Dyret

«Og Jesus svarte ham: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord.» Luk. 4, 4.

Men dyret klarer seg med brød alene. Det er ikke bare ett evangelium i verden. Nei, det er mange. Det er like så mange evangelier som det er mange til å slåss om makten på jorden. Jesus kom med sitt evangelium - budskap - til menneskene om frelse og velsignelse, og han sa: «Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden.» Det vil ikke Satan gå med på. Om han enn har tapt sin makt i himmelen, så gir han ikke jorden fra seg godvillig. Åp. 12, 9-12. Han bærer også sine budskap ut til menneskene gjennom sine tjenere. Stor er skaren som lar seg dåre av disse budskap. Men legg merke til at i disse loves det deg brød alene. Guds ord er utelukket. Mennesket kan ikke leve av brød alene. Får det ikke annen føde, blir det dyr av det.

«Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel». 1. Mos. 2, 7.

Det er ikke andre stoffer i kroppen vår enn de som er i jorden, og for å holde kroppen vår i vigør, vender vi oss til jorden. Alt det vi spiser - brødet - vokser opp av jorden. Men likedan er jo vår ånd utgått fra Gud, og den må også ha næring. Da må vi vende oss til Gud, og vi lever av hvert ord som utgår av Guds munn. Det er denne næring for ånden som menneskene forsømmer, og da blir det som med dyret, det dreier seg om legemet og det jordiske. Derfor når du ser et dyr gå ute på marken, ser du det med hodet i bakken. Slik har mengden av menneskene bare sans for det forgjengelige - det jordiske.

Mange er de politiske partier som kjemper om makten på jorden. De kjemper om råstoffer og livsrum, og de har sine budskap. Alle deres løfter er bare for legemet ditt. De vil ikke erkjenne at all makt er gitt til Jesus. For å vinne alle samfunnslag finnes det politiske partier med budskap som passer for alle. Og noen synger: I høyden vi ei frelse venter, Hos guder eller fyrsters flokk. Nei, selv i samling vi den henter: I fellesskap vi vinner nok. Alt det stjålne tilbake vi krever, Og for vår ånd et frihets vern! Vår egen hammer selv vi hever og slår, mens vi har varme jern. Og: Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi meg de gudløse, stolte, som ikke har trang til mystikk, Men dristig vil skape en himmel her etter sin egen skikk.

«Religion er opium for folket; det er bare svake mennesker som føler behov for slikt,» sier man.

Men dette vekker jo avsky hos mange, og Satan må også kunne gi det som lyder bedre. Dyret har jo skjøgen på sin rygg, så det må ha et kristelig folkeparti. Så kan da alle disse styre i forening til tiden kommer da han kan samle dem i ett dyr - ett parti - med en fører. Og denne fører blir Antikrist.

«Vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke.» 1. Kor. 12, 13.

«Men nå er I Kristi legeme og hans lemmer, hver etter sin del.» V. 27. Guds ord er en hammer. Jer. 23, 29.

Vi er kalt til å være Kristi legeme. Det blir vi ved å døpes med den samme Ånd. Kristus er hodet. Ethvert hode har en ånd med seg, og de som mottar denne ånd, blir dette hodes legeme. Her må vi være på vakt; for dyret har mange hoder, og det følger en bestemt ånd med hvert enkelt hode.

Vi ser når vindene blåser over folkehavet, kommer disse dyr fram. Dan. 7, 2-3. Folk er misfornøyde, og det hele er i ulage. «Over de mange undertrykkelser klager de; de skriker om hjelp mot de mektiges arm. Men ingen sier: Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde om natten, han som gir forstand fremfor jordens dyr og gjør oss vise fremfor himmelens fugler?» Job. 35, 9-11.

Nei, de vender seg ikke til Gud. Men så dukker det opp fra folkehavet et hode med et nytt evangelium - budskap - til de lidende mennesker. Og det bæres fram i en kraftig ånd som river menneskene med. Det har et herlig program som skal heve levestandarden, og folk slutter opp om det. Nå begynner hodet å få kropp. De blir fylt med den samme ånd og utgjør dyrekroppen. De smies ut av dyrets hammer.

Siden dyret stiger opp av havet, så må det jo ha vært næring for det der. I tidens fylde, når folk er modne for det, kommer hodet fram, og etter hvert kommer hele kroppen fram, og det tar makten.

