Alles kall til å be.

Hvilket fryktelig bedrag som har hersket blant størstedelen av menneskeheten, da de har trodd at de ikke er kalt til å be. Dog er alle i stand til å be, og alle er kalt til det, likesom alle er kalt til frelse.

Bønn er hjertets påkallelse til Gud, og den indre øvelse av kjærlighet. Paulus har pålagt oss å be uavlatelig. (1. Tess. 5, 17), og vår Herre sier: ”Jeg sier til eder alle, våk og be.” (Mark. 13, 37 — Luk. 21, 36). Derfor kan og bør alle be. Jeg innrømmer at en kan granske, men få er i stand til det. Derfor, mine kjære brødre, dere som tørster etter frelse, det er ikke dyp forstandsbønn Gud krever av dere, heller ikke vil vi anbefale dere den bønn. Vi bør alle be, og vi skulle leve i bønn, likesom vi skulle leve i kjærlighet. ”Så råder jeg deg, at du kjøper av meg gull, glødet i ild, forat du kan bli rik.” Dette gull fås meget lettere enn vi kan forestille oss. Kom, alle dere som tørster, til dette levende vann; mist ikke kostbare øyeblikk ved å hugge ut brønner, sprukne brønner, som ikke holder vann. (Jer. 2, 13.) Kom, dere hungrige sjeler som ikke finner noe å ete; kom, og dere skal bli rikelig mette! Kom, dere stakkars bedrøvede som sukker under deres byrde av elendighet og smerte, og dere skal finne hvile og vederkvegelse! Kom, dere syke til lægen deres, og vær ikke bange for å nærme dere til ham, fordi dere er fulle av sykdommer; vis dem bare fram for ham, og de skal bli helbredet!

Barn, nærm dere til frelseren deres, og han skal favne dere med kjærlighetens armer! Kom, dere fattige vildfarne får, og vend tilbake til deres Hyrde! Kom, dere syndere til deres frelser! Kom, dere enfoldige, ukyndige og ulærde, dere som tror dere selv å være de mest uduelige til bønn! Dere er snarere de som er best skikket til det. La alle, uten unntagelse komme; ti Jesus Kristus har kalt alle.

Og dog, la ikke dem komme som er uten hjerte; det spørres ikke etter dem, fordi en må ha et hjerte for å kunne elske. Men hvem er uten hjerte? O, så kom da, og gi dette ditt hjerte til Gud, og lær her hvorledes du skal bringe denne gave. Alle som vil be, kan lett gjøre det på grunn av Guds nåde og den Helligånd som hviler over alle mennesker.

Bønn fører oss til fullkommenhet og til høyeste goder; den er midlet hvorved vi frigjøres fra alle laster, og som bringer oss til enhver dyd; for det ene store middel til å bli fullkommen, er å vandre for Guds åsyn. Han har selv sagt: ”Vandre for mitt åsyn og vær fullkommen.” (1. Mos. 17, 1). Det er bare ved bønn vi kommer inn for hans åsyn, og bare ved bønn blir vi der.

Dere må da lære en slags bønn som kan utøves til enhver tid, og som ikke hindrer ytre arbeider; og som likeledes kan benyttes av folk i alle mulige stillinger: fattig og rik, ung og gammel, syk og frisk, ulærd og lærd. Det kan derfor ikke være bønn som kommer fra hodet, men fra hjertet; ikke en blott og bar bønn fra forstanden, som jo er så begrenset i dens foretagender, at den bare kan tenke på en ting om gangen, — men hjertets bønn, som ikke avbrytes av forstandens utøvelse. Det er i sannhet intet som kan avbryte denne bønn, unntatt de forstyrrende begjær og lyster. Men når vi først har smakt Gud og hans kjærlighets sødme, skal vi finne det umulig å ha behag i noe annet enn ham selv.

Intet er så lett som å eie Gud og forlyste seg i ham: ”ti i ham er det vi lever og rører oss og er til,” og han har større lyst til å ta bo i oss, enn vi kan få til å motta ham.

Alt beror på den måte hvorpå vi søker ham, og å søke ham på rette måte er like så lett og naturlig for oss, som det er å puste. Om du enn tenker at du er aldri så uduelig til å oppnå guddommelige ting, kan du allikevel, ved bønn, leve i Gud med mindre vanskelighet og avbrytelse enn du lever i den naturlige luft. Vil det ikke da være overmåte syndig å forsømme bønn? Men det håper jeg dere ikke vil, når dere har lært måten å be på, som jo er overmåte lett.