De ti jomfruer

«Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var dårlige og fem kloke; de dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med seg; men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lam­pene.»

De fem dårlige jomfruer er ikke verden, heller ikke er de den religiøse verden - skjøgen, for de er jo jomfruer. Derfor finner vi dem i menigheten sammen med de kloke. De var alle ti jomfruer - deres hjerte var blitt lukket for verden. Alle ti gikk brudgommen i møte. De hadde sagt farvel til verden for å søke det der oppe hvor Jesus sitter. Kol. 3, 1-2. Alle tok de lamper med. Lampene er be­kjennelsen.

«Det jeg sier eder i mørket, det skal I si i lyset, og det som hvis­kes eder i øret, det skal I forkynne på takene.» Matt. 10, 27. «En tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset.» Matt. 5, 15.

De hadde samfunn i forkynnelsen. Det var bare én forskjell, de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene. Olje i kanner hadde de dårlige ikke forstand til å ta med.

«Byd Israels barn at de skal la deg få ren olje av støtte oliven til lysestaken, så lampene kan settes opp til enhver tid.» 3. Mos. 24, 2.

For å få olje må noe støtes, og uten olje kan lampene ikke lyse. For å få bekjennelsen til å lyse må det gjerning til. «La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!»

Det er lamper som kan lyse - liv og lære - som savnes i høy grad. Om jeg bekjenner at vi skal vandre i Jesu fotspor: «Han som ikke skjelte igjen, når han ble utskjelt», så lyser ikke den lampen hvis jeg skjeller igjen. Og skal jeg ikke skjelle igjen, må det noe knuses i meg. Det er min egenvilje - min ære. Hvis den knuses, så lyser lampen. De fem dårlige hadde hatt litt olje på lampen, for de sier: «Våre lamper slukner.» Altså var det også blitt knust noe hos dem.

«Kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløs­het, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridig­heter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt.» Gal. 5, 19-21.

Disse gjerninger og annet slikt er åpenbare. Alle vet at det er synd. Gjør vi slikt, er det ikke lett å tro på kristendommen vår. Om vi har aldri så pene lamper, så lyser de ikke da. Dette er ting som må avlegges om vi skal bli regnet som kristne. Og så mye knuste de alle at de var jomfruer. De kloke derimot tenkte ikke bare på å få lam­pene til å lyse i øyeblikket. De tenkte også på kannene.

Disse kjødets gjerninger vil komme fram i det daglige liv, i de forskjellige prøvelser når vi står overfor menneskene. Det er da lampen skal lyse. Også de fem dårlige vil fornekte seg selv i disse prøver, så lampen lyser - slik at menneskene ikke kan dømme dem. Men da er de fornøyd. De tenker ikke over at det vesle grann olje de der får, brenner de opp samtidig. Vel lyste lampen for menneskene, men når de var ferdig med å lyse, var lampen like tom. De kloke derimot tenkte på å samle olje i kanna. De var ikke fornøyd med at lampen lyste for menneskene; men når prøven var over, holdt de ettertanke. Der i stillhet for Guds åsyn fikk de se seg selv, sitt menneskelige vesen, som de knuser. Det er ingen de skal lyse for nå, så de har bruk for lampene. Den oljen de nå får, samler de opp på kanna. Det er det skjulte liv med Kristus i Gud.

De dårlige jomfruer er fornøyd når de får avlagt den åpenbare synd; men Paulus stoppet ikke der. Han sier: «For vel vet jeg intet med meg selv, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort; men den som dømmer meg, er Herren.» 1. Kor. 4, 4.

«Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden.» Gal. 5, 25.

En kan ikke leve i Ånden og samtidig være vred. Er du vred, kan du ikke si at du ikke vet noe med deg selv. Nei, du har dårlig samvittighet. Lampen lyser ikke - andre kan og se at det er noe i veien med deg. Men Paulus er ikke fornøyd med at de lever i Ånden - at andre ikke kan dømme dem for noe. Nei, han sier: «Da la oss og vandre i Ånden.» Det er vandringen som gir dybde. Om andre ikke kan dømme deg, ja, om du ikke vet noe med deg selv, så skal du vite at Herren kan dømme deg. Det er ved vandringen i Ånden - når Herren begynner å dømme deg - at det blir olje på kanna.

Her kommer de dårlige jomfruers sinnelag fram, idet de er fornøyd når menneskene ikke kan dømme dem. Da er de frimodige. Stillheten for Guds åsyn har de ikke sans for. Det synes de er dovenskap og likegyldighet. De kan også være nidkjære for å utbrede evan­geliet, og fare om med lampene sine. De kan være på møter eller sykehus og gamlehjem, eller på besøk her og der. Alle steder mener de å ha en gjerning. Er de ute og reiser, må det snakkes eller synges. Det må gå i ett kjør. Ro og stillhet - nei, det må gjøres noe. De kan i sannhet ligne Marta. Hun var menneskelig i all sin iver for å tjene Jesus. Hun forsto ikke Maria, som satt ved Jesu føtter og samlet olje på kanna.

