Tusenårsriket

«Mens jeg så på dette, ble dyret drept for de store ords skyld som hornet talte, og dets kropp ble tilintetgjort og kastet i ilden for å brennes. De andre dyrs herredømme ble tatt fra dem; for deres levetid var fastsatt til tid og stund.» Dan. 7, 11-12.

«Disse fire store dyr betyr at fire konger skal oppstå av jorden; men den Høyestes hellige skal få riket og ha det i eie til evig tid, ja i evigheters evigheter.» V. 17-18.

«Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette riket skal ikke over­lates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig.» Kap. 2, 44.

«Og jeg så en engel stige ned fra himmelen, som hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Og han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år og kastet ham i avgrunnen og lukket til og satte segl over ham, forat han ikke lenger skal forføre folkene, inntil de tusen år var til ende; og etter den tid skal han løses en kort stund. Og jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom.»

Her ser vi begynnelsen til tusenårsriket. Det første som blir gjort, er å drepe dyrene og den falske profet og å binde Satan. Da så Johannes troner, og de satte seg på dem. Hvem er da «de» som satte seg på dem? Jo, det er Kongenes konge og de som fulgte ham på hvite hester. Det er brudgommen og hans brud. Åp. 17, 14. Og det ble gitt dem makt til å holde dom.

«Eller vet I ikke at de hellige skal dømme verden? Vet I ikke at vi skal dømme engler?» 1. Kor. 6, 2-3.

«Og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er men­neskesønn.» Joh. 5, 27.

Det skal bli granskningskomité. Det blir ikke godt for den som har vært stripete da. Hvem skulle vel være mere skikket til å heve dom enn disse som frivillig har dømt seg selv - som har elsket Guds dommer, og han selv, han som frivillig tok straffen på seg, forat vi skulle ha fred. Es. 53, 5.

«Og jeg så deres sjeler som var blitt halshugget for Jesu vitnes­byrds og for Guds ords skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd; og de ble levende og regjerte med Kristus i tusen år.»

Dette er en bokstavlig oppfyllelse av Jesu ord: «Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» Matt. 16, 25. Deres liv ble avkortet kanskje 20-30 år, nå får de tusen år igjen, og det som konge og prest.

«Men de andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var til ende. Dette er den første oppstandelse.»

Den første oppstandelse er altså en oppstandelse av «annen­grøden» - de som det står om: «Salige er de døde som dør i Herren heretter.» Det er altså ikke når Jesus henter sin brud. Det er opp­rykkelsen, og det er dem som sitter på troner og dømmer nå da den første oppstandelse skjer. «Men de andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var til ende.» De mistet ikke sitt liv for Jesu skyld. De bevarte sitt liv, i denne verden, og derfor mister de denne store velsignelse å være med i tusenårsriket.

«Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse, over dem har den annen død ikke makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.»

Ja, salig og hellig er de som har del i den første oppstandelse. Idet de er kommet med der, har de jo og fått sin dom. De som satt på troner, dømte dem verdige til det. Ja, de skal til og med være konger og prester. De har både ofret sitt liv og seiret over dyret. Gud lønner med mange foll. En kort stund smerte og nød, så tusen år i herlighet, og siden evig liv. Nå passer det å minne om Jesu ord: «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget eders Fader å gi eder riket.» Luk. 12, 32.

«Du lille hjord» som Jesus er hyrde og tilsynsmann for, du er som får blant ulver. Du blir skubbet til side alle steder, du går med livet i hendene. Frykt ikke, følg hyrden i tro, han har tilsyn med deg og vet veien. «Dette sier han som var død og er blitt levende.» Åp. 2, 8. Han vet veien. Han skal gi deg riket. Din time skal og komme.

