Bryllupet

«Deretter hørte jeg likesom en sterk lyd av en stor skare i him­melen, som sa: Halleluja! Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud! for sanne og rettferdige er hans dommer; han har dømt den store skjøge, hun som ødela jorden med sitt horelevnet, og han har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd. Og de sa annen gang: Halle­luja! Og røken av henne stiger opp i all evighet.»

Første gang det står halleluja i det nye testamentet er når skjøgen får sin dom. Det hallelujaropet kommer fra en stor skare i himmelen. Det er bare fra himmelen et slikt fryderop kan lyde. Der er bruden som har kjempet mot skjøgens ødeleggende trolldom. Endelig er det blitt slutt på den. På jorden er de under Guds dom, så de har annet å tenke på enn å rope halleluja; men i himmelen lyder det:

«La oss glede og fryde oss og gi ham æren! for Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede, og det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.» V. 7-8.

Lammets bryllup står i himmelen i den tid Guds dom går over dyret og de som har tilbedt det. Da er det vielsen foregår. Det var de fem kloke som gikk inn til bryllupet. De var rede. Da var det midnatt på jorden. - Det var gitt dem å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.

Vi ser at brudedrakten har bruden selv spunnet seg - det er hennes gjerninger. Samtidig står det at det er henne gitt. «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem.» Ef. 2, 10. «Fylt med rett­ferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov.» Fil. 1, 11.

Det var gitt henne å kle seg i - - -. De gode gjerninger var forut lagt ferdige, men hun måtte vandre i dem - kle seg i dem. I Kristus Jesus ble hun dannet til å gjøre dem. «Vi er hans verk.» Denne frelse har vi før forklart. - Nå har bruden gjort seg rede. Hun fulgte Lammet hvor det gikk. Brudedrakten var ferdig.

Det er mange som forveksler brudedrakten med bryllupsdrakten, den Jesus taler om i lignelsen, den som gjesten ikke hadde tatt på. Matt. 22, 12. Men vi skjønner jo at bruden er kledd annerledes enn gjestene. Bryllupsdrakten er den tilregnede rettferdighet uten gjer­ninger - rettferdiggjørelse ved Jesu blod - forlikelsen med Gud ved hans Sønns død. Rom. 4, 5 og 5, 9-10. Brudedrakten er per­sonlig rettferdighet - tro virksom ved kjærlighet. Gal. 5, 6.

«Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lam­mets bryllupsnattverd! Og han sier til meg: Dette er Guds sanne ord.»

Det skal være gjester der ved vielsen, men du kan være sikker på at ingen kommer der som må kastes ut igjen. Det er brudgom­mens venner som først og fremst kommer der. Joh. 3, 29. Johannes var brudgommens venn. Abraham er kalt for Guds venn. Der får vi se Enok og Noa, Elias og de hellige som levde i den gamle pakt, de som ved tro fikk godt vitnesbyrd. Hebr. 11. Jesus tok med seg mange opp da han sto opp fra graven. Matt. 27, 52-53. Det skal bli et velsignet selskap.

Når vielsesfesten er over, ser Johannes himmelen åpne seg. Nå kommer invasjonen, som vi før har sett. Jesus kommer med sin brud for å ta kongemakten. Da går Høysangen 6, 4 i oppfyllelse: «Du er fager som Tirsa, min venninne, skjønn som Jerusalem, fryktelig som hærskarer med sine banner.»

«Og se, en hvit hest, og han som satt på den, heter Trofast og Sanndru, og han dømmer og strider med rettferdighet. Hans øyne er som ildslue, og på hans hode er det mange kroner. Og hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, kledd i hvitt og rent fint lin. Og av hans munn går det ut et skarpt sverd, forat han med det skal slå hedningene; og han skal styre dem med jernstav, og han treder vinpersen med Guds, den Allmektiges, strenge vredes vin. Og på sitt kledebon og på sin lend har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre.»

Dette er Lammet - brudgommen, som drar ut med bruden - de kalte og utvalgte og trofaste, for å stride mot dyret og den falske profet. Åp. 17, 14.

Det blir bryllupsreise! Hvor velsignet det må bli å være med og befri jorden fra Satans tyranni, som har vart i årtusener. Nå skal bryllupsfesten fortsette på jorden etter at Satan er bundet.

«Herre, du er min Gud; jeg vil opphøye deg, jeg vil prise ditt navn, for du har gjort underverk; dine råd fra gammel tid er sann­het og trofasthet.»

«Og Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjeste­bud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter, med klaret gammel vin. Og han skal på dette fjell tilintetgjøre det slør som omslører alle folkene, og det dekke som dekker alle hedningefolkene. Han skal oppsluke døden for evig, og Herren, Israels Gud, skal tørke gråten av alle ansikter, og sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden; for Herren har talt. På den tid skal de si: Se, der er vår Gud, han som vi ventet skulle frelse oss, dette er Herren som vi ventet på; la oss fryde og glede oss i hans frelse! For Herrens hånd skal hvile på dette fjell; men Moab skal tredes ned i sitt eget land, likesom halm tredes ned i gjødselvann. Og Moab skal bre ut sine hender der, likesom svømmerne brer ut sine hender for å svømme; men Herren skal kue dets stolthet til tross for deres henders kunstgrep.» Es. 25, 1-11.

Nå er Messias kommet som konge sammen med de hellige og har befridd jødene fra Gog og hele hans hær - de gudløse stolte - og han tar deres vanære bort fra jorden. Da skal de si: «Se, der er vår Gud, han som vi ventet skulle frelse oss, dette er Herren som vi ventet på.» - Han har jødene ventet på siden Davids dager. Nå skal de si: «La oss fryde og glede oss i hans frelse!»

