Opprykkelsen

«For dette sier vi eder med et ord av Herren, at vi som lever, som blir tilbake inntil Herren kommer, skal ingenlunde komme i for­veien for de hensovede; for Herren selv skal komme ned fra him­melen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal de som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, og da skal vi alltid være med Herren. Trøst da hver­andre med disse ord!»

«Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at noen skriver til eder; I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten.» 1. Tess. 4, 15-18 og 5, 1-2.

Tiden og stunden trenger vi ikke å vite, sier apostelen, for den kommer som en tyv om natten. Men da kunne vi jo nettopp trenge å få vite den. Og mange har gitt seg av med å regne det ut. De har regnet om og om igjen og satt sinnene i bevegelse for å få vekkelse, men det har alltid slått feil og kommer til å gjøre det. Jesus selv sier: «Men hin dag og time vet ingen, ikke en gang himmelens engler, men alene min Fader.» Matt. 24, 36. Vi ser at det er dagen som skal komme som en tyv. Men Jesus er ingen tyv. Han tar bare dem som hører ham til. Derfor vil heller ikke dagen komme over oss som en tyv.

Det er ikke bare i vår tid de har forsøkt å skremme med Herrens dag. Paulus advarer også imot det og sier: «At I ikke så snart må la eder drive fra vett og sans eller la eder skremme, hverken ved noen ånd eller noen tale eller ved noe brev, likesom det skulle være fra oss, som om Herrens dag sto for døren.» 2. Tess. 2, 2. Det er jo underlig at de skulle bli skremt ved å høre at Herrens dag sto for døren. Men når vi leser første vers, blir det jo klart. «Vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling med ham,» det er opprykkelsen. «Herrens dag», er den dag han kommer som Herre og fortærer Anti­krist med sin munns ånde og tar herredømmet i tusen år. Hvis Her­rens dag sto for døren, da var de ikke kommet med i samlingen med Jesus. Da var det ikke noe rart i at de ble forskrekket, når de hørte at Herrens dag sto for døren. Men å høre om opprykkelsen - - «vår samling med ham» - - er ingen forskrekkelse for dem som er rede. Tvert imot. Vi skal trøste hverandre med det. 1. Tess. 4, 18.

Og så forklarer han at først må det og det skje. Flere har sagt nå i mange år allerede at alt er oppfylt, så Jesus kan komme når som helst. Var det sant, så hadde Jesus vært kommet. Men siden han ikke er kommet, så er ikke alt oppfylt. Og slettes ikke er «syndens men­neske» blitt åpenbar, han som Jesus skal fortære med sin munns ånde på «Herrens dag».

«Når de sier: Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem, likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingen­lunde unnfly. Men I, brødre, er ikke i mørke, så dagen skulle komme over eder som en tyv; for I er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være edrue!» 1. Tess. 5, 3-6.

Her ser vi at dagen skal ikke komme over oss som en tyv. Det kommer ikke av at vi vet dagen eller timen, men at vi er lysets barn. Vi er beredt til å ta imot ham, og da kan tyven komme når som helst, han kommer ikke overraskende. Ettersom dagen nærmer seg, skal Gud la oss som er beredt, få en kjensel i vår ånd - et vitnesbyrd om at dagen er nær. Det lærer vi av lignelsen om de ti jomfruer. De fikk anledningen til å gjøre seg rede. Nettopp fordi de var jom­fruer - rene - de hørte dagen til, derfor fikk de vite at nå kom­mer brudgommen, og de fikk bud om å gå ham i møte. Men til og med av dem var det noen som ikke kom med.

Vi ser ved Jesu første komme, da han ble født i Betlehem, fikk hyrdene på marken vite det. Men de skriftkloke, som skulle ha greie på alt, visste ingenting. Simeon og Anna var i templet den dag Jesus ble båret dit. De forsto hvem han var. Slik blir det og med Jesu annet komme. Derfor, «den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren». Da skal ikke dagen komme over deg som en tyv, når den enn kommer.

