Hva er resultatet av skjøgens arbeid?

«For sanne og rettferdige er hans dommer; han har dømt den store skjøge, hun som ødela jorden med sitt horelevnet, og han har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd.» Åp. 19, 2.

«Fordi alle folk ble ført vill ved din trolldom.» Kap. 18, 23.

Jorden ødelagt, og folk ført vill - et forferdelig resultat - i sannhet en katastrofe. Når en ting blir alminnelig, da regner man det for å være både lovlig og riktig; men vi sier med Luther:

«Men det er tillike av den beskaffenhet, at en hver oppriktig kristen ingen del skal og tør ha deri, men endog må fordømme det som gudsbespottelse og avguderi av verste slags, og må derfor på det omhyggeligste sky enhver berøring dermed som en pest, i hvor tykt de enn smører på og praler av at det er gammel vedtekt, og at det har den store masses bifall. Men man farer like godt vill, om man også har stort følge; den går også til vanns, som lar seg drive med strømmen.»1

Det er så alminnelig å høre folk si: Tror du våre teologer har tatt feil? - Er det da bare noen få som har det riktig? - I disse spørsmål kommer det klart til syne at deres tro er grunnet på menneskelig visdom, og på mengden, stikk imot Guds ord som vitner fra perm til perm om at «de mange» er falske profeter, og «de mange» forfalsker evangeliet. 1. Kor. 2, 5. Profeten Mika var alene mot 400 falske profeter; men de fikk ikke rett fordi om de var mange. 1. Kong. 22, 6. Nei, det er de få som finner veien og som kommer gjennom den trange port.

«Fordi alle folk ble ført vill ved din trolldom.» Jesus sa vi skulle gjøre alle folk til hans disipler. Det var den rette vei, men nå har skjøgen ført dem vill. Hvor er de så kommet? Jo, i stedet for å være kommet til Jesus, så er de kommet til dyret - Antikrist.

«Og all jorden undret seg og fulgte etter dyret, og de tilba dragen, fordi den hadde gitt dyret makt, og de tilba dyret og sa: Hvem er lik dyret, og hvem kan stride mot det?» Åp. 13, 3-4.

Dette er resultatet av skjøgens arbeid. «Og han førte meg i ånden ut i ørkenen, og jeg så en kvinne sitte på et skarlagensrødt dyr, som var fullt av bespottelses-navn og hadde syv hoder og ti horn.» Åp. 17, 3.

Der ser vi hvor skjøgen sitter. Hun er altså til venns med dyret - dyret holder henne oppe - bærer henne. Menneskene liker ikke dyret. De er skapt i Guds bilde, og de ser hen til det de er falt ifra. Det er en lengsel i dem etter noe bedre, og de arbeider for å få det bedre og bli bedre. I dette arbeid har de sett hen til kristendommen for å få hjelp, og skjøgen har tatt hånd om dette arbeid. Menneskene vil komme så lett som mulig til det, og her har skjøgen kunnet tilfredsstille dem ved sin trolldom og derved fått makt. Ved sitt horelevnet har hun forenet den første og annen mann - dyret og Jesus. Det går selvfølgelig ikke an, men derved er dyret blitt religiøst. Det er temmet i stedet for at det skulle være dødet. På denne måte er menneskene blitt frelst fra klørne og huggtennene. De har fått ulven i fåreklær. Skjøgen er blitt et skjermbrett for dyret, for dyret oppholder religionen, og da behøver jo ingen å frykte for det. Av og til kan det nok heves noen røster om at det ikke er som det skal være, men så lyder det: «Det er da bedre at det er noe enn ikke noe.» Jesu ord: «Gid du var kald eller varm», kan en ikke ta så høytidelig. - Vi får da være glad for den varmen som er, selv om det bare er lunkent. - Vi får være glad for den støtte vi får, selv om de ikke er kristne; de er da religiøst interesserte. -

Slik taler de stikk imot Guds ord: «De ugudeliges offer er en vederstyggelighet for Herren.» Ord. 15, 8. Vi trenger, som på Haggais tid, å spørre presten om loven: «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Spør presten om loven og si: Om noen bærer hellig kjøtt i folden av sin kappe og med den kommer nær noe brød eller noe kokt eller vin eller olje eller noe slags mat, blir det da hellig? Prestene svarte: Nei. Så sa Haggai: Om en som er blitt uren ved lik, kommer nær noe av dette, blir det da urent? Prestene svarte: Ja, det blir urent. Da tok Haggai til orde og sa: Således er det med dette folk, og således er det med disse mennesker i mine øyne, sier Herren, og således er det med alle deres gjerninger; og det de ofrer der, det er urent.» Haggai 2, 11-17.

Vi lærer her at det urene blir ikke rent ved det hellige, men det hellige blir urent ved det urene. Den som lever etter sine lyster, er levende død, selv om han er religiøs. 1. Tim. 5, 6. Verden er liket, og blander jeg meg med verden, er jeg uren - tross alt det jeg gjør og alt det jeg ofrer. Derfor lyder formaningen: «Gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder.» 2. Kor. 6, 17.

