Skjøgens utvikling

Alt har sin utvikling - sin modning - også det å være skjøge. Skjøgen er resultatet av Satans arbeid blant Guds folk, og her skal vi se utviklingen.

Det er en flokk som omvender seg til Gud, og de tror seg renset i Jesu blod - å ha fått syndenes forlatelse. Alle er lykkelige, og alt ser så likt ut; men så kommer vandringen - livet. Om en har omvendt seg av hele hjertet, har en derfor ikke seier over all synd, og langt ifra lys over alt det som er kjødelig. Derfor heter det: Han som begynte den gode gjerning, skal fullføre den inntil Jesu Kristi dag.

Det viser seg straks at de nyfrelste får mye å kjempe med, både vaner og fristelser, og det blir nok mange nederlag - gjerninger som hører det gamle liv til. Dette blir likt for dem alle; men det er noe som ikke er likt, og det er sorgen over nederlagene. Noen tar det mere overfladisk enn andre. Vi går ut fra at alle var fullt bestemt på å si verden og synden farvel, og forsåvidt hadde om­vendt seg av hele hjertet; men derfor er det ikke like god jordbunn i dem alle, eller vi kan si: ikke like godt sinnelag.

Til alle vil spørsmålet komme: Er det da ikke meningen at det skal bli slutt på synden? Hvis det nå bare var Guds Ånd som talte, ville det bare bli ett tydelig svar: «Vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den?» Rom. 6, 1-2. Men som vi før har sett, er også Satan med i spillet og har sine tjenere. Selv­følgelig vil han ikke rett ut si at vi skal leve i synd, nei, vi skal da seire, med et stort «men» etterpå, og så en hel masse fortolkninger. «En kan da ikke ta det så nøye. Det står jo, at hvor synden er stor, er nåden enda større, og vi er jo ikke under loven, men under nåden. Frelsesverket har jo Jesus gjort; vi skal da ikke hjelpe Gud med frelsen? Gud ser oss igjennom Jesus som om vi aldri har syndet. Nei, vi må ikke atter legges inn under loven, for av nåde er vi frelst, og det ikke av gjerninger. Vi må hvile i det fullbrakte verk» osv.

Dette høres jo så riktig ut, og det gjorde det som Satan sa til Jesus og. Men det ligger en feil ånd i det. Det virker slik at en ikke tar det så nøye med synden. En får hvile i Kristi verk, midt i det en gjør den første manns vilje, Ef. 2, 3, og resultatet blir et delt hjerte - skjøgen. Da det er lett å komme fra det på denne vei, blir det mange som går på den. 2. Kor. 2, 17.

Dog ikke alle kan slå seg til ro med et slikt dobbeltliv. Enkelte har en ubendig trang etter renhet og gudsfrykt, men blant disse mange, og i all denne skjøgeånd, er det vanskelig, som Jesus og apost­lene så uttrykkelig gjør oppmerksom på. Men de leter til de finner og banker på til det lukkes opp, og de ber til de får både det rette Åndens svar og den Hellige Ånds kraft over seg til å bære frukt for Gud.

Men flertallet går jo av med seieren i første omgang, og de blir de ledende. Derved har Satan fått ut av vekkelsen en flokk fornøyde mennesker med håp om evig liv, men med hjertet i verden. Åpenbare laster, som både ruinerer mennesket og er anstøtelig for det sjeliske menneske, blir regnet for synd, og det omvender man seg fra. For så vidt kan de si at Gud har gjort store ting. Ja, de kan komme så langt som fariseerne - datidens skjøge - at de synes utvendig rettferdig for menneskene. Matt. 23, 28. Men blir det snakk om vrede, misunnelse, bekymring, storaktighet, pengekjærhet, persons­anseelse osv., da lyder ropet fra dem som mange vann: «En kan da ikke bli syndfri! Vi skal ikke ha noen syndefrihetslære!!!» - Blant disse er det bare det ytre som betyr noe, og det blir ofte diskutert om dette eller hint er synd, om det er synd å røke, eller gå på kino når en bare ser pene stykker, om det er synd å bære brystnål eller å ha fjær i hatten eller platering på fingeren. En kan godt høre av slike diskusjoner at hjertet er i verden og dens forfengelighet. Svaret blir da også gjerne at «Gud er ikke så smålig, han ser ikke på slike bagateller. Når det bare ikke sitter i hjertet, så betyr det ikke noe. Vi skal ikke dømme hverandre i slike ting.»

Men i denne flokken går det noen få sørgende, lidende og mis­fornøyde. De kan ikke få dette til å stemme. De mener det måtte være noe mere å få i kristendommen, og med sine sorger og spørsmål skaper de av og til litt uro i den trygge skare. Men det er jo bare noen få, så det betyr ikke så mye, og forresten så er det bare slike sentimentale, melankolske og asketisk innstilte mennesker (slik blir de stemplet), og dem er det jo ikke noe å ta hensyn til. Dermed går det videre sin skjeve gang.