Her ser vi hvorledes dyret fremstår, og slike dyr kan få så store legemer at de ser ut til å skulle fylle hele jorden. De har sin tid, og det ene dyr avløser det annet. Dan. 7, 12. De har sin utvikling inntil det siste, som har 7 hoder og 10 horn. Det skal all jorden undre seg over og følge etter. Åp. 13, 3. I dette dyr er alle de andre samlet til ett. Det første Daniel så, var en løve. Men folket var ikke modent til å motta den. Det var for mye kraft i saltet. Derfor måtte løven forandre seg og reise seg på to ben og få et menneskehjerte. Men så ser vi det kommer igjen som en bjørn, men må forandre seg på ny, til det kommer i sin fulle kraft. Ennå har det skjøgen på ryggen; men dette dyr greier skjøgen ikke å temme. Saltet har mistet sin kraft. Nå blir hun tråkket ned av dyret. Da er bruden allerede rykket opp. Hun har ikke besmittet seg med disse dyrene og ikke dratt i fremmed åk med vantro. Hun vet at å være med å styre sammen med disse dyr, blir bare elendighet, og hun har tenkt som Jesus: «Min time er ennå ikke kommet.» Hun venter på Jesus - sin brudgom. Da kommer tiden for hennes makt.

Skjøgen har ikke dette levende håp, for hun har flere menn hun vil styre sammen med, og hun tenker på fordeler og forlystelser inntil timen kommer da Jeremias 4, 30-31 går i oppfyllelse: «Og du, når du blir ødelagt, hva vil du da gjøre? Om du kler deg i purpur, om du pryder deg med gullstas, om du gjør dine øyne store med sminke, så er det fåfengt at du gjør deg yndig; dine elskere forsmår deg, de vil ta ditt liv. For jeg hører et rop som av en kvinne i barnsnød, et angstskrik som av en kvinne når hun føder sitt første barn; det er Sions datter (datidens skjøge) som roper; hun stønner, hun strekker ut sine hender og sier: Ve meg! Maktløs synker min sjel i morderes vold.» - Da synger bruden en ny sang på Sions berg sammen med Lammet.

Når skjøgen er kastet av ryggen og bruden opprykket, har dyret sin fulle frihet. Da er den som holder igjen, ryddet av veien, og syndens menneske - fortapelsens sønn - den lovløse - åpenbares. 2. Tess. 2, 6-8. Nå kan dyret gjøre som det har sunget i mange år: Løfte sin egen hammer og slå de varme jern. De kan skape en himmel her etter sin egen skikk. Til dette trenger de de gudløse stolte. Nå begynner dyret å «merke» alle mennesker, og de som ikke vil la seg «merke», blir drept. De får ikke lov hverken til å kjøpe eller selge. Nå kommer den store trengsel, ikke bare fordi dyret regjerer, men nå er også timen kommet for Guds dom.

«Og jeg så en annen engel fly under det høyeste av himmelen, som hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, og for hver ætt og stamme og tunge og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!» Åp. 14, 6-7.

Heller ikke nå overlater Gud menneskene til seg selv, men gir dem et evangelium. Nå lyder ikke brude-evangeliet lenger, men at de skal tilbe Gud som dømmer, og gi ham ære, og at de skal ydmyke seg under hans veldige hånd. Hvor påkrevet dette evangelium blir i en slik tid, da alle må tilbe dyret hvis de vil beholde livet.

Men hør nå, du som hverken er av bruden eller skjøgen, du som ikke engang hører Jesu ord, langt mindre gjør etter det:

«Og atter en tredje engel fulgte etter dem og sa med høy røst: Dersom noen tilber dyret og dets bilde og tar merket på sin panne eller i sin hånd, da skal også han drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne.» Åp. 14, 9-10.

Vi ser herav at ingen har noen fremtid for seg uten Jesu legeme. Dyrelegemene har bare én tid, to tider og en halv tid, så er det forbi med dem. Og hør her, dere som er med på å utgjøre en dyrekropp:

«Mens jeg så på dette, ble dyret drept for de store ords skyld som hornet talte, og dets kropp ble tilintetgjort og kastet i ilden for å brennes. De andre dyrs herredømme ble tatt fra dem; for deres levetid var fastsatt til tid og stund.» Dan. 7, 11-12.