Om vi ikke er kommet så nær dagen at anskriket lyder, så har Jesus gitt oss forskjellige merketegn for at vi skal kunne glede oss. Han sier: «Lær en lignelse av fikentreet: Så snart det kommer saft i dets grener, og dets blader springer ut, da vet I at sommeren er nær; således skal også I, når I ser alt dette, vite at han er nær for døren.» Matt. 24, 32-33.

Fikentreet er jødene og alle trær er hedningefolkene. Luk. 21, 29. Det er krig og pest og forskrekkelse. Det må så skje, sier Jesus. Vi skal da oppløfte våre hoder, for vår forløsning stunder til. Og nå skal vi se litt på fikentreet, hvorledes det knoppes. Det er det klareste tegn vi har.

«Så sier Herren, Israels Gud: Når jeg samler Israels hus fra de folk som de er spredt iblant, da vil jeg åpenbare min hellighet på dem for folkenes øyne, og de skal bo i sitt land, det som jeg ga min tjener Jakob, og de skal bo trygt der og bygge hus og plante vin­gårder - de skal bo trygt, mens jeg holder dom over alle dem som bor rundt omkring dem, og som forakter dem, og de skal kjenne at jeg, Herren, er deres Gud.» Esek. 28, 24-26.

Her ser vi, at når Gud holder dom over hedningene, da bor Israel trygt i sitt land. Jødene skal gjennomgå mye før de kommer der ned.

«For se, jeg byder at Israels ætt skal rystes blant alle folkeslag, likesom en ryster med et sold, og ikke et korn faller til jorden. For sverd skal de dø alle syndere blant mitt folk, de som sier: Ulykken skal ikke nå oss eller komme over oss. På den dag vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte, og jeg vil mure igjen dens revner og reise opp det som er nedbrutt av den, og jeg vil bygge den opp igjen som i fordums dager.» Amos 9, 9-11.

Dette har vi sett oppfyllelsen av i våre dager, og da vet vi at tiden er nær til å oppreise Davids falne hytte. Da profeten så de døde ben i dalen og skulle profetere at de skulle bli levende, så hørtes det en sterk lyd, det ble et bulder, og benene nærmet seg til hverandre. Esek. 37, 7. Under det bulder som denne krig har vært, har jødene nærmet seg hverandre. Deres graver er blitt åpnet. De har vært ned­gravd i sine store forretninger og stillinger, som de ikke ville forlate; men under denne tid er de kommet opp av sine graver.

«Spå derfor og si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg åpner eders graver og lar eder, mitt folk, stige opp av eders graver, og jeg fører eder til Israels land.» V. 12.

Alt dette skjer under krig og hunger, bulder og brak. Forsåvidt kan vi si at Guds vrede går over menneskene, men det er ikke vreden - den endelige straffedom. Den kommer først etter at jødene er samlet i landet sitt. Der skal de bo trygt, mens Gud holder dom over alle dem som bor rundt omkring dem, akkurat som de fordum bodde trygt i Gosen, da plagene gikk over egypterne. Es. 26, 20-21.

«Men på den dag vil jeg unnta Gosen hvor mitt folk bor, så det ikke skal være fluesvermer der. Da skal du kjenne at jeg, Herren, er midt i landet. For jeg vil frelse mitt folk og gjøre forskjell på mitt folk og ditt folk; i morgen skal dette tegn skje.» 2. Mos. 8, 22-23 og 10, 23.

Da går Esaias’ ord i oppfyllelse: «Se mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg.» Kap. 60, 2. Likeså Salme 91. Israel er da i den Høyestes skjul, og bor i den Allmektiges skygge. «Faller tusen ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, til deg skal det ikke nå. Du skal bare skue det med dine øyne, og se hvorledes de ugudelige får sin lønn.»

