Dommen over Guds hus

«For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen.» 1. Pet. 4, 17-18.

Guds hus er vi, Hebr. 3, 6, vi som er av bruden. Først begynner dommen med oss. «Dette er dommen at lyset er kommet til verden.» Jesus er verdens lys, og «den som tror på meg», sier han, «skal ikke vandre i mørket». Ingen kan ta imot Jesus uten å bli dømt. Det kjente de på Jesu tid, og de trodde han var kommet for å dømme dem, men han sier: «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men forat verden skulle bli frelst ved ham.» Joh. 3, 17-21.

Nå er det en frivillig sak om vi vil ta imot Jesus - om vi vil bli dømt. Det er de som elsker sannheten, som nå kommer til lyset, og de blir frelst. De får sin synd renset bort, idet de erkjenner den.

«Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt; når vi dømmes, da refses vi av Herren, forat vi ikke skal fordømmes sam­men med verden.» 1. Kor. 11, 31-32.

Vi forstår herav at ingen kan komme unna Guds dom. Men vi kan utsette den. Nå er det nådens tid, og dommen blir oss til frelse. Guds lys skinner inn i våre hjerter og viser oss synden - litt ad gangen. Erkjenner vi, renser Jesu blod oss, og ved Åndens kraft kan vi avstå fra det. Derved blir vi frelst fra vreden. For Jesus kom full av nåde og sannhet. Nå vil mange ha nåde - tilgivelse - men de elsker ikke sannheten så de blir frigjort. De vil ha sin synd dekket; men de vil ikke avstå fra den. I denne tid er det Guds godhet som driver oss til omvendelse, og det lykkes med bruden, Guds hus, for de dømmer seg selv. Men de andre, har vi før sett, må Guds vrede drive til omvendelse.

«Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Ved din hard­het og ditt ubotferdige hjerte opphoper du deg vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares, han som skal betale en­hver etter hans gjerninger.» Rom. 2, 4-6.

Opphoper seg - tenk på en steinhaug. Du kjenner Åndens ref­selse over din forfengelighet - du søker menneskers ære - men du har et hardt hjerte, så du skyver den dommen til side, unnskylder deg med det ene og andre. Åndens røst stilner av, du får en slags fred. Nå skal du vite at den dommen har du gjemt til Guds vredes dag. Du er misunnelig, prekesyk, gjør personsanseelse, er gjerrig, havesyk osv. Du kjenner Åndens dom i ditt indre. Nåden - Guds godhet - er over deg til frelse, men du skyver den vekk. Du blir ikke av førstegrøden, du elsker ikke sannheten. Gud plager deg ikke. Du får lov å være i fred. Ja, Gud oppholder deg og er god mot deg, og du tror Gud er med deg. Es. 57, 11. «Jeg talte til deg i din trygg­het; men du sa: Jeg vil ikke høre. Dette var din ferd fra din ung­dom av at du ikke hørte på min røst.» Jer. 22, 21. Du tror du er ferdig med dommen; nei, du har bare utsatt den - opphopet den - til Guds vredes dag.

Jeg vil si med Jesus: «Visste du dog på denne din dag hva som tjente til din fred!» Nå er ikke tiden da du skal tas med makt. Det er Guds hus som skal dømmes nå, de som elsker sannheten og kom­mer til lyset. Frivillig går de inn i ilden med alt sitt eget som lyset har åpenbaret for dem, og de blir frelst. I stedet for den menneskelige, fordervede natur, får de guddommelig natur. De blir Guds hus. På den måte får Gud ved sin godhet utskilt førstegrøden. De skal ikke dømmes sammen med verden.

Vi kan se at også for den rettferdige er det vanskelig å bli frelst. Vi kommer sammen til møter, og vi taler Guds ord i sin skarphet. Jo skarpere det er, desto bedre synes vi det er. Vi ber til Gud og for­maner hverandre. Likevel går det smått med å få del i guddommelig natur, med å bli frelst fra dette: jeg - meg - mitt. Hvor tror du det da skal bli av den ugudelige og synderen, de som ikke tåler å høre en irettesettelse uten å bli fornærmet? Bønnemøter er det verste de vet. Ja, vi har før sett hvor det blir av dem. Legg deg dette på hjertet og våkn opp for alvor og synd ikke mer.

Når vi leser om Guds straffedommer over den ugudelige, så er det torden og ild. Denne torden er opphopningen av Guds kjærlige doms-hvisken i hjertet, de dommer som stund for stund ble bruden til frelse. Ilden er opphopningen av den ild som litt etter litt for­tærte brudens fordervede natur. Nå kommer alt dette på en dag over den ugudelige og synderen.

Hvor såre nødvendig apostelens formaning er: «Og gi akt på at ikke noen viker tilbake fra Guds nåde.» Hebr. 12, 15.

Tiden for dommen over Guds hus er fra pinsedagen til oppryk­kelsen.