Antikristens ånd

«I elskede! tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! for mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal I kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud; og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud; og dette er Antikristens ånd, som I har hørt kom­mer, og den er allerede nå i verden.» 1. Joh. 4, 1-3.

Johannes skriver mye om dette. Antikristens ånd var allerede virksom på Johannes’ tid, og vi forstår at den har ikke avtatt, tvert imot. Den har bearbeidet menneskene ned igjennom tiden og gjør det fremdeles, til de blir modne til å motta selve Antikrist.

Denne anti - mot - Krists ånd, er det bruden har kjempet imot, og når vi våkner opp for det, skal vi se at vi møter den alle vegne. Når vi nå skal prøve åndene, så har Johannes gitt oss anvisning på hvordan vi skal kjenne dem: «Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus kommet i kjød, er av Gud.» Den ånd som ikke bekjenner det, er altså Antikrists ånd. Den er imot det at Jesus er Kristus kommet i kjød.

«For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, forat han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» Rom. 8, 29.

Når jeg blir likedannet med Sønnens bilde, da blir Kristus åpen­baret i kjød. Dette forstår vi godt at Satan står imot. Han vil være alene om det å bli åpenbaret i kjød. Vi ser ham da også åpenbaret alle vegne. Når menneskene er hissige, fornærmet, pengekjære, egen­kjærlige, bekymret, avindsyke osv., så er jo det Satan åpenbaret i kjød.

Nå er Guds kall til oss at vi skal bli frelst fra alt dette, og at Jesus skal åpenbares i oss i stedet. Når det skal virkeliggjøres, da begynner kampen, og nå skal du få se hvordan Antikrists ånd reiser seg både i deg selv og i alle rundt deg.

«I tjenere! vær eders herrer undergitt i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange!» Etterkommer du denne for­maning, da blir Kristus åpenbaret i kjød. Men vi har ikke før lest opp en slik formaning, før motsigelsene begynner: Er det noen me­ning i? Skal jeg da finne meg i alt? Det skulle bare mangle at jeg skulle være undergitt en slik kar! osv.

Så leser vi videre: «For dette finner nåde, om noen av samvittig­het for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig.» Kan du kjenne hvordan denne Antikrists ånd reiser seg?

«For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik.» 1. Pet. 2, 18-23.

Dette kan en da ikke ta bokstavlig, sier denne anti-ånden. Vi kan da ikke følge i Jesu fotspor, han som ikke gjorde synd, vi måtte jo bli syndfri da; å nei, vi er nok syndere, og vi får nok ty til blodet; vi får holde oss til tolderbønnen, osv.

Slik kan vi høre det lyder rundt oss. Syndenes forlatelse kan gå an, men Kristus åpenbaret i kjød - nei, det er farlig lære - syndefrihetslære - falsk lære - vokt dere!!! Men du som leser dette, kan du ikke skille mellom den ånd som er av Gud og Anti­krists ånd? Du burde i alle fall ha såpass forståelse som den gamle mann hin gang, da jeg spurte i en forsamling, som var så forskrekket fordi vi lærte syndefrihet: Hvem tror dere ble mest bedrøvet hvis dere ble syndefrie? «Djevelen,» svarte en gammel mann. - Ja, er du redd for å bedrøve ham, så stå Kristus åpenbaret i kjød - et seirende liv - imot alt det du kan; men hør her:

«Den som gjør synd, er av djevelen; fordi djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbaret at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud. På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes.» 1. Joh. 3, 7-10.

Johannes hadde særlig omsorg for at vi ikke skulle bli forført, derfor er hans brev som det skarpeste tveeggede sverd. Han la merke til at denne Antikrists ånd hadde begynt å virke iblant dem, og flere var blitt besmittet, ja forført, så de ble antikrister og gikk ut fra dem. Kap. 2, 18-19. Derav skjønte han at det var den siste time.

Disse antikrister begynte ikke å fornekte Jesu navn, nei, de fortsatte virksomheten for Gud, men i Antikrists ånd. Og de var flinke til å tale, så på det var det ikke godt å skille dem ut, men vi skulle merke det på om de bekjente Kristus kommet i kjød, og så gir han oss noen eksempler:

«Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.»

«Dersom vi sier at vi ikke har synd, 1) da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» 1. Joh. 1, 6, 8.

