Jerusalem

Skjøgens arbeidere var kjøpmenn, og skjøgen er kalt for Babylon. Det er forretningsstaden. Bruden er til motsetning kalt for Jerusalem. Det er offerstaden. Dit dro Israels stammer opp for å ofre, ikke for å handle. Jesus drev handelsmennene ut av templet. Derfor er ikke brudens - menighetens - arbeidere kjøpmenn, men de er prester - tjenere. Den største iblant eder er alles tjener og trell. Dette ber Paulus efeserne huske på i fremtiden, så de ikke skal la seg dåre av ulvene i fåreklær. Hør her hans avskjedstale:

«Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste én med tårer! Og nå overgir jeg eder til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å oppbygge eder og gi eder arvelodd blant alle dem som er blitt helliget. Jeg attrådde ikke sølv eller gull eller klær av noen, I vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med meg, det har disse hender arbeidet for. I alle deler viste jeg eder at således bør vi ved strevsomt arbeid ta oss av de skrøpelige og komme den herre Jesu ord i hu, som han selv har sagt: Det er saligere å gi enn å ta.» Ap. gj. 20, 29-35.

Hvis de hadde kommet dette i hu, så ville snart de glupende ulver blitt åpenbare. Det er nok ingen av dem som har omsorg for fårene, så de formaner dem natt og dag med tårer. Du har kanskje aldri i ditt liv truffet en slik en. Skal du tenke etter, så har vel de du har truffet, vært fornøyd når du har gitt dem mye god mat, penger og ære. Deres interesse har vært å klippe fårene. Våkn opp og kom Paulus i hu, og du skal få se ulvene i dag.

Hør hva Paulus minner tessalonikerne om: «For hverken kom vi noensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vitne, heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller andre, enda vi kunne kreve ære som Kristi apostler, men vi var milde iblant eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære. I minnes jo, brødre, vårt strev og møye: under arbeid natt og dag, for ikke å falle noen av eder til byrde, forkynte vi Guds evangelium for eder, I er vitner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblant eder, I troende, likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn, og la eder på hjertet og ba eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.» 1. Tess. 2, 5-12.

Nei, Paulus var ingen forretningsmann. Han var ingen Babylons innvåner. Han hørte til offerstaden - Jerusalem. Alt arbeid i menigheten - bruden - er basert på offer. De prester - tjenere - blir ikke storfolk og rikfolk på jorden. De får ikke noe navn i verden. De har det ikke travelt med å ta seg ut, og derfor har de heller ingen skikkelse, så noen kan ha lyst til dem. Es. 53, 2.

Predikanter - forretningsmenn - er det mange av. Slike kan du utdanne på en bibelskole, men hvor finner du en tjener? «Jeg har det håp i den Herre Jesus at jeg snart kan sende Timoteus til eder, forat også jeg kan bli ved godt mot, når jeg får vite hvorledes det er med eder. For jeg har ingen likesinnet, som oppriktig kan ha omsorg for eder, for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til; men hans prøvede troskap kjenner I, at likesom en sønn tjener sin far, således har han tjent med meg for evangeliet.» Fil. 2, 19-22.

«Aristarkus, min medfange, hilser eder, og Markus, Barnabas’ søskenbarn, som I fikk pålegg om - når han kommer til eder, da ta imot ham - og Jesus med tilnavnet Justus; iblant de omskårne er disse de eneste medarbeidere for Guds rike som er blitt meg en trøst.» Kol. 4, 10-11.

Ja, det må en si var ikke mange. Men derimot var det en del som ga seg av med ting som ikke kom dem ved. De sluttet med å arbeide.

