Trolldom

Ordet «trolldom» passer godt til skjøgens sammenblanding. Hen­nes arbeid var å føre folk vill ved sin trolldom. Hva er trolldom? Det er bedrag. Det er å få til noe uten å følge de lover som Gud har gitt for den sak. Derfor er gjenstridighet ikke bedre enn troll­domssynd. 1. Sam. 15, 23. En vil ikke gå veien som Gud har lagt, men likevel komme til samme resultat. Ved trolldom får en utrettet det på et øyeblikk - en tryller det fram. Ved sin trolldom har en ført alle folk vill, og her skal vi se noen eksempler.

For å få god samvittighet for Gud og mennesker har Gud gitt lover. Det er en vei å gå. Vi leser i «Fader vår»: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere», og Jesus forklarer det videre og sier: «Dersom I ikke forlater menneskene deres overtre­delser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.»

«Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.»

«Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1. Joh. 1, 7 og 9.

«Bekjenn derfor eders synder for hverandre, og be for hver­andre, forat I kan bli legt.» Jak. 5, 16.

«Og har jeg presset penger ut av noen, gir jeg det firedobbelt igjen. Og Jesus sa om ham: I dag er frelse blitt dette hus til del.» Luk. 19, 8-9.

Vi ser her veien. Det er å bekjenne, tilgi alle og gjøre godt igjen det en har gjort urett. Dette protesterer i alminnelighet ikke skjøgen på, men hun bare unnlater det i sin forkynnelse. Så tar hun med, at bare du tror på Jesus, så renser hans blod deg fra all synd, og preker så godt at du kommer til troen og får en god samvittighet, men uten å bekjenne, så du får ditt liv fram i lyset, og uten å gjøre godt igjen eller å tilgi. Nå er du fortrollet, du er bedratt. Vel har du fått en slags god samvittighet, men uten å gå veien. Huset ditt har ingen grunnvoll, og på prøvens dag faller det. Du må gjøre etter Guds ord for å få huset på klippen, så det kan stå.

Slik har Gud satt lover for å bli hans barn. Jesus sier: «Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og be for dem som forfølger eder, forat I kan bli eders himmelske Faders barn; for han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» Matt. 5, 44, 45.

«For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» Rom. 8, 14.

«Dersom I vet at han er rettferdig, så skjønner I at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham.» 1. Joh. 2, 29.

Veien til frelse er kort og godt å være lydig, for det var ved ulydighet våre første foreldre falt. Men nå er Jesus blitt opphav til evig frelse for dem som lyder ham. Hebr. 5, 9. At en skal være lydig, er skjøgen også delvis enig i; men hun bare unnlater å for­kynne det, og hun setter troen i stedet for lydighet. Men Paulus hadde ikke fått apostelembete bare for å føre folk til å tro, men til troens lydighet. Rom. 1, 5. Her kommer skjøgens trolldom klart fram. Hun gjør troen til noe fortrollende, til en innbilning. Du skal tro at det er slik, men ikke se etter om det er virkelig. Det gull­beger som hun her trutt og flittig lar menneskene drikke av, er: «Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rett­ferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet.» Rom. 4, 5. Men nå skal vi ikke bare drikke av begeret, vi skal prøve hvilken ånd det er sagt i. Når det siteres for en som kaller seg kristen, til trøst fordi han lever i synd, da blir det feil. Men hvis vi siterer det for en ugudelig som sørger over sin synd og vil om­vende seg, da passer det. Men nå forkynner skjøgen med fynn og klem at Jesus har gjort alt, og vi skal ingenting gjøre - altså ingen lydighet. Vi skal bare tro. Vi skal være under blodet. Gud ser oss gjennom Jesus som om vi aldri skulle ha syndet. Frelsen ligger uten­for oss. Den ble fullbrakt for nesten 2000 år siden, og ved tro på at Jesus døde for meg på Golgata, stilles jeg i Jesu skygge, og Gud ser ikke meg, han ser bare Jesus, sier de.

