Bønnens annen grad.

Noen kaller den annen grad ”beskuelse”, ”troens eller hvilens bønn”, og andre kaller den ”enfoldsbønn.” Vi skal her benytte den siste benevnelse, da den er riktigere enn de andre, som betegner en langt mere opphøyet bønnetilstand, enn den vi no skal behandle.

Når sjelen i noen tid er øvet på den før nevnte måten, finner den at den etterhvert er istand til å nærme seg Gud med større letthet. Den har meget mindre vanskelighet med å bli innadvendt, og det kjennes både lett og godt å be. Den føler at dette er den sanne måten å finne Gud på, og den kjenner at ”hans navn er en utgydt salve.” (Høys. 1, 3.) Men fremgangsmåten må no forandres, og det som her nevnes etterfølges med mot og troskap, uten at sjelen må la seg anfekte av de vanskeligheter vi kan møte.

La sjelen, etterat den i tro har stillet seg for Guds åsyn, og er blitt stille for ham, forbli således i en kort tid, i dyp og aktpågivende stillhet. Hvis sjelen straks etter den har utført denne troshandling kjenner en liten smak av Guds nærvær, så la den være stille, uten bekymring for betraktelsesemnet. Den bør ikke gå videre, men omhyggelig omfatte smaken så lenge den varer. Når denne svinner kan viljen tilskyndes ved inderlig hengivenhet, og hvis sjelen igjen finner seg innsatt i en herlig fred, la den så bli der. Vi puster til glørne forat det skal oppstå ild, men når det glødende materialet er kommet i flamme, må vi være forsiktige med å puste til den, eller helt opphøre med det, hvis vi ikke ved vår egen virksomhet skal komme til å slukke den.

Jeg vil inderlig råde alle til aldri å slutte en bønn, uten tilsist å være noen tid i aktpågivende stillhet. Det er også av stor betydning for en sjel å gå i bønn med frimodighet, og med en ren og uegennyttig kjærlighet, som ikke søker noe annet av Gud, enn å bli istand til å behage ham og gjøre hans vilje. For en tjener som bare er flittig i forhold til håpet om lønn, er uverdig til noe lønn. Gå da ikke i bønn for å nyte åndelig velvære, men for at dere enten kan bli tømt eller fylt, ettersom det behager Gud. Dette vil bevare dere i en åndelig likevekt, såvel i trøst som i forlatthet, og hindre dere fra å bli forbauset over tørrhet eller Guds tilsynelatende avslag.