Hvordan arbeider bruden?

Brudens arbeid og utvikling går parallelt, likesom skjøgens. Den utvikles idet den arbeider og arbeider idet den utvikles.

Når vi forut har sett hvorledes skjøgen arbeider, har vi også indirekte sett hvordan bruden arbeider.

Likesom vi før har sett at horelevnet var skjøgens arbeid, så er troskap brudens arbeid.

«Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.» 2. Kor. 11, 3. Vi skjønner herav at troskap er det samme som lydighet, og vi må frykte for å komme bort fra den enfoldige troskap - lydighet - den som ikke gjør innvendinger. Det lydighetsforholdet kommer aldri skjøgen til overfor sine menn. Hun skal bare forlyste seg og ha gaver og fordeler. Paulus skulle ikke bare virke tro, men troens lydighet blant alle hedningefolk. Rom. 1, 5. Med romerne hadde det lykkes slik at ordet om deres lydighet var kommet ut til alle. Kap. 16, 19.

I stedet for å dele seg mellom flere og å blande sammen, er brudens arbeide å skille ut, rense, oppgi alt og være tro mot den ene har utvalgt henne. Hun har også gullbegeret, Guds ord, og merk deg den vin - gammel klaret vin - som er i begeret - den ånd som følger ordet.

«Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» Jak. 4, 4-9. «Hold eder nær til Gud, og han skal holde seg nær til eder! Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnede.»

«Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke. Hva lodd og del har en troende med en vantro? Derfor gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, og jeg vil være eder en far, og I skal være meg sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.» 2. Kor. 6, 14-18.

«Full av nåde og sannhet.» Joh. Ev. 1, 14.

«Hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» Hebr. 9, 14.

«Forat likesom synden hersket ved døden, så skulle også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» Rom. 5, 21.

«Så bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus.» 2. Tim. 2, 1.

Etter å ha drukket denne vin, passer det ikke å si: Det kan da vel ikke være synd? En må da ha lov til noe? Det må da være måte på å være nøye! - Nei, her passer det å si: Er det mere jeg kan renses fra? Opplys meg! Gi meg din vilje å kjenne, Jesus! På denne måte arbeider bruden.

Betegnende er det at brudens arbeid er å gjøre alle folk til Jesu disipler og lære dem å holde alt det Jesus har befalt. Matt. 28, 18-20. Dette er et svært arbeid med menneskene - å få dem til å bli disipler. Her kommer vi til «nåløyet». Å føre menneskene fram til syndenes forlatelse er og et svært arbeid, men for de fleste er det langt igjen til å bli disippel. Ja, de fleste blir det aldri. Hør hva Jesus sier: «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.» Luk. 14, 26. «Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.» V. 33.

Her ser vi at det å bli Jesu disippel er det samme som å dø. Det blir å skilles fra slekt, alt det en eier og sitt eget liv. For å få syndenes forlatelse var det tale om Jesu død for meg, men for å være hans disippel, blir det tale om min død med ham. Derfor sier Jesus at vi skulle gjøre dem til disipler, idet vi døper dem, og dåp, det er begravelse. «Eller vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet.» Rom. 6, 3-4.

Dette er det dessverre ikke mange som vet. De lar seg døpe og gjør et svært nummer av det og kaller det for å gå «hele veien med Jesus». Men de står opp igjen og lever det gamle liv som før. Nei, dåpen er nok ikke hele veien med Jesus. Det er døden over meg og mitt - den trange port - det er å underskrive læreguttkontrakten, og så kommer veien: «Og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» Der kommer den smale vei.

Den første verden gikk under ved vann, men den jord som nå er, er spart til ilden. 2. Pet. 3, 6-7. «Det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen, som ikke er avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse.» 1. Pet. 3, 20-21.

Den første verden er den verden jeg levde i etter den første manns - kjødets - ledelse. Det er det synlige, det som er her nedentil. Her er dåpen et bilde, en pakt om at den første mann og hans verden er begravet - skal være død. «Han i hvem I og ble omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved avkledningen av kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, idet I ble begravet med ham i dåpen, og i den ble I og oppreist med ham ved troen på Guds kraft, han som oppreiste ham fra de døde.» Kol. 2, 11-12.

Det er dette som skjer i dåpen, idet vi tar en og begraver ham helt under vannet. Da går han inn i disippeldøden. Men nå spørs det hvordan det går når vi tar ham opp igjen. En kunne tenke det var best han var under vannet, så var vi trygg for ham. Nei, sier Paulus, vi reiser ham opp igjen ved troen på Guds kraft, han som oppreiste Jesus fra de døde, og han fortsetter med å formane kolossenserne: «Er I da oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La eders hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden.» Kap. 3, 1-2.

Her kjenner vi at det er ikke noe horelevnets vin i gullbegeret - ikke noe delt hjerte. Men betegnende er det med skjøgens dåp. Hun har tre håndfull vann i pannen på barnet. I sannhet et bilde på at hun i forhold ikke oppgir mer av verden og sitt eget liv enn det som vannet skjuler av legemet.