Det faller nok litt vanskelig for de fleste å komme til hvile i den troen, når det ikke skjer noe positivt i deres liv, og de kommer i anfektelser. Men da blir det bare forklart dem at de skal ikke se på seg selv, men på Jesus, stikk imot Paulus’ formaning til Timoteus: «Gi akt på deg selv og på læren.» 1. Tim. 4, 16.

Har du bare den rette tro, så er det ikke så nøye med livet. Men Luther sier i sitt forord til Romerbrevet at likeså lite kan gjerningen skilles fra tro som lys fra ilden, eller to sider på et blad kan skilles. Altså, hvis du tror, da har du gjerning, og har du ikke gjerning, så tror du ikke. Se da blir det ikke noe trolldom. Derfor, tror du at Jesus er død for deg, da lever heller ikke du lenger for deg selv, men for ham som er død og oppstanden for deg. Det er Paulus’ ord. 2. Kor. 5, 15.

For skjøgen er troen bare trolldom - noe upersonlig - noe som ikke behøver å gripe inn i vårt liv. Dette kommer også tydelig fram i hva en biskop forteller i sin bok. Han kommer til en øy hvor presten møter opp og spør hva de skal gjøre, for diskusjonen om dåpen går som en storm over distriktet. Biskopen skal holde visitas, og presten ber ham utrede dåpsspørsmålet. Biskopen skriver slik om visitasen:

«Da jeg sto fremme på korstokken med barnas rekker foran meg og menigheten sortnende på gulv, i kroker, i ganger, på galleri - var jeg så tom og tafatt som noen kan være. Jeg eide ikke én idé, langt fra noen plan, ikke engang et utgangspunkt. Men noe måtte jeg si. Så sa jeg: «Men, barn, kan nå disse små som bæres til dåpen, kan de ha tro?» Jeg var så sikker på at de hadde det rette svaret ferdig fra skolen og fra bøkene. Nei, runget det gjennom kirken, et samstemmig kor av nei. Jeg kunne falt baklengs!

«Ja - så, så dere sier at et slikt lite barn ikke kan ha tro. Ja vel. La meg så spørre dere om en annen ting: «Kan et slikt lite dåpsbarn ha en bankbok?»

Nå var barna helt på den sikre side og formelig brølte nei.

Det gikk et smil gjennom meg. «Nå har jeg dere,» sa jeg. «Jaså, så en slik liten kropp kan ikke eie en bankbok! Nå skal dere høre hva jeg gjorde på onsdag. Jeg døpte en liten pjokk som heter Idar Bjørnar Skog. Han har en bankbok! Men hvorfor svarte dere at han og de andre dåpsbarn ikke kunne ha en bankbok? Jo, fordi de er for små til det, mener dere. En bankbok er slikt som en skaffer seg ved å spare og tjene og samle, og det er jo et spebarn ikke kar om. Men dere glemmer at vi kan få en bankbok. Og nå, dere voksne som er her: Har ikke både dere og jeg spurt oss selv mange ganger: Kan Gud virkelig ta imot et spebarn som ikke kan ha tro? Hvor er feilen hos oss? Jo, vi anser tro for å være noe som vi selv presterer. Vi blir etter hvert såpass at vi synes vi kan si at nå tror vi. Vi mener at tro er en prestasjon av oss. En prestasjon som Gud anerkjenner og godtar som grunnlag for å ta imot oss som sine barn. Når vi altså blir voksne nok til å tro slik, da kan det være mening i å få dåpen. Jeg begriper ikke hvor jeg skal hen hvis jeg skal avkreves noen prestasjon av Gud som adgangsvilkår til hans rike. Men han er ikke slik. Han gir. Han gir tro også. Den voksne er en mye mer vrien og utrygg kar for Guds gave enn det lille dåpsbarnet som vi bærer inn til Gud, for det voksne sinn er fullt av motstand og fiendtlighet mot Gud. Han forkaster oss ikke likevel. Men skulle det være lettere for Gud å få gi sin gave til et slikt voksent sinn enn til det lille barn? Nei, vi må lære om igjen hva tro er for noe, før vi kan snakke videre om barnedåpen og forstå det rett. Tro er ikke min prestasjon, tro er Guds gave til meg i Jesus Kristus. Og nå, barn, si meg, synes dere at vi kan gå til Gud med spebarn og døpe dem inn til Guds rike?»