Men er dyret i fare for å bli oppdaget i fårehamsen - bak skjøgen som skalkeskjul - så bevilger det bare midler til en ny kirke eller til å restaurere en gammel, og folk blir opptatt med det en lang tid. Så blir det en svær fest når arbeidet er ferdig. Og da det jo er dyrets og skjøgens verk, så er de representert ved sine talsmenn i skjønn forening. Ve den som rører ved deres verk. Da lyder ropet som fordum: «Stor er Dianas tempel!» - kirken - den gamle stavkirke - domkirken - det kostbare glassmaleri - den vakre altertavle og den antikke prekestol -. Ja, her er kristendom. Ap. gj. 19, 34.

«Still deg i porten til Herrens hus og rop ut der dette ord og si: Hør Herrens ord, hele Juda, I som går inn igjennom disse porter for å tilbe Herren! Sett ikke eders lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel! Men dersom I bedrer eders veier og eders gjerninger, dersom I skifter rett mellom mann og mann, ikke undertrykker den fremmede, den farløse og enken og ikke utøser uskyldig blod på dette sted og ikke følger andre guder til ulykke for eder selv, da vil jeg la eder bo på dette sted.» Jer. 7, 1-11.

«Se, I setter eders lit til løgnaktige ord - til ingen nytte. Hvorledes? I stjeler, slår ihjel, driver hor, sverger falsk og brenner røkelse for Ba’al og følger andre guder, som I ikke kjenner, og så kommer I og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt med mitt navn, og sier: Vi er frelst - og så tenker I at I fremdeles kan gjøre alle disse vederstyggelige ting? Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i eders øyne?»

Her ser vi hvorledes menneskene i alle dager har vært seg selv lik, men Jesus gjorde seg en svepe av rep. «Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det. Da sa jødene: I seks og firti år har det vært bygget på dette tempel, og du vil gjenreise det på tre dager? Men han talte om sitt legemes tempel.» Joh. 2, 15-22. Her ser vi Gud. Han bor ikke i hus gjort med hender, men i en sønderbrutt og sønderknust ånd, for å gjenopplive de nedbøyedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende. Es. 57, 15.

«Eller vet I ikke at eders legeme er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i eder.» 1. Kor. 6, 19-20. Det var det tempel Jesus ville bygge, og det er det bruden arbeider på. Her trenges det ikke dyrets hjelp med alle dets bevilgninger. Skjøgen derimot, som skal være stor i verden, må ha noe å vise fram - noen glimrende frukter av sitt arbeid. Hun trenger store kirker og kostbare utsmykninger. Hennes liv er ikke skjult med Kristus i Gud.

Slik er det og om det har vært vekkelse, og det er blitt en liten flokk frelst. Noe av det første som de da nedsetter, er en byggekomité, selv om det bare er en flokk på 8-10 stykker. Et sted må de jo ha å samles, og det er godt å ha et lokale til sine møter; men når byggeprosjektet blir samlepunktet, da kommer vi inn i skjøgedommen. Det å samle penger blir tyngdepunktet i møtet, og lykke det, da går arbeidet godt, da var møtet eller stevnet vellykket. Å bygge lokale får større interesse enn å bygge legemets tempel for den Hellige Ånd. Når da lokalet er ferdig, står det der som et Babels tårn - et bevis for menighetens kraft og frukt, ja ære - et samlingssted for flokken.

Med skjøgen som skjermbrett lever dyret. Det arbeider også, uavhengig av skjøgen, og strekker klørne så langt det tør. Det ser hen til den dagen da det skal kaste skjøgen av sin rygg og lette seg fra det åket. Men har det vært så uheldig å strekke klørne for langt, så skriker skjøgen av frykt for å miste sine bevilgninger og sitt underhold. Slike skrik hører vi ved stortingsvalgene. Da er religionen et godt valgagn. Da er de redd for religionen, de som aldri er på et møte, eller leser i Bibelen, ja, til og med i kirken finner en dem sjelden. Men merker dyret at det er fare på ferde - at tiden ennå ikke er inne til å fjerne skjermbrettet - trekker det snart klørne inn igjen og lover med mange gode ord religionsfrihet. Så rider da skjøgen videre, om hun enn føler seg litt usikrere i salen, og bevilgningene blir litt mindre.

«Og de ti horn som du så, og dyret, disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild. For Gud ga dem i hjertet å full føre hans tanke, og å fullføre én og samme tanke, og å gi dyret sitt rike, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet.» Åp. 17, 16-17.

Her ser du resultatet av skjøgens arbeid. Dette var det Jesus profeterte om da han sa: «I er jordens salt; men når saltet (kristendommen) mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tredes ned av mennesker.» Matt. 5, 13. Et forferdelig resultat. Dette har vi allerede sett gå i oppfyllelse i enkelte land. Dyret har kastet skjøgen av seg. Menneskene har tråkket saltet under sine føtter.