«Den Høyestes hellige skal få riket og ha det i eie til evig tid.» Tusenårsriket er oppfyllelsen av det. Den sten som ble løsrevet, men ikke med menneskehånd, er menigheten. De er ved Åndens virk­ninger løst fra folkeberget. Hvem trodde vel at denne lille sten - disse få uanseelige mennesker - en dag skulle få slik betydning. Den var forkastet av mennesker, men utvalgt og kostelig for Gud. 1. Pet. 2, 4-5. Den lå ikke i menneskehånd, men i Guds hånd. Derfor var det slik kraft i den. Hør, du som sitter fast i dette folke­berget, du er menneskers trell, du ligger i menneskehånd, du er så redd for at de skal forkaste deg. «Frykt ikke, du lille hjord.» Når menneskene forkaster deg, blir du bare kastet over i Guds hånd, og da først blir det kraft i deg. Gud skal en dag kaste deg tilbake, og du skal knuse til støv alle disse riker som menneskene har opprettet, og «du lille hjord», du skal fylle hele jorden. Dette går i oppfyllelse i tusenårsriket.

Denne oppfyllelse er det hele skapningen lenges etter. «For vi vet at hele skapningen tilsammen sukker og er tilsammen i smerte inntil nå; i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet.» Rom. 8, 18-22.

Det er ikke dyreregimet skapningen venter på. Nei, under det sukker den, for da blir det jordskjelv og ikke regn, men ild og torden. Vannet blir til blod. Skapningen er tilsammen i smerte. Men når de hellige overtar riket, blir forbannelsen tatt bort, og rettferdig­hetens sol skal gå opp med legedom under sine vinger. Hør her hvor­dan det skal bli:

«Det skal ikke mere komme derfra noe diebarn som bare lever få dager, eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål; nei, en ung mann skal den være som dør hundre år gammel, og hundre år gammel skal den synder bli som forbannes. Og de skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt; ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete; nei, som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerninger. De skal ikke gjøre seg møye forgjeves og ikke føde barn til en brå død; for de er en ætt velsignet av Herren, og sitt avkom får de ha hos seg. Og det skal skje: før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, skal jeg høre. Ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen, og ormens føde skal være støv; ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg, sier Herren.» Es. 65, 20-25.

Det skal ikke være noen arbeidsgiver som skal utnytte sine med­mennesker. Ikke skal én bygge og en annen bo, én plante og en annen ete. Hver skal selv nyte frukten av sine henders gjerninger. Ikke skal det være krig i naturen lenger.

«Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal drive dem. Ku og bjørn skal beite sammen, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete halm som oksen. Diebarnet skal leke ved huggormens hule, og over basiliskens hull skal det avvendte barn rekke ut sin hånd. Ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg; for jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn.» Es. 11, 6, 10.

I sannhet et fredsrike. Det skal fødes en masse barn, og alle skal vokse opp. Menneskets alder skal være som treets. Menneskene som lever på jorden når tusenårsriket opprettes, de som ikke ble drept i Harmageddonslaget, men som blir buden til gjestebudet på fjellet, de har jo det samme kjød som før, likeså de som fødes. Men Satan er bundet og dermed all ondskapens åndehær, så de har ingen til å for­føre seg lenger. Skulle det enda være en langt ute i periferien som synder, blir han forbannet. Han blir ikke mer enn hundre år.

Verden skal da styres ut fra Jerusalem, jordens navle. Det blir verdens hovedstad. Da skal Jesus sitte på Davids trone. «Han som himmelen huser inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» Ap. gj. 3, 20-22.

«Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder; og folkeslag skal strømme opp på det. Og mange hedningefolk skal gå avsted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Og han skal dømme mellom mange folke­slag og skifte rett for veldige hedningefolk helt til de fjerneste land, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårds­kniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mere lære å føre krig, men de skal sitte hver under sitt vintre og sitt fikentre, og ingen skal skremme dem; for Herrens, hærskarenes Guds munn har talt.» Mika 4, 1-4.

