Harmageddon

Når engelen tømmer den sjette skål, ser vi at kongene samles til krigen på Guds, den Allmektiges, store dag. «Se, jeg kommer som en tyv.» «Og han samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon.» Dette blir den siste krig før tusenårsriket. Da skal Jesus igjen komme som en tyv over dem.

Harmageddon ligger i Palestina, en gammel krigsskueplass. Under denne Guds dom har jødene bodd trygt i Palestina. De har sett straffe­dommen har rast rundt om dem. Det har falt tusen ved deres ene side og ti tusen ved den andre, men til dem har det ikke nådd. Sal. 91. De fikk med seg sitt sølv og gull, for det hører Herren til. Hos dem er det ingen mangel. Nå da dyrets rike er blitt formørket, og de tygger sine tunger i pine, stiger det en tanke opp i den falske profet - Gog i Magogs land, fyrsten over Ross, Mesek og Tubal. Han be­gynner å tenke ut onde råd og si:

«Jeg vil dra opp imot et land med åpne byer, jeg vil komme over fredelige folk, som bor trygt, som alle sammen bor uten murer og hverken har bom eller porter - for å rane og røve og ta hærfang, for å vende din hånd mot ruiner som er bygget opp igjen, og mot et folk som er samlet sammen fra folkene, som har samlet seg fe og gods, som bor på jordens navle.»

Under Guds straffedommer er hedningefolkene blitt fattige og er i nød. Nå får de øye på jødene som har det så godt, og de sier: Har ikke de røvet fra oss? Har ikke de handlet og jukset og ranet fra oss? Og de har tatt med seg alt sammen dit ned, kom la oss ta det tilbake!

«For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned til Josafats dal, og jeg vil der gå i rette med dem for mitt folks og min arvs, Israels skyld, fordi de spredte dem blant hed­ningene og delte mitt land.» Joel 3, 6-7.

«Rop dette ut blant hedningefolkene, rust eder til en hellig krig, kall på heltene, la alle krigsmenn stige frem og dra ut! Smi eders hakker om til sverd og eders vingårdskniver om til spyd! Den veke si: Jeg er en helt!» V. 14-15.

Hva hjelper dyrets gode styreform når Gud ikke lar det regne? Når vannet blir til blod, og solen brenner som ild? Det vokser ikke noe på jorden, og vinrankene dør. Dette er den himmel de gudløse, stolte har skapt etter sin egen skikk. Paulus sa: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.» 1. Kor. 3, 6-7. Her ser vi Paulus gir all æren til Gud. Vi må ikke la oss besmitte av disse som ikke venter hjelp ifra høyden.

Den frelse de har hentet, og den himmel de har skapt seg idet de har forkastet Gud og satt seg i hans sted, er en jord som er forbrent av solen og hvor det ikke vokser noe. Skarlagenrødt er dyret, og vannet er nå blitt til blod; men ydmyke seg vil de ikke. De spotter Gud fremdeles, og det kommer en veldig krigsånd opp i folket. Det er paddeåndene som gjør sin gjerning. Åp. 16, 13-14. Hakker og vingårdskniver har de ikke bruk for nå, og de roper ut at de skal smi dem om til sverd og spyd: «Rust eder til en hellig krig!» Den falske profet får det til å bli en hellig krig. Hvorfor skal jødene sitte der i herlighet og vi sitte her i fattigdommen og sulte? Nei, «Skynd eder og kom, alle I hedningefolk fra alle kanter, og samle eder sammen! Dit la du Herre, dine helter stige ned!»

«Hedningefolkene skal våkne opp og dra til Josafats dal; for der vil jeg sitte og dømme alle hedningefolk fra alle kanter. Send sigden ut, for høsten er moden! Kom og tred vinpersen, for den er full, persekarene flyter over, deres ondskap er stor!

Skare på skare samler seg i avgjørelsens dal. For nær er Herrens dag i avgjørelsens dal. Sol og måne sortner, og stjernene holder opp å lyse. Og Herren skal brøle fra Sion og la sin røst høre fra Jerusalem, og himmel og jord skal skjelve; men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn. Og I skal kjenne at jeg er Herren, eders Gud, som bor på Sion, mitt hellige berg; og Jerusalem skal være et hellig sted, og fremmede skal ikke mere trenge inn der.» Joel 3, 16-22.