1) Det står ikke «gjør synd»; nei, tvert imot, han skrev til dem for at de ikke skulle gjøre synd. Å «ha synd» er det samme som å ha egenvilje, lyster og begjæringer, som må fornektes.

«Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten.»

«Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.»

«Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» Kap. 2, 4, 6, 9.

Johannes lot seg ikke dåre av hva de sa - av fåreklærne, nei, han så på fruktene, hva slags gjerninger det var. Han hadde lært av mønstreren på Patmos. Åp. 2, 1-2. Han ville se Kristus åpen­baret i kjød om han skulle tro på dem.

Paulus sier: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glu­pende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden.» Ap. gj. 20, 29. Paulus holdt dem nede. Denne Antikrists ånd fikk ikke slik makt så lenge han levde; men han kunne se dem komme fram etter hans død, og han sier: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunde lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hope­tall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sann­heten og vende seg til eventyr.» 2. Tim. 4, 3-4. Og når vi leser 2. Peters brev og Judas’ brev, ser vi hvordan tiden allerede da var blitt. Hvordan tror du den da er i dag? Når ikke apostlene klarte å stagge disse ulver i fåreklær, hvem skulle da klare det?

Lukk opp dine øyne og prøv åndene, så skal du få se et frykte­lig syn. Ja, det er så forferdelig at de fleste tør ikke se på det. De lukker sine øyne og sier: «Vi får la være å dømme, vi er jo bare mennesker,» og så føres de viljeløst videre av disse «antikrister».

Vi må i denne forbindelse komme Jesu ord i hu, der han satt på oljeberget:

«Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For de dager skal komme over deg da dine fiender skal kaste voll opp om deg og kringsette deg og trenge deg fra alle sider, og slå deg til jorden og dine barn i deg, og ikke levne sten på sten i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.» Luk. 19, 42-44.

Skjøgen på Jesu tid sto like overfor sitt fall. Men hadde de ennå på denne sin dag visst hva som tjente til sin fred, så kunne de vært reddet; men det var skjult. I sin vantro mot Ordet støtte de an mot snublestenen - Jesus - han som Gud hadde gitt dem til hjørne­sten i bygningen; men bygningsmennene forkastet ham.

Bygningsmennene på den tid var fariseerne og de skriftlærde. Det var dem som tok hånd om folkeopplysningen og barneoppdra­gelsen. De hadde bygget samfunnet, og de satt på Mose stol, men gjorde ikke etter det de lærte. Bygningen var blitt både skakk og skjev. Nå kom Jesus og skulle legges inn i denne bygning som hjørnesten. Når bygningen skulle rettes inn, begynte det å knake og brake i sammenføyningene, så bygningsmennene ble helt forskrekket. Vi ser hvorledes Jesus i Bergprekenen retter opp bygningen:

«Hver den som hater sin bror, er en manndraper.»

«Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har be­drevet hor med henne i sitt hjerte.»

«Vil du ofre, og du kommer i hu at din bror har noe imot deg, da gå bort og forlik deg med ham først.»

«Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og bed for dem som forfølger eder.»

«Slår en deg på ditt ene kinn, da vend det annet til.»

«Vil noen føre sak mot deg og ta din kjortel, da la ham også få kappen.»

«Søk Guds rike først, så skal I få alt dette i tilgift!»

«Den som hører disse mine ord og gjør etter dem, hans bygning skal bli stående.»

Men - det gikk ikke å rette opp bygningen. Bygningsmennene ville ikke erkjenne sine feil. De forkastet stenen som var utvalgt og kostelig for Gud. Derfor ramlet huset deres, og dets fall var stort. Den romerske hærfører kom og omringet Jerusalem. Nøden der ble så stor at de spiste sine egne barn, og templet - skjøgens stolthet: «Se, hvilke stener!» - falt. Det ble ikke sten tilbake på sten.

Slik har mange ned igjennom tiden forsøkt å bygge. De har bygget opp store verdensriker, men de har forkastet Jesus som hjørnesten, og de er alle gått i grus. La oss lære av dette.