Paulus profeterte om dette og sier: Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære osv. - som har gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft - og disse skal du vende deg ifra. 2. Tim. 3, 1-5. Kraften mangler, derfor blir det ikke gudfryktige gjerninger; men skinnet har de. Hele det norske folk er et «kristent» folk, selv om de er egenkjærlige, pengekjære, overmodige osv. Slik har skjøgen fått ordnet det ved sin trolldom i barnedåpen og sitt horelevnets vin. Kristendommen er blitt som «vannløse skyer som drives avsted av vinden». Jud. 12. De driver misjonsarbeid, mens hedningene ser at det raser hat, mord og krig i de «kristne» land. Evangeliet - skyen - kommer. De ventet regn - et gudfryktig liv - men det kom ikke noe. Det var bare et skinn og ingen kraft. Så kommer dagen, den forferdelige, da skjøgen får høste hva hun har sådd. Evangeliet, saltet som hadde mistet sin kraft, blir tråkket ned av menneskene. De fikk ikke det de hadde ventet, hjelp til å bli bedre, til å gjenvinne det gudsbilde de hadde tapt. De er blitt ført vill, og nå våkner de. De hater skjøgen og gjør henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild.

Dette var det Jesus ville redde menneskene fra, da han sa etter å ha holdt bergprekenen: «Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann som bygger sitt hus på sand; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort!» Matt. 7, 26-27. Her skal vi se oppfyllelsen av denne profeti:

«Og atter en annen engel fulgte etter og sa: Falt, falt er Babylon, den store, som har gitt alle folk å drikke av sitt horelevnets vredes vin.» Åp. 14, 8.

«Babylon den store!» Å hvor skjøgen har bygd for å få det stort - mange - det har vært hennes ære. Ja, hvor intenst har hun ikke arbeidet med Jesu ord, med sin kristendomsundervisning, sine bibelskoler, men aldri kommet til dette å gjøre Jesu ord. Gjøre bergprekenen - nei, sier hun, den har Jesus holdt bare for at vi skal se at vi kommer til kort, så vi trenger nåde. Bergprekenen er ikke evangelium, men lov. - Det eneste skjøgen tilegner seg av bergprekenen, er de ord: «Forlat oss vår skyld.» Hennes kristendomsundervisning - bibelskoler - er undervisning i at du blir salig uten gjerninger, bare ved tro. Men hun har dåret seg selv noe kolossalt, som Jakob sier: «Men vær Ordets gjører, og ikke bare dets hører, idet I dårer eder selv.» Kap. 1, 22.

I sannhet er skjøgens hus blitt stort, og mange er blitt rike og stormenn på dette byggverk. Men snart er dagen inne da stormen kommer og skyllregnet slår imot dette hus. Da kommer det til å brake, og skriket blir stort: «Falt, falt er Babylon den store!»

«Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!» Åp. 18, 4.

Her kan du ikke gjemme deg bort i noen av rommene (kirkesamfunn eller parti) i huset. Hele huset faller, og dets fall er stort. Dersom du hører Jesu ord og ikke gjør etter det, er du med å bygge på «Babylon den store», hvor du enn hører til, eller hvilken lære du bekjenner deg til.

Nå er det mange som sier: «Å skrive seg ut av partiet er det letteste. Det er det samme som å flykte. Nei, vi må stå der og være salt. Hvis vi blir stående, så kan vi nå folket, men går vi ut, kan vi ikke utrette noe, for da blir vi alene.»

Dette høres jo svært forstandig ut, men skal du være ærlig mot deg selv, så er det vanæren du er redd for. Du liker å stå der for folket, og kanskje få litt ros fordi du sier sannheten. Men du sier sannheten i skjøgens ånd. Derfor blir du tålt. Hør her, du som vil være salt i Babel og rette på alt det gale der:

«Vi har søkt å lege Babel, men det lot seg ikke lege. Forlat det, så vi kan gå hver til sitt land! For dommen over det når til himmelen og hever seg til skyene.» Jer. 51, 9.

Ja, men en skal ikke forlate sin egen forsamling, sier du. Nei, er Babel din forsamling, så bare bli der, men er du av «mitt folk», da hør røsten fra himmelen: «Gå ut fra henne!»

«Den som tror, hører æren til.» Du følger din forstand og vil ha æren av å være lege i Babel, der blant de mange. Din ære skal bli deg til vanære. Babels sykdom besmitter deg, og du får del med i hennes plager. Du makter ikke å lege deg selv en gang. Har du tro til å gå ut til de få gudfryktige utenfor leiren, da skal Gud ære deg.

Resultatet av skjøgens arbeid er en gruslagt bygning, og menneskene lagt under dyrets føtter.