Om åndelig tørrhet.

Skjønt det ikke er noe Gud heller vil, enn å meddele seg til den elskede sjel som søker ham, så skjuler han seg dog ofte; men dette gjør han forat sjelen skal vekkes fra sin sløvhet, og bli tvunget til å søke ham med mer troskap og kjærlighet. Og med hvilke rikdommer av velsignelser belønner han ikke sin elskedes trofasthet! Og hvor skjønt etterfølges ikke denne tilbaketreden av ham selv av kjærlighetens trøstende kjærtegn.

Vi er under disse omstendigheter tilbøyelig til å tro, at dette enten beviser vår troskap, og at det viser en mere brennende hengivenhet å søke ham ved anvendelse av vår egen styrke og aktivitet, eller at denne anstrengelse vil bevege ham til desto snarere å la seg kjenne igjen. Nei, nei mine kjære sjeler, tro meg — dette er nok ikke den rette fremgangsmåten no. — Du må, med tålmodig kjærlighet og et ydmykt hjerte, med en brennende, men fredfull hengivenhets gjentatte åndedrag, og under den mest aktpågivende stillhet, vente på din elskedes tilbakekomst. Kun på denne måte vil du vise, at det er ham selv alene, og hans gode, velbehagelige vilje du søker, og ikke de selviske tilfredsstillelser av dine egne følelser. Av denne grunn blir det sagt: ”Vær ikke utålmodig i tørrhetens og mørkets tid; li tålmodig tilbakeholdelsen og utsettelsen av Guds tørst; heng fast ved ham og vent på ham i tålmod, forat ditt liv må forøkes og bli fornyet.” (Sirak).

Vær derfor tålmodig i bønnen, selv om dere i alle deres livs dager ikke får gjort annet enn å vente på deres elskedes tilbakekomst — i dyp ydmykelse, stille tilfredshet, og tålmodig overgivelse til hans vilje. — Denne herlige bønn kan også blandes med det klagende kjærlighets sukk. En sådan avventende stilling er meget velbehagelig for Jesu hjerte, og den vil fremfor alt, så å si, tvinge ham til å vende tilbake.