Kristus åpenbaret i kjød

Skal Kristus bli åpenbaret i kjød - i oss, og kan han det, da må han jo også selv en gang være kommet i kjød. Det er nemlig saken, og Paulus’ evangelium dreier seg om det.

«Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utkåret til å for­kynne Guds evangelium, som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Da­vids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.» Rom. 1, 1-4.

Som vi og før har forklart, ser vi at Paulus likesom deler Jesus i to: Etter kjødet - og etter hellighets ånd. Dette skille overføres på oss og går som en rød tråd igjennom Romerbrevet. «Da vi var i kjødet - men nå tjener vi i Åndens nye vesen.» «Den som vandrer etter Ånden og ikke etter kjødet.» «I er ikke i kjødet, men i Ånden,» osv.

Vi har lært i barnelærdommen vår at Jesus var sann Gud og sant menneske. Det er dette Paulus forklarer på denne måte: «Om hans Sønn, etter kjødet (her er han som sant menneske) kommet av Da­vids ætt, som etter hellighets ånd (her er han som sann Gud) er godtgjort å være Guds veldige Sønn.»

Helt fra fallet begynte denne kampen mellom Gud og mennes­ket. Mennesket fikk en egen vilje og begynte å gå sine egne veier. Gud kalte på dem og arbeidet med dem for å få dem lydige. Dette lykkes i beste fall bare delvis. Så sendte han sin Sønn som en men­neskesønn. Joh. 5, 27. I ham begynte den avgjørende kamp mellom Gud og mennesket, hvor Gud vant en fullkommen seier, og men­nesket ble brakt i døden. Dette skjedde idet Jesus sa som menneske­sønn: «Skje ikke min vilje, men din.» V. 30. Paulus uttrykker det slik: «Da vi jo vet dette at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham forat syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden.» Rom. 6, 6. Dette er altså evangeliet om «hans Sønn» - det glade budskap til oss mennesker - at Jesus har drept vårt gamle menneske. Nå behøver vi ikke å tjene synden mer.

Denne død over kjødet - mennesket - kaller Paulus for «Jesu død»; og den bærer han alltid med seg i legemet, forat Jesu liv skal åpenbares i hans legeme. «For ennå mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.» 2. Kor. 4, 10-11.

Dette er Kristus åpenbaret i kjød, men det kunne ikke skje i oss før det var skjedd i Jesus. For det var ikke Paulus som var den første som seiret over mennesket - kjødet - vrede, hissighet, egen­kjærlighet osv., for da hadde det jo blitt Paulus’ død, og han hadde blitt grunnvollen for vår tro, og ikke var det Peter eller Luther, nei, det var Jesus. Det er han vi grunner vår tro på. Det er han som brakte forløsning ved døden over mennesket og lot det glade budskap lyde for oss.

«Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning, kneisende i sin store kraft? - Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse.» Es. 63, 1-8.

Her er det ingen tvil om at det er Jesus profeten taler om. Edom er det samme som Esau, et forbilde på kjødet. 1. Mos. 25, 30. Hvem er denne som kommer opp fra Edom - kjødet - kneisende i sin store kraft? Det hadde de ikke sett før, at noen var kommet opp fra Edom. Nei, alle som var kommet i kjødet, var også blitt i kjødet. Dette vakte forundring at en kom opp derfra.

Jo, det var Jesus som kom opp derfra, han som er mektig til å frelse. «Hvorfor er din kledning så rød, og dine klær lik hans som treder vinpersen? Persekaret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg; så trådte jeg da på dem i min vrede og trampet på dem i min harme; da sprøytet deres blod på mine klær, og hele min kledning fikk jeg tilsølet. For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsningsår var kommet.»

Her ser vi Jesu kamp i sitt kjøds dager - mot Edoms folk. Det var folkeslag som han trådte ned i sin vrede, og lot deres blod rinne på jorden. Disse folkeslag var: Vrede - «han skjelte ikke igjen da han ble utskjelt», hevngjerrighet - «han truet ikke da han led», løgn - «det ble ikke funnet svik i hans munn», hat - han elsket sine fiender osv. Disse folkeslagene beseiret han og brakte i døden. Denne kampen var ingen lek. Apostelen sier det slik: «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nød­rop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» Hebr. 5, 7.

Loven var gitt menneskene, men den sto maktesløs overfor disse fiender - kjødet. Så måtte Gud sende sin Sønn. Da ble de beseiret. Gud fikk makten. Apostelen sier det slik: «For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.» Rom. 8, 3.

Dette verk gjorde han for vår skyld. Jesus var jo hos Faderen. Han trengte ingen forløsning; men vi var i kjødet - i Edom - beseiret av alle disse folkeslag. Ingen var kommet opp derfra; men nå sendte Gud sin Sønn dit, for å bringe oss en evig forløsning - en frelser, og apostelen sier videre: «Forat lovens krav skal bli opp­fylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» V. 4.