Apostlene begynte å bygge fra nytt av med Jesus som hjørne­sten, og de nøyet seg ikke bare med å høre hans ord, nei, det skulle gjøres. Dette skjønner vi ble farlig for Satan, og han sendte Anti­krists ånd iblant dem for å forstyrre bygningen; men de kunne prøve åndene, og antikristene måtte gå ut fra dem. Det ble åpen­baret at de ikke var av dem. Men disse motstandere ga ikke opp å bygge for det. Nei, de satte sin dørterskel like ved siden av apost­lenes dørterskel, og sin dørstolpe like ved siden av deres dørstolpe, så bare veggen var imellom, og de gjorde Jesu navn urent med de vederstyggelige ting som de fór med. Esek. 43, 8.

Hør her hvorledes de klarer dette. En av bjelkene de bruker mest, er: «Vi kan intet gjøre.» Dette høres jo sant ut, og den dør­terskelen går folk gjerne over. Den ligger nære opp til apostlenes: «Uten meg kan I intet gjøre.» Joh. 15, 5. Der blir dørstolpene straks trange, for dermed har jo Jesus sagt at er vi i ham, så bærer vi megen frukt.

Hør en bjelke til: «Jesu blod renser fra all synd.» Den ligger like opp til apostlenes: «Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da renser Jesu blod oss fra all synd.» 1. Joh. 1, 7. Og når apostlene legger sin bjelke: «Den som synder, er av djevelen», legger motstanderne straks sin: «Min nåde er deg nok» og: «Hvor synden som er stor, er nåden enda større.» Når apostlene legger: «Den som drives av Guds Ånd, er Guds barn», så kommer de med sin: «Alle er de Guds barn ved troen på Jesus Kristus.» Eller når apostlene sier: «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer», da kommer de med sin: «Bøy deg ved kors­treets fot.»

Slik holder de på å bygge, og mange sier: «Jeg kan ikke høre noen forskjell, jeg.» Kan du ikke merke at ånden i apostlenes lære er Kristus åpenbaret i kjød, og hvorledes antikristene vil bortforklare denne? Kjenner du ikke at det er en vegg imellom? Kjenner du ikke at den ene dør er trang og den andre bred?

Antikrists byggverk raker da også høyt til værs. Mange går inn igjennom døren der. Døren til apostlenes hus er trang, og få finner den. Disiplene ble mange ganger bekymret og forferdet over hvor alene de ble, men Jesus sa: «Den som har øre, han høre. Den som er av sannheten, hører min røst.» Og Johannes skriver: «De er av verden; derfor taler de av verden, og verden hører dem; vi er av Gud; den som kjenner Gud, hører oss; den som ikke er av Gud, hører oss ikke.» Kap. 4, 5-6.

Så kunne de da slå seg til ro med det. De kunne ikke få med seg andre enn de som hadde øre, de som var av sannheten, de som var av Gud. De andre var det jo også best å være kvitt.

De er av verden, sier Johannes, derfor taler de av verden. Hvor treffende det er når vi ser på de store konferanser, stevner og ellers tilstelninger, hvorledes verden setter sitt preg på dem. De verdslige myndigheter er representert, ja, det hender de til og med åpner konferansen. Verdslige musikere er engasjert for anledningen. Menn med stor verdslig utdannelse er de som gjør seg gjeldende. Om de er åndelige? den tanke er helt fremmed. Ja, i sannhet er de av verden, de taler av verden, og verden hører dem. Så trekker da sosieteten seg tilbake i en avsluttende festlighet, og den som blir innbudt der, føler seg rent som en storkar. Da må smokingen eller livkjolen fram, og når sigaren bys, da er velværet på sitt høydepunkt. Det minner ikke mye om Kristus åpenbaret i kjød. - Hør røsten fra himmelen: «Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!»

«For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen. Ta eder i vare at I ikke mister det I har vunnet ved eders arbeid, men at I kan få full lønn! Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen.» 2. Joh. 7, 9.

«Den som ikke blir i Kristi lære.» Hva er så Kristi lære? Jo, Jesus sa til en stor skare som fulgte ham: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» Dette er kort og godt Kristi lære. Blir du i den, fornekter du «deg selv», da kommer Jesu liv fram i deg, Kristus åpenbaret i kjød. Da har du både Faderen og Sønnen.