Ja, svarte de varmt. Det var så stille i kirken at jeg bare hvisket Amen. Det var høyt nok likevel.»

Så langt biskopen.

Til dette må vi da spørre: Kunne barnet motta bankboken eller nyttiggjøre seg den? Hvis det ikke kan motta troen og nyttiggjøre seg den, kan den da komme barnet til gode? Men det er kanskje fadderne som skal motta troen og nyttiggjøre seg den for barnet, og da særlig når fadderne er ufrelst og liker seg best på restauranter og i kortspillag. Ja, jeg tenker alle disse er enige med den svenske presten som sa: «Rør ikke ved min barnedåp. Det var første og siste gang i mitt liv at Gud fikk gitt meg alt det han ville, uten at jeg selv sto hindrende i veien.»

Nei, en må ikke slik gå det etter i sømmene og resonnere, en må bare tro at barnet blir født på ny ved tre håndfull vann og korsing og oppleste formularer. Om barnet vokser til og går ut i synd, bringer ingen til ettertanke. Nei, sier mange, idet de banner, vi er ikke hedninger, vi er både døpt og konfirmert. Får de da alterets sakramente før de dør, hviler de trygt i troen. Presten troller dem inn i himmelen.

Å finne støtte i Bibelen for sin barnedåp kan selvfølgelig skjøgen ikke. Biskopen sier da også når han skulle forklare barnedåpen: «Jeg var så tom og tafatt som noen kan være. Jeg eide ikke én idé, langt fra noen plan, ikke engang et utgangspunkt.» Nei, det er ikke lett når en ikke har et eneste skriftsted å bygge på. Likevel klarte bis­kopen uten et skriftsted å dreie barnas forståelse så den passet med kirkens lære. Det syntes han også selv var et heldig utfall. Denne tildragelse burde åpne øynene på alle oppriktige for den trolldom mange av Ordets forkynnere driver.

Men uten gullbegeret makter ikke skjøgen i lengden å gjøre folk drukne, så det må hun jo også her rekke dem, og hun leser opp: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører sådanne til.» Luk. 18, 16.

Men står det da noe her om dåp? Det kommer jo tydelig fram at Jesus ikke døpte dem, enda han døpte jo voksne i massevis. Joh. 3, 26; men barna velsignet han, for Guds rike hører sådanne til. Ja, men fangevokteren ble jo døpt med hele sitt hus, sier du, og en må da gå ut fra at det var småbarn der? Nei, det kan en ikke gå ut fra, når det tydelig kommer fram at det ikke er det. Les beretningen om igjen: «De talte Herrens ord til ham og alle som var i huset. Og straks ble han døpt med alle sine. Etterat han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud.» Ap. gj. 16, 27-34. Her ser vi tydelig at alle kunne høre, og at de var kommet til troen - de trodde altså ikke før - og alle ble døpt. Ap. gj. 8, 37.

