Er Kristus en syndens tjener?

«Men om vi, da vi søkte å bli rettferdiggjort i Kristus, fantes også selv å være syndere, er derfor Kristus en syndens tjener?» Gal. 2, 17.

En kunne tenke det, siden han rettferdiggjør den ugudelige. Vi kan si at Jesus tar den som har brutt loven, i dekning*, så forbannelsen ikke rammer ham. Gal. 3, 10—13.

Men om øvrigheten er etter en forbryter, og jeg tar ham i dekning, og han fortsetter å være en lovbryter, da er jeg jo en syndens tjener. Akkurat på det vis forkynnes Kristus. Skjøgen gjør ham til en syndens tjener. De priser Jesus som har tatt dem i dekning, og så fortsetter de å synde, og sier: «Golgataverket holder», «under blodet», «kom til korsets fot», «vi er under nåden» osv. Med andre ord sier de: «Dekningen holder!» «Vi er nok syndere, men Jesus er vår rettferdighet».

Men langt derifra, sier Paulus. Kristus er ikke en syndens tjener. Om forbryteren tar sin tilflukt til meg, og jeg oppretter en pakt med ham, idet jeg tar ham i dekning, at han skal lyde meg i alt, så skal jeg ordne resten, da blir saken helt annerledes. Idet jeg da har ham i dekning, hjelper jeg ham tilrette så han gjør godt igjen det han før hadde forbrutt seg, og begynner et nytt liv. Da er jeg ikke syndens tjener, tvert om. Hadde jeg ikke tatt ham i dekning, så hadde forbannelsen nådd ham, og han måtte dø. Det hadde jo ingen tjent på, i motsetning til det resultat som nå ble. Var det ingen som kunne ha hjulpet ham til nytt liv, da var det jo en herlighet at en slik person ble utryddet. — Men var det herlighet ved fordømmelsens tjeneste, hvor langt rikere på herlighet er da ikke rettferdighetens tjeneste? 2. Kor. 3, 6—10.

Før Kristus var det ingen som kunne ta oss i dekning. Men nå har han kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, og kom ihu: Han er ikke syndens tjener. Når han tar deg i dekning, oppretter han en pakt med deg. Du må gå med på å lyde ham i alt. Da skal nåden i Kristus Jesus dekke deg; men ikke bare det, den skal også opptukte deg til å leve et helt nytt liv. Tit. 2, 11—15.

Han frelser deg ikke for dine gode gjerninger; nei, du er en forbryter, og frelsen er en gave. «For vi er hans verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger». Ef. 2, 8—10. Det er han som skal ha æren for det verket, han som tok oss i dekning. Det gamle er forbiganget, og alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17.

Kan du ved dette skille mellom skjøgens forkynnelse av Jesus som syndens tjener, og apostlenes, de som forkynner ham som rettferdighetens tjener? Skjøgen er mest opptatt med at dekningen skal holde, mens apostlene er mest opptatt med lydigheten mot ham som dekker oss. Og er vi lydige, så er det ingen fare med dekningen.

«For hvis jeg igjen bygger opp det jeg brøt ned, da viser jeg meg selv som en lovbryter.» Gal. 2, 18—20.

Paulus brøt ned loven som rettferdiggjører. Den kunne bare ved sin forbannelse jage meg til Kristus. Dette hadde galaterne opplevd, og de frydet seg over rettferdiggjørelsen i Jesus Kristus. Men nå kom det noen og ville legge dem under loven igjen. De trodde loven måtte til igjen om det skulle bli noen bedring i livet.

Presis slik gjør skjøgen med menneskene i de forskjellige partier. Der forkynnes at de kan komme som de er, og bli frelst av bare nåde. Men de forstår også at de kan ikke fullt ut leve som før, for da ville ikke dekningen holde for menneskenes øyne, selv om de tror at Jesus dekker dem for Gud. Så legger de da disse nyfrelste under loven, idet de gir dem forskjellige bud: Du må ikke drikke, danse, spille kort, stjele, banne osv. Disse bud og regler blir da forskjellige i de forskjellige partier. Det er jo stor diskusjon om det er synd å røke, gå på kino, ta permanent, klippe håret osv. Fornærmelse, forfengelighet, pengekjærhet, vrede, personsanseelse osv. er det ikke meget snakk om. Nei, spørsmålet er hva en kan og ikke kan for å regnes som kristen — for at dekningen skal holde. Da tenker en mest på menneskers omdømme. For for Gud er Jesus vår rettferdighet, da er man «under blodet både med fortid og fremtid», og «Golgataverket holder», så det frykter en ikke noe for.

Hva var det som de ikke forsto, de som på ny ville legge galaterne under loven, og hva er det kristenheten i dag ikke forstår? Jo, det er Kristi død, som vi skal ombære i vårt legeme. De innbyr jo bare til korsets fot; men Paulus sier: «Jeg er korsfestet med Jesus Kristus, jeg lever ikke lenger selv».

«Idet jeg blir gjort lik med ham i hans død». Fil. 3, 10. Kristi død er som før nevnt, død over synden i kjødet. Hvor blir det så av tobakken og forfengeligheten, vreden, fornærmelsen, skikke seg lik verden, stor, større, størst? Når jeg dør, hvor blir det så av all diskusjon om hva som er synd og ikke synd? Nei, da forsvinner det gamle, og det blir et nytt liv. «For er vi blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse». Rom. 6, 5.

«Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus». V. 11.

Av dette forstår vi at disse ubibelske uttrykk ikke er så troskyldige som de høres ut til. De gjør Kristus til syndens tjener, og man blir aldri frigjort fra loven. Fordi du ikke er avdød med Kristus, må du fremdeles stå inngjerdet i bud og regler: «Ta ikke! smak ikke! rør ikke!» Kol. 2, 20—21.