«For vi hører at noen iblant eder vandrer utilbørlig og ikke arbeider, men gir seg av med ting som ikke kommer dem ved. Men sådanne byder og formaner vi i den Herre Jesus Kristus at de skal arbeide i stillhet og ete sitt eget brød.» 2. Tess. 3, 11-12. De aktet gudsfrykt for en vei til vinning. 1. Tim. 6, 5-6. De ville ha et levebrød, men det ville ikke Paulus vite noe av. Her gjelder det for alle å være våkne. Når det kommer en og bor hos deg, som skal forkynne ordet, og du merker at han ikke vil arbeide, så jag ham hjem igjen. Du ser han vil bare gå rundt og drikke kaffe og sove middag. Eller han sitter og skriver og fyrer i ovnen, men ikke gidder å bære inn ved engang, for ikke å si hugge noe (det burde jo være passe mosjon), da jag ham hjem. Han duger ikke til å være noen arbeider i Guds rike. Og når en som ikke får sitt jordiske arbeid til å lykkes, slår inn på forkynnervirksomheten, da tar han skammelig feil. En slik en forlater jo ingen ting for evangeliets skyld. Han søker bare vinning. Nei, Gud har aldri kalt noen arbeidsløse til dette. Elisa pløyde. Tolv par okser gikk foran ham, da Gud kalte ham til profet. 1. Kong. 19, 19. Moses, Saul og David var hyrder. Gideon sto og tresket. Levi satt på tollboden og Peter holdt på med fiskegarnet osv. Alle var de opptatt, men de ofret alt. Det var ingen vinning for dem etter kjødet. Hverken tjente de mer penger, eller de fikk penere dager. De slet seg ut. Alt var offer. Vinning aktet de for tap, ja, for skarn, for Kristi skyld. Fil. 3, 7-8.

Det var ikke det at de ikke hadde rett til å leve av evangeliet, for hvis de virkelig gjorde en evangelists gjerning, så hadde de rett til å leve av det, men også denne sin rett ofret de.

«Heller ikke åt vi brød hos noen for intet, men ved strev og møye arbeidet vi natt og dag, forat vi ikke skulle falle noen av eder til byrde; ikke fordi vi ikke hadde rett til det, men for å gi eder et forbilde i oss, forat I skulle etterfølge oss; for da vi var hos eder, bød vi eder jo og dette, at hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.» 2. Tess. 3, 8-10.

Paulus viste dem i gjerning hva kristendom var, og ved gjerning utkonkurrerte han alle de svikefulle arbeidere - de som tenkte på vinning. Ved å preke kunne han ikke utkonkurrere dem, for talegaver hadde de like gode som Paulus, men fornekte seg selv, ville de ikke, og på dette punkt var det Paulus blottet dem. Det kom mange slike svikefulle arbeidere til Korint. De ville være like gode som Paulus, og korinterne kunne ikke skjelne. Paulus’ tale aktet de for intet, og hans legemlige nærvær syntes de var skrøpelig. Han var ikke den brautende pastoren, men han var en tjener iblant dem. Han kom ikke med sin lærdom etter kjødet, for han ville ikke at deres tro skulle være grunnet på menneskelig visdom - at de skulle tro fordi det var en teolog som hadde sagt det. Han ville ikke tilfredsstille deres storaktighet og den kløen de hadde i øret. Nei, han ville deres tro skulle være grunnet på Guds kraft. 1. Kor. 2, 1-5. Han ville de skulle se på gjerningen. «Slik som vi fraværende er i ord i våre brev, slik er vi og nærværende i gjerning.» 2. Kor. 10, 10-12.

En Jesu tjener skal altså i gjerning vise dem Guds kraft. Det er jo klart; det var jo den befaling Jesus ga. «Og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» Matt. 28, 20. Når det blir snakk om å holde og gjøre, da blir skjøgens arbeidere blottet. Det verste de kan høre om, er gjerningskristendom. Her har Kristi tjenere nettopp en oppgave i å blotte disse Babylons forretningsmenn.

«Men det jeg gjør, vil jeg og heretter gjøre for å avskjære dem leiligheten, som søker en leilighet, forat de skal finnes like med oss i det som de roser seg av. For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til apostler for Kristus.» 2. Kor. 11, 12-13.

Måtte vi bli mange nå i den siste tid som følger i Paulus’ og Timoteus’ fotspor. Og om vi kan ha rett til mange ting som Kristi tjenere, så la oss likevel ofre det, for å være alles tjener og trell, og for at tjenesten ikke skal lastes. 2. Kor. 6, 3-4.