Hadde de bare ment at dåpen var en velsignelse, da kunne de jo på en måte støtte seg til Jesu ord, men nå lærer de at barnet blir født på ny, og de sier: Barnet er født i synder og overtredelser, og når jeg bærer det til kirken, er det djevelens barn, men når jeg bærer det hjem, er det Guds barn - stikk imot Jesu ord at «Guds rike hører sådanne til». Men skjøgen rekker gullbegeret igjen og sier: «Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.» Joh. 3, 5. Men jeg vil spørre: Skal barnets kjød fødes på ny og bli hellig? Skjer ikke den nye fødsel i sinnet? Kol. 1, 21. Viser det seg ikke at det må komme en dag senere, når barnet har vokset til, at det må fødes på ny? Det viser seg at skjøgens trolldomsfødsel i barnedåpen holder ikke. Jesus sier: «Sæden er Guds ord.» Luk. 8, 11. Og Jakob sier at vi er født ved sannhets ord. Kap. 1, 18. Barna må altså være så store at de kan komme til troen ved sannhets ord, slik som i fangevokterens hus, om de skal bli født på ny, og det stemmer med hva Paulus sier, at «Kristus har helliget menigheten, idet han renset den ved vannbadet i ordet.» Ef. 5, 25-26. Da blir vi født av vann og Ånd. Jesus sier jo: «I er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til eder.» Joh. 15, 3.

Paulus sier at når den ene av ektefellene er troende, er barna hellige, ellers er de urene. 1. Kor. 7, 14. Her ser vi foreldrenes ansvar. La deg ikke bedra av skjøgens trolldom, du som ikke er troende, at du bare kan gå til dåpen med barna, så er alt i orden. Nei, Jesus sier: «La de små barn komme til meg og hindre dem ikke.» Her har du et ansvar. Du skal vise ditt barn hen til Jesus. Det gjør du ikke når barnet hører at du banner og sverter, eller kommer full hjem, eller når ektefellene kjekler. Du formaner dem kanskje aldri til å gå i søndagsskole eller tar dem med på et møte. Ja, kanskje du nekter dem å gå dit, og så mener du alt er i orden bare du har fått døpt dem? Da må du være grundig fortrollet.

Denne trolldomskunst med barnedåpen er da skjøgen også redd for å miste. De fordømmer «gjendøperne», som forkaster barne­dåpen og påstår at barn blir salige uten dåp. 1)

1) Se «Den norsk lutherske Kirkes Bekjennelsesskrifter» av C. P. Caspari og Gisle Johnson, artikkel 9.

Til all denne trolldom hører ikke bare oppleste formularer og korsing, men også klesplagg. Når presten får kjolen på, da blir han prest. Hvordan mannen er, betyr mindre. Når han bare har kjolen på, blir også det han gjør, hellig. «Fadervåret» får en gan­ske annen kraft når han leser det med kjolen på, slik og med Guds ord ellers. Vi skal sitere den 8. artikkel i «Bekjennelsesskriftet»:

Hva kirken er.

«Hvorvel kirken egentlig er de helliges og i sannhet troendes forsamling, er det dog, ettersom i dette liv mange hyklere og onde er i samme innblandet, tillatt å bruke sakramentene, om de enn for­valtes av onde etter Kristi ord: «På Mose stol sitter de skriftkloke og fariseerne» osv. Matt. 23, 2. Og sakramentene og ordet er på grunn av Kristi innstiftelse og befaling kraftige, om de også meddeles av onde.

De fordømmer Donatisterne og andre, som lærte, at det ikke var tillatt å bruke de ondes tjeneste i kirken, og mente, at de ondes tjeneste var unyttig og uvirksom.»

Hvor langt dette er fra Guds ord, som sier: «Men til den ugu­delige sier Gud: Hva har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn?» Sal. 50, 16. De er i sannhet lik dem Jesus omtaler, og som artikkelen henviser til i Matt. 23: «Ve eder, I skrift­lærde og fariseere, I hyklere, I som renser beger og fat utvendig, men innvendig er de fulle av rov og griskhet.» V. 25.

Nei, vi må være enig med Luther, når han skriver i sitt hyrde­brev til borgermestere og rådsmenn samt menig almue i böhmisk Prag. «Luthers hyrdebrev» side 26.