Å avlegge synden som tynger samvittigheten, gir olje på lampen; men å døde legemets gjerninger ved Ånden gir olje på kanna. Rom. 8, 13. Kol. 3, 8. Den forfengelighet, æresyke, prekesyke, personsan­seelse og gjerrighet som alle kan se, må knuses - avlegges - skal lampen lyse. Da er de fem dårlige jomfruer fornøyd. De er mette og rike, de er herrer. 1. Kor. 4, 8. Den som blir mett, han blir blant de dårlige jomfruer, hvilket stadie han enn står på. Men Åndens ran­saking går langt dypere. Vil du ha olje på kanna, må du komme til ro i ditt indre, så du kan høre Åndens røst. Da skal den lyse opp for deg og vise deg forfengelighet, æresyke, prekesyke osv. i en langt dypere grad enn du selv kunne tenke. Her gjelder det å vandre i Ånden og erkjenne og knuse. De fem kloke har sans for dette kanne­liv, de elsker dette, og de får olje både på lampen og på kanna.

Her kan vi lære av brevet til engelen for menigheten i Efesus. Åp. 2, 1-6. «Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og ditt tål­mod, og at du ikke kan tåle de onde; du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere; og du har tålmod og har hatt meget å bære for mitt navns skyld, og du er ikke blitt trett. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt ifra, og omvend deg og gjør de første gjerninger! ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, hvis du ikke omvender deg. Men dette har du at du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater.»

Det var intet annet enn godt å si om alle efeserengelens gjernin­ger. Likevel var han ved å gli inn blant de fem dårlige jomfruer. Han måtte omvende seg. Han hadde tapt den første kjærlighet. Det er i den første kjærlighet at samfunnet - forbindelsen - ledelsen - er fullkommen. De første gjerninger i den første kjærlighet ble gjort for Jesu skyld, og alene for ham. Dette intime samfunn krevde Jesus av Peter før han betrodde ham hyrdegjerningen. «Elsker du meg mere enn disse.» Dette var efeserengelen glidd ut av. Han måtte om­vende seg. Det var ikke bare en gradsforskjell, så han kunne for­bedre seg. Nei, det var blitt vesensforskjell. Gjerningene var i orden i det ytre, men kvaliteten var blitt dårlig.

Vi ser i brevet til engelen for menigheten i Sardes: «Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, og du er død.»

En må gjøre noe for å få et navn. Sardesengelen hadde ved sine gjerninger fått navn av å leve. Så virksom var han, og så gode var hans gjerninger, men han var død. Han hadde tapt forbindelsen med Jesus. Han gjorde sine gjerninger for menneskers åsyn. Ja, hvor mange det er som i sin iver for Jesu sak har tapt forbindelsen med ham. De søker sitt eget, og lever bare et lampeliv. Fil. 2, 21. De vil ha navn av å leve. Derfor vitner og ber de, derfor strever de for å få sjeler til bodsbenken, er gavmilde og oppofrende. Han synes å være en prektig arbeider i vingården. Men hør hva formaning han får:

«Bli våken, og styrk det annet som var på vei til å dø! for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.»

Paulus formaner oss til ikke å ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre. Gal. 5, 26. Sardes-engelen hadde i sitt strev for å få navn av å leve, dratt med seg de andre lemmene inn i det samme kappløp - tom ære. Det løpet der er et løp ut av Åndens ledelse og inn i døden. Han blir trukket til ansvar for dem.

«Dog har du noen få navn i Sardes, som ikke har smittet sine klær, og de skal gå med meg i hvite klær; for de er det verd.»

Klærne, som er det rene, hvite lin, er de helliges rettferdige gjer­ninger. Disse få i Sardes hadde ikke smittet sine klær. De hadde seiret over lysten til tom ære. De gjorde alle sine gjerninger for Gud. Åndens ledelse var for dem det største. Kristi kjærlighet drev dem. Det dødens kappløp som forstanderen og de andre i menigheten hadde begynt på, lot de seg ikke dra med i.

«Den som seirer!» Ja, den har store løfter. Seire - ikke gjøre din gjerning for å sees, men fordi du elsker Jesus, og for Jesu skyld gjøre alt det du gjør. Ja, da er du i sannhet klok. Da skal du bli med når Jesus kommer som en tyv for å hente de som er rede. Og du skal bli kledd i hvite klær og få vandre med Jesus, og han skal kjennes ved ditt navn for sin Fader og hans engler. Men Sardes­engelen og de andre i menigheten blir igjen, hvis de ikke omvender seg. De var blitt av de dårlige. Åp. 3, 1-5.