Så vil du spørre: Når dere er døpt, begravet, kjenner dere da ikke noe til det gamle? Det viser seg jo at mange som er døpt, lever det gamle liv. Ja, men husk på at dåpen var en samvittighetspakt; men ikke alle som inngår en pakt, holder den. Vi skal legge merke til at etter at den første verden gikk under ved vann, så er den verden som nå er, oppholdt til ilden. Slik er det og med oss. «Vårt gamle menneske ble korsfestet med ham forat syndelegemet skulle bli til intet.» Vårt gamle menneske - viljen til å synde, og alt det vi vet er synd - blir korsfestet, begravet; men syndelegemet - den ubevisste synd - og lysten og begjæringene i kjødet tar vi jo med oss opp igjen, og det er her ilden skal gjøre sin gjerning. Peter sier: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave.» Ap. gj. 2, 38. 19, 5-6.

Her ser vi at når de ble døpt, ble de beseglet med den Hellige Ånd. Ved dåpen - disippeldøden - blir offeret lagt på alteret, og Gud kan svare med ild. «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; og hvor gjerne jeg ville den alt var tent!» Luk. 12, 49. Etter meg, sier Johannes, kommer han som skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild. Matt. 3, 11. Det er ilden som skal gjøre syndelegemet til intet. Nå er det mange som har latt seg døpe, og mange har fått den Hellige Ånd, men når ilden skal gjøre sin gjerning, er de ikke tro mot pakten, men unndrar seg. Da viker også Ånden fra dem, og mange åndsdøpte går omkring åndsforlatte og lever etter sine lyster.

Her har bruden et kraftig arbeid for å føre menneskene fram til troens lydighet. For når hun har gjort en disippel, skal hun og lære ham å holde alt hva Jesus har befalt.

Paulus forklarer kolossenserne videre: «I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud.» Vi er jo død - det er pakten. Vi hater vårt eget liv - i det hatet ligger døden. Men, er det nå blitt virkelighet? Nei, men det virkeliggjøres etter hvert som vi lever, og Paulus sier videre: «Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som er avgudsdyrkelse.» Kol. 3, 3-5. Til dette er det vi trenger den Hellige Ånd og ild. Derfor var løftet at de skulle få den etter at de hadde latt seg døpe.

Dette er veien som Jesus har gått foran. Å gå veien for å komme til målet er det motsatte av å trolle seg til målet. Her kan du ikke bli Jesu venn, uten du gjør det han byder. - Du kan ikke si at du er i ham, uten at du vandrer som han vandret. Du blir ikke renset fra din synd, uten du vandrer i lyset. - Du er ikke Guds barn, uten du er drevet av Ånden. - Du er ikke av bruden, uten du følger Lammet hvor det går. - Du får ikke brudedrakten, uten du har hellige og rettferdige gjerninger. - Du arver ikke med Jesus, uten du lider med ham. - Du får ikke leve med ham, uten å være død med ham osv.

Likesom skjøgen har tre ord til sin trolldom - troen, nåden og blodet - så har også bruden bruk for disse tre ord, ikke til å trolle, men til å gå veien. Troen brukes ikke her i stedet for lydighet, som en innbilningskraft. «Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.» «Ved tro skjønner vi.» Hebr. 11. Og så leser vi hvorledes disse heltene ved tro var lydige og gikk veien, så de oppnådde løftet.

Skjøgen vil som Abraham bli rettferdiggjort uten gjerninger. Rom. 4, 3. Men hun vil ikke som Abraham ofre sin Isak, så hun som han kan bli rettferdiggjort ved gjerninger. Jak. 2, 21. Hos bruden derimot virker troen sammen med hennes gjerninger, og troen blir fullkommen ved gjerningene. V. 22. «Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig.»

Troen er altså den hånd vi mottar med fra Gud alt det vi trenger til liv og gudsfrykt. Ved tro blir skriftene levende - forstår jeg. Ved tro mottar jeg den Hellige Ånds gave, kraften fra det høye, og ved tro setter jeg livet til. Hebr. 10, 38-39.

Troen setter deg ikke på en stol med hendene i skjødet, og så skal du innbille deg at du er og har alt det skriftene taler om, men troen gjør deg virksom. Her har du noen eksempler på hvordan troen fullkommes ved gjerninger: Ved tro bygget Noa arken. Ved tro nektet Moses å kalles Faraos dattersønn. Ved tro holdt han påsken. Ved tro kastet Peter garnet ut på høyre side. Ved tro brente Luther pavens bannbulle. Ved tro er det alle de hellige har gjort sine gjerninger, som lyser ned gjennom alle tider. Ved tro er det vi døder de jordiske lemmer - avlegger synden - ikler oss det nye menneske, og blir ikke det gjort, så er det vantro. De som ikke seirer over synden, er vantro, om de snakker aldri så mye om tro.