Nå lyder budskapet: «Men I er ikke i kjødet, men i Ånden, så­fremt Guds Ånd bor i eder.» V. 9. Vi er befridd fra Edom så sant vi har Kristi Ånd. For det var i denne Ånd at alle disse folkeslag ble beseiret, og det er bare når den Ånd bor i oss, at vi seirer og kan være befridd fra dem. Da blir det slutt på det kjødelige - på mennesket.

«Og jeg, brødre, kunne ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Jeg ga eder melk å drikke og ikke fast føde; for I tålte den enda ikke. Ja, I tåler den ikke ennå.»

Nei, det skal ikke mye til før de som er i kjødet, blir støtt og fornærmet. De synes straks det er en hård tale og en dømmende ånd.

«I er jo ennå kjødelige. For når det er avind og trette iblant eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis? For når en sier: Jeg holder meg til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker?» 1. Kor. 3, 1-4.

Skal vi ikke være mennesker da? Nei, det fikk sin død i Jesus, nå er det Gud som skal råde. Nå heter det: «Men du, Guds men­neske, fly disse ting.» 1. Tim. 6, 11. Nå er det: «Kristus kommet i kjød.»

«Er I da ikke mennesker og vandrer på menneskelig vis,» når du ikke kan gå i selskap, for du har ikke fin nok dress; eller du kan ikke be hjem «han», for du har det ikke fint nok, eller fin nok mat. Du kan ikke vitne, for du har ikke talegaver. Jeg liker så godt han, jeg, for han taler så deilig. Det var så hyggelig der. Er hun ikke søt? Jo, jeg får reise på stevnet, for det skal jo være så vakkert der. Det måtte være gildt å få en tur.

Kan du høre at de er kjødelige og vandrer på menneskelig vis? Dette er det altså blitt slutt på for dem som er i Jesus Kristus. «Det gamle er forbiganget, alt er blitt nytt.»

Hvem er denne Peter som var så redd, men er blitt så modig? - denne Paulus som fnyste av mord mot de hellige, men nå er et for­bilde for dem som tror på Jesus? - denne Hansen som var så sint og gjerrig, men nå er som et lam og så gavmild? - og han Olsen som var så misunnelig og herskesyk at fordi han ikke ble valgt til formann, så satt han hjemme og sturet, og nå er han blitt alles tjener og trell og unner folk alt det beste han vet? - og han Iversen som var så prekesyk, nå er han så kort og grei og velsignet å høre på? - Jo, «de er mitt folk, de er barn som ikke vil svike. Og han ble en frelser for dem.» Es. 63, 8.

Menneskene er ikke vant til slik forvandling. De undrer seg over hvem det kan være som kommer opp fra Edom. «Han skammer seg ikke for å kalle dem brødre, for både den som helliggjør og de som helliggjøres, er alle av én.» «Og atter: Se, her er jeg og de barn som Gud har gitt meg.» Hebr. 2, 11-13.

Det er mennesker som er hengitt i Kristi død og som drives av Guds Ånd. Det er ikke svik i deres sinnelag. De forsvarer ikke Esau og skjuler ham ikke, når det kniper.

«For jeg kler Esau naken, jeg avdekker hans skjulesteder, og vil han skjule seg, så kan han det ikke; hans barn og hans brødre og hans naboer blir ødelagt, og han er ikke mer.» Jer. 49, 10.

I de rettferdiges menighet kan ikke de ugudelige bestå. Kommer det en som er i kjødet - en Esau - inn der, blir han avkledd. For­søker han å skjule seg bak en ydmyk tone, eller under nåden og blodet, så kan han det ikke. Åndens lys dekker ham av. Om han roper: Døm ikke! hjelper lite. Åndens sverd gjør ham til intet, både han og hans brødre og naboer. Men er det svik i din ånd - tar du parti for Esau - da er det ikke noe rart i at du tar bena fatt og kommer deg et annet sted. Jesus blir ikke din frelser. -

«Ettersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.»

«For engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av.» Hebr. 2, 14-18.

På denne måte var det altså han gjorde djevelen til intet, og på denne måte blir djevelens gjerninger til intet i oss og. Derfor kan Jesus, ikke bare en gang for to tusen år siden, men hele tiden ned igjennom (til djevelens store forargelse) bli åpenbaret i kjød. Dette forsto djevelen, og Jesus var ikke mer enn såvidt født til verden, før han ved sin tro tjener Herodes forsøkte å avlive ham, og siden sto han ham alltid etter livet, inntil han en dag fikk avlivet ham på korset. Men da forregnet han seg. Da hadde Jesus fullbrakt slaktningen i Bosra, og fienden var beseiret, forløsningen var vunnet. Jesus ble ofret som et lyteløst lam, en rettferdig for oss urettferdige. Ved hans blod blir vi løskjøpt fra vår dårlige ferd, vi som var «kjø­delige, solgt under synden.» Rom. 7, 14.