Josafat betyr: Gud dømmer. Da er det at den syvende skål blir uttømt. Der har han samlet alle sine fiender til en skammel under sine føtter. Jesus sitter ved Guds høyre hånd og venter på den dag. Hebr. 10, 12-13. Sal. 110, 1.

«Hedningene kjenner ikke Herrens tanker og forstår ikke hans råd, at han har samlet dem som kornbånd til treskeplassen.» Mika 4, 10-13. Som kornbånd - hvor betegnende. Alle folk, alle fore­ninger har forkastet Gud. Menneskene er bundtet sammen - de må ta merket - nå samles de til treskeplassen.

I denne nød vrir Sions datter seg som en fødende kvinne. Nå blir jødene forferdet. De har hverken port eller bom og kan ikke stå seg mot denne hær. Enda har det ikke riktig gått opp for dem at det er Gud som har samlet dem i Palestina og vært dem nådig under sin dom over hedningene. Det tilregner de sin egen arm - sin poli­tikk - sin dyktighet; men nå - nå er de endelig blitt ydmyket, så de kan erkjenne sin hjelpesløshet. Nå vender de seg for alvor til Gud i sin nød, og den lovede Messias kan komme som konge.

«Men over Davids hus og over Jerusalem vil jeg utgyde nådens og bønnens ånd, og de skal skue opp til meg som de har gjennom­stunget; og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte.» Sak. 12, 10.

Da kommer Jesus som konge, og det må bli fryktelig for jødene å få se at det var ham de korsfestet. Men jødene har alltid vært hårde halser. Ap. gj. 7, 51. Første gang Moses ville hjelpe dem, forkastet de ham, og han måtte flykte. Annen gang tok de imot ham. Første gang Moses kom med tavlene, måtte han slå dem i stykker, annen gang tok de imot dem og bevarte dem. Første gang de skulle gå inn i landet, ville de ikke, og de måtte gå i ørkenen i 40 år. Annen gang gikk de inn. Slik blir det og med Jesus. Da Josef irettesatte sine brødre og formante dem, forkastet de ham og solgte ham. Slik gjorde de og med Jesus. Men da de kom i nød, var det Josef som måtte redde dem. Men da hadde Josef fått seg en brud i Egypten. Slik skal de og ta imot Jesus i sin nød. Da kommer han som konge sammen med sin brud, som vesentlig er tatt blant hedningene. Det blir invasjon med «fallskjermstropper» som skal befri verden fra synd og urett­ferdighet.

Da skal Jesus sette sine føtter på Oljeberget, hvor han en gang fór opp ifra. Han kommer sammen med alle de hellige. Sak. 14. Det er da den syvende og siste skål tømmes. Da kommer den andre sigden, som skal høste druene av vintreet på jorden og kaste frukten i Guds vredes store vinperse. «Og vinpersen ble trådd utenfor byen, og det gikk blod ut av vinpersen like til bislene på hestene, så langt som tusen og seks hundre stadier.» Det lønner seg ikke å være gren på det vintreet.

Alt det gode som det sanne vintreet utfører, er offer. Ved de gode gjerninger blir selvlivets blod ofret. De som er grener på det sanne vintre, dør som hvetekornet, for å bære frukt. Motsatt er det med det falske vintres grener. Alt det gode de gjør, er egeninteresse. De søker ære i alle sine veldedighetsforeninger, og tenker bare på for­deler i sine samfunnsordninger. Men nå er turen kommet til dem. Nå blir deres blod utkrystet i Guds vredes vinperse. Og blodet sto til bislene på hestene.

Ingen av dem som dro ned til Harmageddon - til Josafats dal - kommer levende derfra. Nå blir det onde tatt ved roten. «Og dyret ble grepet og sammen med det den falske profet, han som for dets øyne hadde gjort de tegn hvormed han hadde forført dem som tok dyrets merke, og tilba dets bilde; disse to ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. Og de andre ble drept med hans sverd som satt på hesten, det sverd som gikk ut av hans munn; og alle fuglene ble mettet av deres kjøtt.» Åp. 19, 20-21.

Dyret og Antikrist fór levende ned i ildsjøen. Kristus og bruden fór levende opp til himmelen.