Nåden settes ikke i stedet for et gudfryktig liv - til å dekke over ugudeligheten - men nåde er hjelp. «La oss derfor trede fram med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» Hebr. 4, 16. Jesus kom «full av nåde og sannhet». «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Joh. 1, 14. 17. Her ser vi at nåden skal ikke dekke over, for nåde og sannhet hører sammen. Loven - kravet til mennesket - kom ved Moses; men han kunne ikke hjelpe menneskene med den byrde loven la på dem. Jesus kom med hjelpen. Han sa: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære.» Derfor sier Paulus: «For synden skal ikke herske over eder; I er jo ikke under loven, men under nåden.» Rom. 6, 14. Hadde vi vært under loven, da var det jo ikke noe rart om synden hersket, for da hadde vi jo bare vår egen kraft. Men nå da vi er kommet under nåden - hjelpen i Jesus - behøver ikke synden herske over oss. De altså som synder, er ikke under nåden, for hadde de fått hjelp av Jesus, hadde de ikke syndet. Nei, de er under loven. Her nytter det ikke med skjøgens trolldom: Å sette nåde i stedet for seier.

Ja, men nåden må da dekke over vårt gamle liv, sier du. Her skal du vite at ditt gamle liv må erkjennes, altså fram i lyset, og så skal, ved troen, blodet rense deg fra all urettferdighet. Det er jo nettopp nåde - hjelp. «Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi også har fått adgang ved troen til den nåde i hvilken vi står.» Rom. 5, 1-2. Dette har ingen av oss fortjent, det er nåde - hjelp - som Jesus kom full av.

Men sier du, hvis vi får slik seier og blir så gudfryktige, blir da ikke blodet overflødig? Hør nå her! Når det er tale om seier, så kan du ikke seire over mere enn du har lys over. Din samvittighet dømmer deg vel ikke for noe du ikke vet om. Men tror du ikke derfor at Gud ser noen styggheter hos deg? «Ikke engang himlene er rene for ham.» Job. 15, 15. Og Paulus sier: «For vel vet jeg intet med meg selv, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort; men den som dømmer meg, er Herren.» 1. Kor. 4, 4. Vi skal gå fra lys til lys. Den synd vi ikke har lys over, fordømmer oss ikke, nettopp fordi vi er under nåden. Men nåden etterfølges av sannheten, derfor er det nåde at det blir meg åpenbart etter hvert, og her trenger jeg Jesu blod til å rense. Jeg vandrer i lyset, og blodet renser.

Vi har forbildet i den gamle pakt. «For vel var det synd i verden før loven, men synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er.» Rom. 5, 13. «Men hvor det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelser.» Rom. 4, 15. «Men da budet kom, ble synden levende.» Rom. 7, 9. Israel visste ikke om synden før loven. Synden var der jo like fullt, men den ble ikke tilregnet dem, men når de fikk lys - når budet kom - fikk de se at de hadde levet i synd og trengte rensning. «For da ethvert bud etter loven var blitt forkynt av Moses for alt folket, tok han blodet av kalvene og bukkene tillikemed vann og skarlagenrød ull og isopp og sprengte det både på boken selv og alt folket.» Hebr. 9, 19. Så lenge vi altså ikke er fullendt i helliggjørelse - så lenge disippelen ikke er blitt som Mesteren, Jesus - trenger vi til å gå fra lys til lys, og etter hvert bli renset i Jesu blod. Det blir under hele vårt livs vandring her på jorden.

Nå vil skjøgen ikke høre om seier, men hun påberoper seg nåden og blodet. Hun vil lyve, baktale, være hissig, og så skal blodet rense, og så er hun hissig, lyver og baktaler igjen, og så skal blodet rense på ny. Dette er trolldom. Det er ikke etter Åndens lover i Kristus Jesus. Nei, Johannes skrev til dem for at de ikke skulle synde. Men om så galt hender, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder. 1. Joh. 2, 1-2. Vi må altså vandre i frykt.

Slik arbeider og strider bruden med kraft, idet hun formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. Kol. 1, 28-29. Derfor ser vi noen ord som stadig går igjen i skriftene, og det er: Arbeide, øve seg, strebe, legge all vinn på, fly osv. Fil. 2, 12. 1. Tim. 6, 11 og 4, 7., 2. Pet. 1, 4-10 og 3, 11. Disse ord er til stor forargelse for skjøgen. De går aldeles på tverke av hennes trolldom, og hun kaller det for trelldom.

«Du vil da vel ikke hjelpe Gud med frelsen -.» Nei, «hokuspokus», og så er vi fullkomne i Kristus, brud, konge og prest, og så synger vi:

«Slik som eg er,
Frelsaren meg i mot himmelen ber!
Inn fer eg koma, ja brud skal eg vera.
Han gjorde alt, eg skal ingenting gjera.
Amen, ja amen, mot himmelen eg fer,
slik som eg er!»

Kan du høre hvor stikk motsatt dette er de sunne ord av Paulus. 2. Tim. 1, 13. De har vendt seg til eventyr. 2. Tim. 4, 3-5. Men det er jo ikke noe rart i, for de skal gjøre forretning.