Syndens lønn er døden. Hadde Jesus syndet - vandret som vi mennesker pleier - da hadde han blitt i graven; men døden kunne ikke holde ham. Lovet være Gud! «Han er godtgjort å være Guds veldige Sønn.» Han åpnet Paradiset og tok røveren med seg dit. Han gikk inn i den himmelske helligdom med sitt eget blod og fant en evig forløsning. Hebr. 9, 11-12. «For nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.» V. 24. Der lever han for å gå i forbønn for oss. Kap. 7, 25. Han kan fullkommen frelse oss ut fra Edom, og han følger godt med oss, og han ber for oss. Han innviet en ny og le­vende vei for oss. Den gamle veien med å få kjødet til å holde loven gikk ikke; men den nye vei, død over kjødet, den fører inn i hellig­dommen.

På denne vei har mange gått siden. Paulus er en tro Jesu etter­følger, og han formaner oss til å følge seg, som han følger Jesus. Måtte vi bli mange som det ikke er svik i, men trofast følge Jesus, opp fra Edom og inn i helligdommen.

Så har da djevelen tapt for evig, halleluja! Han hadde seiret over alle som var kommet i kjød, og da Gud hadde sendt sin Sønn i kjødet, regnet han med å klare ham og. Først ville han drepe ham før han fikk gjort sin gjerning. Når det ikke gikk, forsøkte han å friste ham med alle de herligheter som var i Edom, forat han skulle bli fanget der og synde; men alt mislyktes for ham. Han maktet ikke å forhindre Guds seier over mennesket og dermed sitt tap av mennesket. Gud ble menneske, og mennesket ble Gud. «Den som har sett meg, har sett Faderen.» Og siden har djevelen heller ikke kunnet forhindre Kristus kommet i kjød. Han fikk ikke ryddet ham av veien. Jesus fortsatte å leve i apostlene og alle de hellige ned igjennom tiden. Djevelen møter opp og forfører menneskene i kjød; men etterat Jesu verk var fullendt, har han truffet mange han ikke har rådd med. Han er blitt til intet.

Jesus utslettet skyldbrevet mot oss, idet han naglet det til korset. Derved kan vi få syndenes forlatelse. Jesus kjøpte oss fri med sitt blod, men han gjorde ikke bare det: «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset.» Kol. 2, 14-15.

Derfor kan vi likeså frimodig forkynne seier over synd som til­givelse for synd. Da Jesus var her nede, ble han korsfestet fordi han sa seg å være Guds sønn. Det var om å gjøre for Satan å holde den store gaven fra Gud skjult. Og når Peter bekjenner: «Du er Messias, den levende Guds Sønn», sier Jesus: «Det har ikke kjød og blod åpenbaret deg, men min Fader i himmelen.» Matt. 16, 16-17. Nei, hvem er det vel som åpenbarer sin seierherre? Nei, det skjulte nok kjødet så godt det kunne. Men nå går det ikke lenger å bortforklare at Guds Sønn kom til jorden og levde her nede; men nå forteller de at han kom, ikke i kjød som oss, men bare i en lignelse, at han kom som Adam før fallet, akkurat som om det sto: Derfor måtte han bli sin broder lik! - Nei, lovet være Gud! Det står: «Sine brødre lik.» Så er det da håp for oss alle. Hebr. 2, 17. Men, sier du, det står jo lignelse? Ja: «Syndig kjøds lignelse.» Men det står jo like tydelig at synden ble fordømt i kjødet. Saken er at kjødet blir ikke syndig hvis en ikke lever etter lysten. Vi har syndig kjød, fordi vi har levd etter synden, men i Jesu kjød ble synden fordømt. Derfor står det «syndig kjøds lignelse». Rom. 8, 3.

Vår synd, sier man, ble lagt på Jesus da han hang på korset, på samme måte som ypperstepresten gjorde med bukken. «Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står rede dertil. Og bukken skal bære alle deres misgjerninger ut i villmarken.» 3. Mos. 16, 21-22.

Ved denne ofringen fikk de syndenes forlatelse. «For det er umulig at blod av bukker og okser kan bortta synder.» De fikk bare minnelser om synder. Hebr. 10, 3-4. Det skjønner vi klart, for bukken hadde jo ikke beseiret noen av disse synder, men den bar dem bare ut i villmarken. Dette peker jo hen på Jesus, men som det full­komne offer. Han har ikke bare båret vår synd der på korset, idet han døde, men han har beseiret den ved sitt liv. Derfor kunne Johannes si ved den tid han døpte ham: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!» Joh. 1, 29.

De fleste gjør Jesu blod bare likt et bukkeblod, hvorved de skal få syndenes forlatelse, og når de dør, da skal de bli kvitt synden. Nei: «Hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig Ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud.» Hebr. 9, 14. Ikke når vi skal dø, nei, i den nåværende verden skal vi tjene Gud.

«For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mere de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.» Rom. 5, 17.

Fallet er opprettet, leve og herske ved Jesus Kristus er budskapet som skal lyde med kraft. Nå skal det bli et liv, ikke i synd og nåde, men i nåde og seier.