Dette gjelder det jordiske Israel, men det gjelder også det åndelige Israel, de som er jøder i det skjulte, de som har hjertets omskjærelse i Ånden. Rom. 2, 29. Når Gud samler det jordiske jødefolk i Pale­stina, da skal han og samle bruden og rykke henne opp i skyer, og vi skal alltid være med Herren. Vi har før sett i Åp. 14 at de hundre og fire og førti tusen står på Sion med Lammet og synger en ny sang, når engelen kommer og forkynner at timen for Guds dom er kommet. «Trøst da hverandre med disse ord,» sa Paulus, og det er virkelig en trøst i trengsler, fristelser og vanære at vi skal berges fra Guds dom - vreden - den store trengsel. Ja, Paulus sier vi skal ha håpet om frelse som hjelm. «For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.» 1. Tess. 5, 8-9. Hør her hvor tydelig det går fram av skriftene at vi skal spares for vreden:

«Så død da eders jordiske lemmer: Utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse; for disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn.» Kol. 3, 5-6. Ef. 5, 3-6.

Dette sies jo som en advarsel, for at vi skal komme oss vekk fra «disse ting». Gjør vi det, så fries vi og fra vreden.

«Blant hvilke vi også alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre.» «Vredens barn» er de mennesker som Guds vrede er bestemt for. Det er de som vandrer i kjødets og tankenes vilje. Blant dem var og vi fordum, men vi er ikke det lenger. Tror du ikke Gud da skal fri oss fra vreden?

«Så meget mere skal vi da etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.» Rom. 5, 9.

Ja, likesom Noah ble frelst fra vannflommen ved Arken skal vi ved Jesus bli frelst fra vreden. Han skal rykke oss opp. Han frelste Lot ut fra Sodoma og Gomorra. «Så sant vet Herren å utfri de gud­fryktige av fristelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag.» 2. Pet. 2, 4-9.

Med mange flere ord kan jeg trøste deg, du som venter på Herren og renser deg selv likesom han er ren. Nå er det mange som spør: Skal vi da ikke få kjenne noe av trengselen? - Trengsler har det jo alltid vært. Men nå skal du vite at kristendomsforfølgelse og treng­sler i sin alminnelighet er ikke Guds vrede, som bare er bestemt for den ugudelige. Nei, det er smeltedigelen som han skal rense gullet i, og den skal vi glede oss over. 1. Pet. 4, 12-16. Guds straffedommer har jo til enhver tid gått over de ugudelige, og de gudfryktige har måttet lide med, selv om Gud har holdt sin hånd over dem. Ingen av oss har vel vært det lys og salt vi skulle ha vært. Derfor, har vi ikke direkte skyld i synd og ugudelighet, så har vi det indirekte. Da er det jo og rimelig at vi får smake litt av straffen.

«Og I skal høre krig og rykter om krig; se til at I ikke lar eder skremme! for det må så skje, men enden er ikke enda.» Matt. 24, 6. Dette skjer for at jødene skal rystes og samles og komme opp av sine graver og ned til landet sitt. Dette både har vi sett og kommer til å se, og det er ingen behagelig tid for oss. «For Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedningene, inntil hedningenes tid er til ende.» Luk. 21, 24.

Alt dette får vi oppleve, og vi får føle presset under dyrets ut­vikling - se begynnelsen til veene. Vi må m.a.o. være i den første halvdel av natten, og vi kan ved hjelp av fikentreet nøye følge med hvor langt det lider. Når Jerusalem blir befridd og jødene samles der, er og timen for vår befrielse kommet. Hør her hva den britiske uten­riksminister Bevin 1) uttalte 13/11 1945 på en pressekonferanse: «Jeg vil sette min politiske anseelse på spill for å finne en løsning på Palestinaproblemet. Min eneste store drøm er å gi jødene demokratisk frihet.» - Dette er tidens tegn som vi skal gi akt på til trøst og glede for oss som venter på Herren.