

«Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus». Kol. 1, 28.

«Forøvrig, brødre, gled eder, bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn». 2. Kor. 13, 11.

«Epafras, som alltid strider for eder i sine bønner, at I må stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje» Kol. 4, 12.

«Forat det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning». 2. Tim. 3, 17.

Kan du her se hvorledes den nye pakts tro skinner krystallklart gjennom apostlenes tale, formaninger og trøst? Slik kunne vi jo fortsette å sitere i det uendelige. Men kan du også se nødvendigheten av å måtte stride for denne tro som én gang er overgitt de hellige? Nå mer enn noen gang før gjelder denne formaningen: «Men I, elskede, oppbygg eder på eders høyhellige tro, bed i den Hellige Ånd, og hold eder således i Guds kjærlighet, mens I venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!» Judas 20—21.

Her er noen eksempler til: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke; for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». Rom. 7, 18—19.

Disse ord klamrer mange seg til som ikke vil høre om seier over synd. Vi kan da ikke bli bedre enn Paulus, sier de. Sammenhengen i Paulus’ ord hverken forstår de eller bryr de seg noe om. Paulus sier ikke at det ikke bodde noe godt i ham, men det var i hans kjød det ikke bodde noe godt. Ellers taler Paulus meget om det gode som bor i oss, det vi ved den dyre tro er blitt frelst til. Filem. 6. Rom. 15, 14, Fil. 1, 11.

I Rom. 7 taler ikke Paulus om bevisst synd, men om helliggjørelse — å gå fra lys til lys. Han sier: «For hva jeg gjør, vet jeg ikke». V. 15. Og «Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i meg». V. 20.

Du kan ikke si når du lyver, eller er sint, eller fornærmet: «Hva jeg gjør, vet jeg ikke, det er ikke jeg som gjør det, men synden, som bor i meg». Nei, da vet du godt hva du gjør, og synden, som bor i deg — i ditt kjød — har da fått plass i hjertet ditt, og det er du som er fornærmet osv. Du tjener ikke synden bare med ditt kjød, men også med ditt sinn. Det gjorde aldri Paulus. V. 25. Men på områder han ikke hadde lys, gjorde synden i kjødet seg gjeldende, og ved større lys fikk han se at han hadde gjort ting han hatet. Hans sinn hadde ikke vært med på det, og han kaller det for legemets gjerninger. Disse dødet han ved Ånden. Rom. 8, 13. Men du som gjør det onde som du vet er ondt, du er syndens tjener, og kan ingenlunde sammenligne deg med Paulus i Rom. 7. Men ved den tro som er overgitt de hellige, skal du befries fra å være syndens tjener, og du skal bli Guds tjener. Rom. 6, 22. Vi må tro mere på blodets og nådens makt enn vi tror på syndens og Satans makt. Rom. 5, 17.

Vi finner ikke i Skriften at Guds barn er syndere. Tvertimot! «Den som gjør synd, er av djevelen» 1. Johs. 3, 8—10.

Sett lyset i staken, og strid for den tro som i den nye pakt er overgitt de hellige.