Men da kommer disse antikrister og preker for deg: «Du kan skjønne det er bare trelldom slik som du holder på, du skal da vel ikke hjelpe Gud med frelsen. Nei, verket er fullbrakt det. Jesus har gjort alt, du skal ingen ting gjøre. Det er Jesus i deg som skal gjøre det. Når du bare fordyper deg i Kristi kjærlighet, så går alt av seg selv. Du kan da skjønne du skal ikke ta synd for synd og fornekte, nei, det er alt sammen renset bort i Jesu blod. Vi er kalt til frihet i Jesus, la deg ikke på ny legge inn under trelldommens åk osv.»

Her skal du få en prøve på Antikrists ånds fortolkning uttatt av et av de største religiøse blad i landet:

Den tilregnede rettferdighet - og livets rettferdighet.

(Jer. 33, 16.)

Gud stiller svære krav og betingelser for å slippe noen inn i himmelen. Hør bare Jesu ord: «Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.» Dette er lovens krav. Men «det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn» (Rom. 8, 3). Altså: Gud ga oss i Kristus nettopp det han krevde av oss i loven. Herren, Jesus selv, er nå vår rett­ferdighet. Hvilken nåde! Vår rettferdighet er altså fullkommen, fordi Jesus er fullkommen. Jo, jeg skal si at den overgår fariseer­nes!

Vår rettferdighet er uomskiftelig. Selv om vi har snublet og syndet, så har da ikke Jesus syndet. Vår rettferdighet er også evig. Og den er i sikker forvaring, nemlig i himmelen, i Kristus.

Hvordan er det så med vår fullkommenhet her nede? Gud krever også denne. Jo, også her er Kristus vårt liv. Det fullkomne liv han levde her nede er også mitt liv for Gud. En kristen har hele Guds velbehag over seg for Jesu skyld, og kan leve under smil. Som Jesus var, er også vi i denne verden.»

Dette synes du høres gildt ut, og du føres bort fra den sunne lære og vender deg til eventyr. Du leser ikke videre i Rom. 8 at Gud ga oss Jesus «forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Nei, Antikrists ånd fjerner all personlig rettferdighet. «Vi har all vår rettferdighet i Jesus, og den er i sikker forvaring i himmelen.» - Så kan da Satan regjere her så mye han vil, uhindret av de «kristne».

Legg bare merke til disse antikrister når de taler. De leser nok opp Guds ord, men de forklarer det ikke. De bare forteller noen rørende historier og kommer med noe de har notert seg som denne og hin har sagt (da særlig slike som har et stort navn i verden), noe de har lært på en bibelskole; men det går dem som profeten sier: «Se, derfor, sier Herren, kommer jeg over de profeter som stjeler mine ord fra hverandre.» Jer. 23, 30. «Hadde de stått i mitt for­trolige råd, ville de la mitt folk høre mine ord og føre dem tilbake fra deres onde vei og fra deres onde gjerninger.» V. 22.

Men du liker alle disse fortellingene. Du synes det er så opp­løftende, og det er en slik herlig ånd. Ja, det er hverken sverd eller kors i det. Nå er du blitt fortrollet, og du lever i en lykkelig uviten­het om ditt forkomne liv. Du er ført på avveier, bort fra det å arbeide på din frelse med frykt og beven. Du er kommet vekk fra Kristi lære. Du har hverken Faderen eller Sønnen. Nå mister du det du hadde vunnet ved ditt arbeid. Den gang du tok korset opp og fornektet deg selv, hadde du fått seier over hissighet, bekymring, lettferdig tale, baktalelse og forfengelighet; men nå glir du tilbake i det du var i før. Du mister din lønn, og kommer du på et møte hvor korsets ord blir forkynt, synes du det er så tungt, du savner gleden i Herren. Du liker ikke dette «ord som er ild, lik en hammer som knuser berg». Jer. 23, 29. Nei, det er så dømmende. Det er en slik hård ånd der, og dermed løper du bort til antikristene - troll­mennene - igjen.

Ta eder i vare! Det trenger vi å rope ut i dag mere enn på Jo­hannes’ tid. Vi ser av det som er forklart her, at det er Antikrists ånd som arbeider i skjøgen, og hennes kjøpmenn er antikrister. Det er selvfølgelig for de aller fleste mere og mindre ubevisst. De er ført vill, derfor vil vi la røsten fra himmelen: «Gå ut fra henne», lyde kraftigere enn noensinne. Vi vil sette lyset i staken, hva det enn skal koste.