Om selvovergivelse.

Vi skulle no begynne å overgi hele vår tilværelse til Gud, sterkt overbevist om at alt som vederfares oss fra stund til stund stemmer med hans vilje og tillatelse, og er passende for vår tilstand. Denne overbevisning vil gjøre at vi kan være overlatt i Guds hånd under alle omstendigheter, idet vi mottar alt som skjer, ikke som fra mennesker, men som fra Gud.

Men jeg ber dere, mine kjært elskede, som oppriktig vil overgi dere selv til Gud, at dere ikke etter å ha overgitt dere, igjen vil trekke dere tilbake. Husk at en gave som engang er gitt, ikke lenger står til dens rådighet som ga den.

Selvovergivelse er en sak av største betydning under vår fremadskriden; den er nøkkelen til det indre liv, således at hver den som vet hvorledes han skal hengi seg, snart kan bli fullkommen. Vi må derfor fortsette standhaftig og ubevegelig med det, og ikke lytte til den naturlige fornufts stemme. Stor tro bringer stor hengivelse. Vi må ha tillit til Gud, ”håpende mot håp.” (Rom. 4, 18).

Skal vi hengi oss helt til Gud, må vi la all selvisk omsorg fare, så vi helt og holdent kan stå til Guds rådighet. Alle kristne formanes til dette, ti det skal sies til alle: ”Vær ikke bekymret for den dag i morgen, ti eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette.” (Matt. 6). — ”Kjenn ham på alle dine veier, så skal han gjøre dine stier rette”. (Ord. 3, 6). — ”Velt dine gjerninger på Herren, så skulle dine råd ha fremgang.” (Ord. 16, 3). — ”Velt din vei på Herren og forlat dig på ham! Han skal gjøre det.” (Ps. 37, 5).

Vår overlatelse til Gud skulle således fullt gjennomføres, både med hensyn til ytre og indre anliggender, idet vi overlater alle våre bekymringer i hans hender og glemmer oss selv, da vi kun tenker på ham. Da vil hjerte alltid forbli løsgjort, fritt, og i fred. Dette utføres — ved alltid å tape egenviljen i Guds vilje; ved å fjerne hver enkel tilbøyelighet så snart den kommer opp, hvor god den enn kan synes, forat vi ikke skal ha bekymring for oss selv, men bare ville det som Gud fra evighet har villet; ved å være overlatt i alle ting, enten det er for sjel eller legeme, for tid eller evighet; ved å etterlate hva som er skjedd i forglemmelsen, og hva som skal komme til Guds styrelse, og vitende Gud det nåværende øyeblikk, det som bringer med seg Guds evige ordre, som er en likeså ufeilbarlig erklæring til oss om Guds vilje, som den er uunngåelig og alminnelig for alle; ved ikke å tilskrive skapningen noe av det som hender oss, men å betrakte alle ting i Gud, og se på alt, kun med unntagelse av vår synd, som ufravikelig å komme fra ham.

Overgi dere da, til å bli ledet og rådet over, slik som det behager Gud, både angående deres ytre og indre forhold.