«Forbannet er hver den som gjør Herrens gjerning med lathet.» Slik var det gått med engelen for menigheten i Laodikea. Han var hverken kald eller varm. Derfor ville Jesus utspy ham av sin munn. Når en leser dette, må en spørre: Var han ikke en hykler? En be­visst hykler vet jo hva han gjør, men denne hadde bedratt seg selv. «Du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.»

Slik kan det gå når en ikke er tro i hjertets innerste og vandrer alene for Guds åsyn. Du kan være sikker på at alle disse trodde på forsoningen; men nå ble det ikke spørsmål om det. Når det er tale om å bli av førstegrøden, da er det gjerningene som må være full­komne; for de skal utgjøre brudedrakten. Det er ikke nok at gjer­ningene i seg selv er gode, men de må være utført i nidkjærhet for Herren. Tit. 2, 14.

Menneskene kan bare se lampen. Kanna er ikke synlig for dem. Den står skjult i benkeskapet. Derfor kan ikke de se forskjell på jomfruene, selv om de vel kan merke at det er noe lite olje på enkelte lamper, som ikke brenner så klart.

«Men da brudgommen ga seg tid, slumret de alle inn og sov.»

Her var alle like, og de bebreides ikke for at de sov. Derfor betyr ikke denne søvn at de er blitt lunkne eller frafalne, men det kan bety at det kom en tid da de ikke kunne arbeide. «Natten kommer da ingen kan arbeide.» De kunne ikke bruke lampene - f. eks. aver­tere møter osv. De måtte holde seg i ro. Det blir slik: «La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren; og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige frem­deles bli helliggjort! Se, jeg kommer snart.» Åp. 22, 11-22.

«Men midt på natten lød der et rop: Se brudgommen kommer! Gå ham i møte!» Da våknet alle. Nå fikk de bruk for lampene. Dette ble ropt til jomfruene i mørket. De hadde alle øre til å høre det med. Nå skulle de si det i lyset, de skulle forkynne det på takene. De gjorde sine lamper i stand.

«Men mens de holder på å ligge under, skal de få en liten hjelp.» Dan. 11, 34.

Gud kan der midt på natten la det komme en liten hjelp, en an­ledning, om enn i stor trengsel, til å forkynne ordet - en vekkelse. De gjør sine lamper i stand; men for å lyse midt på natten skal det mere olje til enn bare på lampene. Nå opplever de dårlige det frykte­lige at deres lamper slukner. Ordene deres hadde ikke tyngde nok til å slå igjennom det mørke - de åndsmakter - som da rådet. De var for grunne. De manglet en dypere forståelse av Kristi lære. Nå gikk det opp for dem hva de hadde forsømt, og de ville ha olje av de kloke. De maktet ikke å stå alene i striden og ville ha hjelp. Men de kloke hadde ikke mere enn til seg selv. De kunne ikke dekke over de dårlige. Nei, de dårlige måtte først gå til kjøpmennene - se til å leve livet - ta seg tid til å knuse oliven, så deres ord kunne få den nødvendige tyngde og kraft.

Livet er menneskenes lys. Derfor kan ingen låne lys av andre. Også i dag finner vi slike som til og med lever i synd, men forsøker å skjule seg blant de kristne. De får tillit fordi de går på møtene, hvor det er så bra mennesker. Men tiden kommer da de blir åpen­bare.

Vi kan og høre enkelte som har fått noe av Gud, og de kommer med det. Lampen deres lyser til velsignelse; men de synes det er for lite det de har fått å si, og så fortsetter de å vitne ut fra sine tanke­bygninger. Da kjenner vi at lampen deres begynner å ose.

Da anskriket lød, var det for sent å kjøpe olje. Brudgommen kom, og de som var rede, gikk med ham inn. «Til sist kom da også de andre jomfruer og sa: Herre! Herre! Lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Jeg kjenner eder ikke.»

De hadde vandret for menneskers åsyn, og brudgommens vitnes­byrd hadde de ikke tenkt på. Han hadde ikke fått dem i tale slik som han fikk Maria. Han kjente dem ikke.

De dårlige jomfruer ble igjen i den store trengsel. Det er når klokken går over 12, at natten blir hård og kald. Måtte vi derfor alle våkne opp og få mere sans for å samle olje på kanna. Da skal vi være i stand til å unnfly alt dette som skal komme og til å bli stå­ende for Menneskesønnen! Luk. 21, 36.