«Så skal det da nå for det første stå for oss som en urokkelig sannhet, at i det nye testamente kan ingen bli prest ved utvortes salvelse; finnes der altså slike karle, må de være forlorne avguds­prester; ti for deres salve kunne de hverken fremføre eksempel eller bokstav, de kunne ei belegge den med et eneste ord av evangelie­bøkene og de apostoliske brev, derimot er det hele vesen oppstått og innført ved idel menneskepåfunn, likesom Jeroboams gudsdyr­kelse i Israel. Til prest i det nye testamentes forstand må man nemlig fødes, og ikke fabrikeres; skapes og ikke vies. Denne fødsel er imid­lertid ikke etter kjødet, men av vann og Ånd, og foregår i gjen­fødelsens bad, hvorfor også alle kristne tilhope er prester, og alle prester er kristne; og det var en bannsatt tale, om man vil si, at en prest var annet enn en kristen, ti sådan tale strider mot Guds ord, grunner seg på lutter menneskelærdom, gammel vedtekt, eller meng­dens mening, og når man av en av disse tre grunner oppstiller noe som trosartikkel, da er det en gru og gudsbespottelse, hva jeg annet steds noksom har påvist.»

Og side 29: «Herav drar vi nå følgende slutning: Er Kristus blitt den nye pakts første prest uten rakning, besmørelse og prestemerke, og uten den biskoppelige vielses hele apespill, så har han også gjort sine apostler og disipler til prester uten disse narrestreker, hvorfor denne tåpelige skikk er aldeles overflødig, og selv hvor den er i bruk, er den dog aldeles utilstrek-kelig til å gjøre noen til prest, ti ellers nødes man til å si, at hverken Kristus eller hans apostler har vært prester.»

Å gå til felts mot trolldommen fikk Luther erfare var en sur jobb. Menneskene liker ikke den nakne sannhet. De føler seg da av­kledd.

Det er ikke bare den store skjøge som kan trolldomskunsten, men også hennes døtre. Ja, alle som deler sitt hjerte mellom Gud og verden, driver med trolldomskunster. For at vi ikke skal bli be­dratt av disse kunster, sier Jesus: «Av deres frukter skal I kjenne dem.» På hamsen kan vi ikke kjenne dem, for de kommer i fåre­klær. Hva er så fåreklærne? Jo, det er den såkalte rette lære. På Mose stol sitter de, men tale og liv stemte ikke. Men hvem torde vel si noe når de satt på Mose stol? De holdt jo fram bare det som var anerkjent. De var i den forstand rettroende. Slik er det i dag og. Hvis du bare forkynner det som har fått anerkjennelse, så blir du antatt. Du har fått de rette klærne, og ingen tør tenke at det under dem skjuler seg en glupende ulv - han som taler så vakkert. Derfor skal vi legge merke til at det strides om læresetninger - om klærne - men livet - fruktene - vil de ikke komme inn på. Men når to sitter med hver sin sigar og diskuterer læresetninger, eller med en dårlig samvittighet, fordi de har jukset med selvangivelsen, eller fordi de underbetaler arbeidere eller tjenestepike, eller skylder hos kjøp­mannen, eller har baktalt sin neste, eller lever ukysk osv., da skjønner vi at for den som ikke er helt fortrollet, virker det mot­bydelig og avskrekkende. Er det noen som vil gjøre en bemerkning om deres liv, trekker de bare fåreklærne tettere om seg og sier: «Det står: Døm ikke forat I ikke skal dømmes.» Dermed har de reddet ulven for denne gang.

Men vi forstår at når to som ligger under for pengekjærhet, står og diskuterer hva som er rett, barnedåp eller voksen dåp, da kan vi ikke annet enn si til dem begge: «Omvend eder fra eders skjøge­dom.»