I dag er det høyder som folk drar opp til for å forhandle. De drar til London, Berlin, San Fransisco, Moskva osv. Men da skal Jerusalem være høyt hevet over alle høyder. Da skal alle land sende sine debuterte dit. Sak. 14, 16-19. Derfra skal Herrens lov utgå. Alle de fredskonferanser som holdes på de høyder som er nå, re­sulterer i ropet: «Rust eder til en hellig krig! Smi hakkene om til sverd og vingårdsknivene om til spyd!» De som nå styrer i verden, makter ikke å sette de rette grenser. Deres beslutninger blir bare årsak til nytt hat. Men når stolene blir satt til dom i Jerusalem, da skal grensene fastsettes. De grenser som Kristus og de hellige setter, helt til de fjerneste land, skal alle kjenne er rettferdige. Det skal resultere i ropet: «Smi eders sverd om til hakker og spydene om til vingårdskniver!» Nå skal jorden velsignes, og den skal bære sin grøde. Nå skal vi slippe å kjempe for 8 timers arbeidsdag. Ja, man skal sitte hver under sitt fikentre og vintre, og de skal by hver­andre til gjestebud.

Dette er hva hvert menneske lengter etter; men de har ikke tro til å vente på Jesus. De lar seg dåre av dyrene - disse hoder med horn - som stiger opp. Det ser ut som de har slik makt, og mange lar seg skremme og tilber dem. Men «frykt ikke, du lille hjord», «men vent på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet.» La nåden tukte deg i denne tid «til å fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudelig i den nåværende verden.» Tit. 2, 11-14. Hvis du ikke lar nåden tukte deg nå, så kommer Guds vrede en dag til å tukte deg. Vær ikke redd om du skal komme til å mangle noe - miste ditt arbeid - vi skal ikke eie noe sammen med dyrene. Alle ting hører oss til, bare vi venter på Jesu time. Det behager ham å gi oss riket.

Nå er det kanskje noen som vil spørre: Hvordan skal vi stille oss til de øvrigheter som nå er, inntil tiden kommer da vi skal opp­rykkes? - Jo, nettopp slik som Paulus skriver i Rom. 13, 1-7: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, er innsatt av Gud.»

Men hvorledes kan da alle disse øvrigheter som før er skrevet om, være innsatt av Gud? Jo, er folket ugudelig, da straffer han dem med en dårlig øvrighet. Han gjør som det står i Es. 3, 4-5: «Og jeg vil sette barn til styrere over dem, og guttekåthet skal herske over dem.» - Skal vi da være lydig, sier du? - De dårlige styre­metoder må vi også bøye oss for og lide under, men vi har én unntagelse, som Peter og Johannes sier: Vi må adlyde Gud mere enn mennesker Ap. gj. 4, 19. Vi kan ikke gjøre synd. Samvittigheten varsler oss der. - Skal vi da ikke prøve å komme inn i det poli­tiske liv, så vi får noe å si? Nei, vi skal gjøre som Jakob sier: «Vær da tålmodige, brødre, til Herren kommer!» «Styrk eders hjerter! for Herrens komme er nær.» Kap. 5, 7-11. - Skal vi da være helt passive? Nei, Paulus sier: «Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle de som er i høy verdighet, forat vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet. For dette er godt og tekkelig for Gud, vår frelser.» 1. Tim. 2, 1-3.

Den eneste måte hvorpå vi kan være samfunnet og de styrende til hjelp, er ved bønn og et gudfryktig liv. Hadde det vært 10 rettferdige i Sodoma og Gomorra, var de blitt spart. Vi blir en mot­vekt mot ugudeligheten. «Og jeg vil gjøre fred til din øvrighet og rettferdighet til din styrer.» Es. 60, 17. Gud bøyer kongers hjerter som vannbekker. Ved vår forbønn kan Gud styre deres tanker som har makten, til å gi lover så vi kan få leve et stille og rolig liv i gudsfrykt.