Måten å be på.

En sjel kan føres til å be ved to midler, som en i noen tid skulle betjene seg av. Det ene er betraktning, det annet er betraktende lesning.

Ved betraktende lesning velger en et stykke som inneholder en betydningsfull sannhet, enten denne selv eller dens utøvelse, idet en dog foretrekker utøvelsen av den. Vi går fram på følgende måte: Hva vi no enn har valgt, så leser vi bare et lite stykke, idet vi legger vekt på å smake og fordøye det, og ikke går videre så lenge vi enno merker mere saft og smak i det leste. Når vi er kommet tilbunns i dette, tar vi igjen opp vår bok, og går fram som før, idet vi sjelden leser mere enn en halv side om gangen, da det ikke er mengden av det leste, men den måten vi leser på, som bringer oss utbytte.

Den som leser hurtig vinner ikke mer med det, enn en bie ville gjøre ved bare å fare hen over blomstens overflate, i stedet for å stanse og trenge inn i den, og su ut dens sødme. Megen lesning har mer til hensikt å finne kløktige emner, enn guddommelige sannheter. For å få rikelig utbytte av åndelige bøker, må vi lese slik som jeg har beskrevet, og jeg er viss på, at om vi fulgte denne fremgangsmåte, skulle vi etterhvert bli vant til, og mere tilbøyelig til bønn.

Betraktning, som er det annet middel, benyttes i passende stunder, og ikke når en leser. Jeg tror den beste måte for betraktning er som følger: Når du ved et levende trosskritt er kommet inn for Guds åsyn, ta da en innholdsrik sannhet; forbli i den, ganske rolig, ikke for å sysselsette forstanden, men kun for å feste sinnet, ti du må legge merke til at din hovedsakelige øvelse alltid skal være å forbli for Guds åsyn. Den sannhet du har for deg skulle heller tjene til å stille sinnet til ro, enn til å øve forstanden.

Følgen av en sådan fremgangsmåte, vil nødvendigvis være, at den levende tro på en direkte nærværende Gud i vårt indre, vil bringe fram en brennende og sterk trang etter å bli innadvendt, og en tilbakeholdelse av våre tanker fra å vandre hit og dit. Dette tjener til hurtig å fri oss fra de utallige forstyrrelser, å løse våre tanker fra det ytre og til å bringe oss nær til Gud, som vi bare finner i vårt innerste vesen, som er det Allerhelligste han bor i.

Han har endog selv lovet å komme og ta bo i dem, som gjør hans vilje. (Joh. 14, 23.) Augustin anklager seg selv for å ha kastet bort sin tid, ved ikke fra først av å ha søkt Gud på denne måte.

Når vi således er helt innadvendt og varmt gjennomtrengt med en levende forståelse av Guds nærværelse, når alle tankene er stille, og flyttet fra omkretsen til midtpunktet, og sjelen sødt og stille er beskjeftiget med de leste sannheter, ikke forstandsmessig, men ernærende seg ved dem, og med å besjele viljen med kjærlighet, heller enn å utmatte forstanden ved studier; når — sier jeg, sinnet er i denne tilstand, som er lett oppnåelig, skjønt det i begynnelsen kan se vanskelig ut, da må vi la det hvile, og i fred ta til seg det som det har smakt på. Likesom et menneske kan nyte smaken av den fineste føde ved å tygge den, og allikevel ikke motta noen næring av føden, hvis han ikke stanser med å tygge, og svelger den, så er det også når våre følelser er tiltalt. Hvis vi anstrenger oss for å få dem enno mer i svingninger, slukker vi flammen, og sjelen blir berøvet sin næring. Vi skulle derfor, i stillhet og hvile, med aktelse, tillit og kjærlighet, svelge den velsignende føde vi har smakt på. Denne fremgangsmåte er høyst påkrevet, og den vil bringe sjelen til større framdrift i kort tid, enn noen annen måte i en årrekke.

Jeg har nevnt at vår direkte og vesentlige øvelse skulle bestå i å betrakte Gud i hans nærværelse. Vi skulle også være meget årvåkne og flittige til å kalle tilbake våre adspredte tanker, da det er den letteste måten å overvinne forstyrrelsen på. En direkte strid og motstand tjener bare til å irritere og forøke dem, derimot fører vi ufølbart en meget fordelaktig, skjønt indirekte, krig med dem, ved å senke oss ned i forståelse av og bevissthet om en nærværende Gud.

Det er her på sin plass å advare nybegynnere mot å fare fra sannhet til sannhet, fra emne til emne. Den rette måten å gjennomtrenge enhver guddommelig sannhet på, å nyte godt av ens fulle smak, og til å innprente den i sitt hjerte, er å dvele ved den så lenge en kjenner smaken av den.

Til å begynne med er det vanskelig for sjelen å bli innadvendt, da den er vant til alltid å dvele ved det ytre. Men når den, ved den vold den har gjort på seg selv, er blitt noe vant til å være innadvendt, faller det lett. Således er den erfaringsmessige smak av, og bevisstheten om, hans nærværelse; og således er virkningen av den nåde, som Gud gir, hvis eneste vilje overfor skapninger er, å meddele seg selv til dem.