Da skal det slør som har dekket alle hedningefolk, tas vekk. Det slør ble tatt vekk fra vårt åsyn da vi omvendte oss til Herren. 2. Kor. 3, 18. Først nå blir det tatt vekk fra folkene, og han skal avtørre gråten av alle ansikter. Men Moab skal han trede ned som halm i gjødselvann. Moab er Guds fiender. Det evangelium Jesus kom med, er levende vann - klart som krystall. Åp. 22, 1. Joh. 4, 10. Vi har før hørt om det evangelium som disse dyr kom med - disse politiske programmene - det er gjødselvann, og i det skal de tredes ned; men da begynner de å utbre sine hender for å svømme. Vi har til alle tider sett slike. De har med kneisende nakke gått sine egne veier. Når de da er kommet galt avsted og er blitt åpenbare, har de ikke villet erkjenne, nei, de har begynt å svømme. De for­klarer at de mente det slik og slik - er blitt misforstått osv. for om mulig å redde seg i land. Men Moab kan ikke redde seg i land. «Herren skal kue dets stolthet til tross for dets henders kunstgrep.»

Så skal han gjøre gjestebud på fjellet for alle folk, de som er igjen etter Harmageddon-slaget - de som ikke dro med dit.

«Den tid kommer da jeg samler alle folk og tungemål, og de skal komme og se min herlighet. Og jeg vil gjøre et tegn på dem og sende noen av de unnkomne blant dem til hedningefolkene, til Tarsis, Full og Lud, bueskytterne, til Tubal og Javan, til de fjerne kyster som ikke har hørt tidenden om meg og ikke sett min herlighet; og de skal kunngjøre min herlighet blant hedningefolkene. Og fra alle hed­ningefolkene skal de komme med alle eders brødre til matoffer for Herren på hester, på vogner, i bærestoler, på mulesler og på hurtig­løpende kameler, og føre dem opp på mitt hellige berg i Jerusalem, sier Herren, likesom Israels barn bærer matofferet i rene kar til Her­rens hus.» Es. 66, 18-20.

Nå skal han beverte dem med fete, margfulle retter - «Herre, dine råd fra gammel tid er sannhet og trofasthet». Nå skal han legge det fram på bordet for dem, og de skal mettes med rettferdighet.

Gammel klaret vin - nå ser de løftene oppfylt. Det som før så så grumset og umulig ut, og som så få ville tro, er nå blitt gammel klaret vin. De skal få drikke - få fryde og glede seg i de oppfylte løfter. For et gjestebud! Engelens ord gjelder også nå: «Salige er de som er innbudt til Lammets bryllup.»

Her passer Jesu lignelse om kongesønnens bryllup. Matt. 22, 1-14. I mange år har Gud nå sendt ut sine tjenere og budt inn til bryllups. Men alle har en unnskyldning, bestandig er det noe i veien. Til sine tider har de ikke nøyet seg med å unnskylde seg, nei, de har begynt å forfølge hans tjenere. Men så er nådetiden omme, og timen for hans dom er kommet. «Men kongen ble harm, og sendte sine krigs­hærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by.» Hvorledes dette foregår, har vi før sett på, og det kommer til å gå ut over de land hvor Kristus har vært forkynt. De folk som bud­skapet er gått ut til, har forherdet sitt hjerte og antatt Antikrist i stedet. De går en mørk tid i møte.

«Deretter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd; gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner!» Dette går i oppfyllelse i det vi har sitert ovenfor fra Esaias 66, 18-20.

«Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset ble fullt av gjester.»

Mon ikke det ord på ny skal gå i oppfyllelse som Paulus sier: «For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden, og det som er ringe­aktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe, for at intet kjød skal rose seg for Gud.» 1. Kor. 1, 26-29.

Når disse kultiverte, opplyste og «kristnede» nasjoner, som i sin store utvikling tilba Antikrist, ligger der og svømmer i sitt gjødsel­vann, sender Gud ut sine misjonærer til Tarsis, Full og Lud, til dem som ikke har hørt tidenden om Gud, og samler dem sammen halte og blinde, onde og gode. Mon ikke da de innfødte i Afrika og Asia, indianerne osv. som ikke har vært aktet for noe, og som kanskje ikke dyret og den falske profet har brydd seg noe om, skal få sin tid. Da går det ord i oppfyllelse: «Og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.» 1. Joh. 2, 2. Vi forstår også det ord bedre: «Han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror.» 1. Tim. 4, 10. Bruden var det jo som trodde, men han er og blitt disse menneskers frelser. Rom. 2, 13-16.

Når nå alle gjestene var samlet, gikk kongen inn for å se på dem. Han ville se om alt var i orden. Men han fikk se en som ikke hadde bryllupskledningen på. Ennå var det en som ikke hadde erkjent sitt frafall og gitt seg inn under Kristi forsoning. Han syntes han var god nok som han var, og hadde ikke tatt bryllupskledningen på. Kongen sier til ham: «Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupskledningen på!» Ennå var kongen mild og kaller ham venn. - Kanskje han hadde vært uvitende om bryllupsdrakten? Om han nå hadde erkjent og bedt om nåde - mon han kunne være blitt reddet? Men han tidde. «Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.»

Så er da templet renset - jorden er blitt et bedehus. Det blir fest - fred i tusen år. «På den dag, sier Herren, hærskarenes Gud, skal I innby hverandre til gjestebud under vintreet og fikentreet.» Sak. 3, 10.