Men det er klart at i denne flokken, hvor de før oppnevnte synder ikke beseires, blir det mange vanskeligheter, brytninger, og all urede. Men Satan vet også råd for dette. I Bibelen står det jo om ordnet menighet, og så gjelder det å få organisert forsamlingen etter bibelsk mønster. En forstander velges og eldstebrødre, kasserer, dia­koner og tjenere, alt etter behovet. Her har Satan sine fine kort på hånden, så han riktig kan få det etter sin smak. Ved flertallet blir disse innsatt, og det er nettopp ved flertallet Satan vinner sine seire. Dyrets tall er nemlig 666. Åp. 13, 18. Det blir to tredjedeler, ved det flertallet får dyret laget sine lover og får sitt igjennom i alle foreninger og partier. En ting er sikkert, at flertallet har aldri vært gudfryktig; det er de få som er det. Ved dyrets tall, vi kan si «flertallet», er de få gudfryktige sjaltet ut. Ja, men de valgte da eldste i den første menighet, sier du. Nei, her skal du merke deg en ting, at det var Paulus og Barnabas som valgte for dem. Ap.gj. 14, 20-23. Det var Titus og Timoteus som skulle innsette eldste. Tit. 1, 5-6, 1. Tim. 3, 14-15.

Når nå Satan i Guds navn har fått ordnet menigheten etter «bibelsk» mønster, og ved det kjødelige flertall fått innsatt de rette personer til å styre, kan han riktig begynne å kristne folket. Nå har han satt de mest virksomme personer, som har evner og utseende, i stillinger, og hele den andre flokken sitter pent på benkene. Et riktig demokrati - alle har noe å si; for de som sitter på benkene, har jo innsatt dem som sitter på plattformen, og de som sitter på platt­formen, har fått trådene i sin hånd; men de må jo og tekkes dem som sitter på benkene, ellers kan de ved neste valg bli avsatt. Et navn må jo også forsamlingen ha, og man finner da fram et pent bibelsk navn. Protokollen med medlemstallet er brakt i orden, og nå gjelder det å utvide - samle medlemmer, jo flere, desto større makt og større ære. Til å begynne med hviler det vanære over dette lille parti, men de er jo pene borgere, og etter hvert vinner de aner­kjennelse. Da den første mann (kjødet) fremdeles lever, så de elsker både Gud og verden (hvilket det etter apostelen Johannes ikke går an, 1. Johs. br. 2, 15), forstår de så godt å legge an sine gudstjenester så de får preg av det som er stort i menneskers øyne. Derved kan noen og hver like seg der. Fram for alt må de rike og begavede ikke støtes. Så kan vi da legge linjalen på og se hvilken utvikling skjøgen får.

Men om det er aldri så godt organisert, så vet vi at menneskene er mangfoldige, og det er vanskelig å romme alle i en bås. Det gamle menneske kan ikke fornekte seg selv, avind og trettesyke gjør seg gjeldende. Det er flere som vil lede og ha stillinger. Det oppstår snart en som får et nytt lys i Bibelen, og mener at det og må for­kynnes. Han synes kanskje det går for vidt i verdslighet, og så synger han ut. De styrende forsøker å stille ham tilfreds i de gamle former, men det nytter ikke. Han har mange med seg, og de skriver seg ut og danner sin egen forsamling. Forbildet har de jo der de går ut fra, så det er i orden. De skal bare gjøre det så mye bedre. Split­telser og ugreier har Satan intet imot. Han er jo kommet for å lage splittelser, bare han får organisert det, og ved flertallet får han og sin makt i det nye parti.

Til å begynne med blir det mye vondt mellom disse to partier. Det blir advarsler på to kanter, og det nye og lille parti blir stemplet som vranglærere. Men som det første, så forstår også dette parti å tekkes mennesker og kjemper seg fram til anerkjennelse. Advarslene overfor hverandre opphører slik i det åpenbare, og de respekterer hverandres rett til å eksistere. Det nye syn vekker ikke oppsikt lenger, det er blitt alminnelig (det forkynte jo ikke død over det gamle menneske, og da har Satan intet imot dets utbredelse). Disse to partier begynner nå å holde fellesmøter. Dette er jo et stort skritt hen imot oppfyllelsen av Jesu yppersteprestelige bønn «at de alle må være ett». Når fellesmøtene er over, trekker de så hver til sitt.

Snart oppstår et nytt parti, og det går samme veien. Betegnende er det profeten sier: «Basans fjell med de mange tinder!» Sal. 68, 16-17. Alle disse partier er en ånd - ett fjell - men med mange tinder, den ene høyere enn den andre. Derfor står det «skjøgen og hennes døtre». Åp. 17, 5. Dette er resultatet av Satans arbeid blant Guds folk.

Jeg er dog fullt forvisset om at det på dette Basans fjell er mange oppriktige og gudhengivne sjeler som ser hen til Sion. De undres på om det ikke er noe mere å oppnå enn det som disse par­tier kan gi dem; men de lar seg dåre av denne såkalte bibelske ord­ning. Måtte røsten fra himmelen: «Gå ut fra henne, mitt folk», nå dem. Åp. 18, 4.