De ubibelske uttrykk

Skjøgen er det bibelske uttrykk for lovløshet — i motsetning til bruden. Det brukes mange uttrykk som er helt ubibelske, men som skjøgen har klart å gjøre så bibelske i folks bevissthet at rører en ved dem, skriker de som sølvsmedene fordum gjorde i Efesus. Ap. gj. 19, 28.

Det er særlig tre uttrykk som skjøgen har klart å innbille folk er bibelske. Ved disse fortroller hun menneskene. Disse uttrykk er: «Ved korsets fot», «under blodet» og «Golgataverket». Hvor finner man at apostlene bruker slike uttrykk i sin forkynnelse? De høres så troskyldige og så riktige ut, men siden de ikke er bibelske, så kan du være sikker på at det skjuler seg noe lovløshet i dem. Og det er nettopp hva det gjør i en forskrekkelig stor grad. Kunne de på dette område få satt lyset i staken, så det skinte for alle i huset, så ville skjøgen — lovløshetens hemmelighet — bli rystet i sine grunnvoller.

Skjøgen synger og taler om å komme til korsets fot, hvor de får all frelse. «Han døde for oss forat vi skal slippe.» Kan du i all denne vakre tale høre tonen og ånden fra lovløshetens hemmelighet? Ser du hvordan pakten i Jesu blod blir utslettet?

Her skal du få høre den apostoliske forkynnelse: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er lægt». 1. Pet. 2, 24.

«Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Gal. 2, 20.

«Men de som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» Kap. 5, 24.

«Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors; for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.» Kap. 6, 14.

Kan du høre hvordan den nye pakt kommer fram i den apostoliske forkynnelse? Kan du glede deg i det, eller blir du arg og ond? Hør videre den apostoliske forkynnelse, hvor klart apostlene får fram den nye pakt. Begrepet «ved korsets fot» eksisterer ikke hos dem:

«Det er et troverdig ord; for er vi død med ham, skal vi og leve med ham; holder vi ut, skal vi og herske med ham; fornekter vi, skal han og fornekte oss; er vi troløse, så er han trofast; for han kan ikke fornekte seg selv.» 2. Tim. 2, 11—13.

Men skjøgen vet råd med slike klare ord for å få bort den nye pakt. Så er det da godt, sier hun, at han er trofast, om vi er troløse. — Med de få ordene har hun fortrollet menneskene, så de tror at de skal få leve med ham uten å dø med ham, og at han ikke skal fornekte dem om de fornekter ham, for det er jo nåden i Jesus det kommer an på. Kjenner du røsten igjen?

Nei, om vi er troløse og fornekter ham, så er ikke han troløs, så han likevel skulle vedkjenne seg oss. Nei, han står fast i pakten, og vi skal få føle at han fornekter oss. Sammenlign Jesu ord i Mark. 8, 38.

Likesom vi ser på jødene at Gud sto fast i den første pakt og lot forbannelsen komme over dem, så har vi før sett apostelen fremholde at han gjør det så meget mere i den nye.

Så har vi uttrykket «under blodet». Hva man mener med det, har jeg minst hørt to «pastorer» forklare slik: «Om en sten som ligger i en elv, får noe rusk på seg, vil vannet straks skylle det bort, så stenen alltid er ren.» Kommer da ikke rusket med vannet? Mon det er noe rusk i Jesu blod? Men det var jo bare et bilde, og hør hvor krass motsetning dette er til Peters ord:

«Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid, for I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» 1. Pet. 1, 17—19.

Bare når vi vandrer i lyset, renser Jesu, Guds Sønns blod oss fra all synd. 1. Johs. 1, 7. En kan ikke stå under blodet som under en annen foss. Når de hadde strøket blodet på dørstolpene, kunne de ikke forbli i Egypten og stole på blodet. Nei, de måtte skynde seg ut. 2. Mos. 12, 7—14. Bare to av disse som var over tyve år, kom inn i landet.

«Golgataverket holder», blir det ofte sagt. De fleste regner med at Jesu verk først skjedde på Golgata. Gjorde han da ikke noe verk i Nasaret? Kanskje vi skulle kalle det for Nasaretverket? Ja, men det var jo på Golgata han døde for oss, sier du. Ja, men der døde jo også røverne. Det hadde ikke vært noen som helst hjelp i at Jesus døde på Golgata, om han ikke hele sitt liv igjennom hadde våket og bedt og gjort Faderens vilje. Jesus hadde innvidd en ny og levende vei. Han hadde lært lydighet, og var fullendt. Han hadde etterlatt seg fotspor som vi skal gå i. Han var blitt fristet som vi, og var uten synd. Han fullbrakte sitt verk på Golgata. Der ofredes han som det lyteløse lam.

Ja, men det kan da ikke være noe galt i å kalle det for Golgataverket, sier du. — Se bare til at du ikke blir dratt ut i lovløshet. Mon det ikke er det sikreste å holde seg til de apostoliske uttrykk?

Hvor du er, så hører du mest om Jesu død på Golgata, og du må nesten oppleve en påskemorgen for å høre om Jesu oppstandelse. Og dog er det ved Jesu oppstandelse fra de døde vi er gjenfødt til et levende håp. 1. Pet. 1, 3. Hva hadde hans død vært uten hans oppstandelse? Da hadde vi ennå vært i våre synder. 1. Kor. 15, 17. Derfor ser vi at apostlene i sin forkynnelse legger størst vekt på Jesu oppstandelse, og nevner bare Jesu død en gang iblant — akkurat motsatt av forkynnelsen idag.

Denne forskyvning i forkynnelsen er også en frukt av lovløshetens hemmelighet. De ville ikke ha vår eneste hersker og herre, Jesus Kristus, leste vi i Judas’ brev. Og det er saken. Man vil ha Jesus som forsoner, men ikke som herre. La deg ikke forføre! Vil du ikke ha ham som herre, får du ham heller ikke som forsoner, selv om du roper aldri så meget på «Golgataverket».

«Likesom I mottok Jesus Kristus som Herre, så vandre i ham.» Kol. 2, 6.

Bare de som lyder ham, kan han frelse. Hebr. 5, 9.