Jesus kaller den falske profet for ulv med fåreklær. Den ugu­delige som tar Guds lov i sin munn - den som fører en bekjennelse og et liv som ikke stemmer - han er en falsk profet, som vi skal ta oss i vare for. Apostelen uttrykker det slik: «La eder ikke føre på avveie ved mange forskjellige og fremmede lærdommer! for det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat som ikke har gagnet dem som ga seg av dermed.» Hebr. 13, 9.

Når ikke den mat - den lære - jeg serverer, har gagnet meg, forandret mitt liv, bør ikke andre ta imot den heller. Da er det ikke nåde i den som styrker hjertet, for hør hvordan nåden virker: «Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende verden.» Tit. 2, 11-12. «For synden skal ikke herske over oss; I er jo ikke under loven, men under nåden.» Rom. 6, 14. Her hører vi de evan­geliske toner, det glade budskap til en som vil ha sitt liv forvandlet. Dette blir langt fra trolldom.

For å kunne bevare seg uoppdaget i fåreklærne, kommer de falske profeter stadig med det omkvedet: «Se ikke på meg, men på Jesus. La oss ikke dømme hverandre.» Hvorledes sier de sanne pro­feter? «Bli også I mine etterfølgere, brødre, og akt på dem som van­drer således som I har oss til forbilde.» Fil. 3, 17. «Jeg formaner eder derfor: Bli mine etterfølgere.» 1. Kor. 4, 16. Skulle en si slik i dag, ville man bli betraktet som en hovmodig vranglærer. Men sier vi: «Se ikke på meg, men på Jesus,» da er vi ydmyke og har den rette lære. Ja, i sannhet har skjøgen fortrollet alle folk. Sant er det som profeten sier: «Sannelig, se, til løgn har de skriftlærdes løgnpenn gjort den (Guds lov).» Jer. 8, 8. «Og Israels barn tilhyllet Herren sin Gud med ord som ikke var rette.» 2. Kong. 17, 9.

Ut av det vi her har forklart, ser vi at det er særlig tre stikkord skjøgen bruker til sin trolldom. Ved dem løser hun alle floker og oppfyller alle løfter. Disse tre ord er:

Troen - Nåden - Blodet.

Hvem tør vel angripe dem? Ved dem er vi Jesu venner, uten å gjøre det han byder oss. Joh. 15, 14.

Vi er i ham, uten å vandre slik som han vandret. 1. Joh. 2, 6.

Vi er Guds barn, uten å være drevet av Ånden. Rom. 8, 14.

Vi er Jesu brud, uten å følge Lammet hvor det går. Åp. 14, 4-5.

Vi får brudedrakten, uten å ha rettferdige gjerninger. Åp. 19, 8.

Vi arver med Jesus, uten å lide med ham. Rom. 8, 17.

Vi får leve med Jesus, uten å være død med ham. 2. Tim. 2, 11.

Vi er konger og får sitte på troner med ham, uten å seire som han har seiret. Åp. 3, 21 osv.

Hvordan kan de klare å få til dette bare med disse tre ord? Jo, troen settes i stedet for lydighet - gjerning. Troen er det magiske som gir innbilningskraften, og nåden og blodet er dekkord - det som skal dekke over virkeligheten. Nåden settes i stedet for et gud­fryktig liv, derved kommer de inn under den dom: «Ugudelige, som forvender vår Guds nåde til skamløshet.» Judas 4. Nei, nåden, den er hjelpen til et gudfryktig liv. Hebr. 4, 16. Blodet bruker de til å dekke over synden, istedet for til å rense den bort. Derfor synger de så gjerne: «Under blodet, under blodet». Men de bruker da blodet som et rensningsmiddel, sier du. Ja, i den forstand at det er det sam­me hvor mye du synder, så er du i blodstrømmens rensende kraft. På den måte er du alltid ren. Men det blir ikke brukt i den forstand som Peter sier: «Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid, for I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» 1. Pet. 1, 17-19. Det er altså ikke noe du skal misbruke, men du skal vandre i frykt.