Denne bønns edle resultater.

Når en taler om stillhetens bønn, gjør noen seg opp den falske mening, at sjelen ved denne forblir å være tåpelig, død og uvirksom; men der er ikke tvil om, at den ved denne bønn utfører et edlere og større arbeid enn den noensinne før hadde gjort; for Gud er selv den som setter det i gang, og sjelen handler no etter hans Ånds drift. Når Paulus taler om, at vi skulle drives av Guds ånd, menes det ikke at vi skulle opphøre å virke; men at vi skulle virke ved hans nådes evige kraft. Dette vises også ved profeten Esekiels syn av ”hjulene som hadde en levende ånd; og hvor som helst ånden ville gå, dit gikk de; de steg opp og de steg ned, idet de bevegtes; for livets Ånd var i dem, og de vendte ikke tilbake når de gikk.” (Esek. 1, 20). Således skulle også sjelen være undergitt denne livgivende Ånds vilje, med hvilken den blir besjelet, og følge med stor trofasthet, kun hvor den leder. Disse førelser bidrar aldri til at en stanser for å reflektere over menneskene, eller over seg selv, men til uopphørlig å jage fram mot det store mål. Denne sjelens virksomhet foregår med den største ro. Når den virker av seg selv, blir handlingen drevet fram i urolig anstrengelse og tvang, og av den grunn kan sjelen lettere bemerke og utskille den fra andre gjerninger; men når den virker under innflytelse av nådens Ånd, er dens handling så fri og lett, og så naturlig, at det kan synes som om den slett intet utretter: ”Han førte meg ut i det frie; han frelste meg; for han hadde behag i meg.” (Ps. 18, 20).

Fra det øyeblikk sjelen er kommet under midtpunktets dragende påvirkning, eller med andre ord, er blitt innadvendt, er den kommet i en meget kraftig virksomhet, som i sin energi langt overstiger enhver annen. Der kan ikke på noen annen måte komme istand en sådan hastighet, som den hvormed sjelen blir dratt mot sitt midtpunkt (Gud); og allikevel er den slags virksomhet så edel, fredfull og full av ro, så frivillig og naturlig, at det ser ut for sjelen som om den intet utretter. Når et hjul går sakte rundt, kan vi med letthet se hver enkel del; men når hastigheten tiltar, kan vi ikke skjelne noe. Således har også den sjel som hviler i Gud en overordentlig edel og opphøyet virksomhet, skjønt den er full av fred og ro; og jo mer stille den er, dess større er dens fart, fordi den i samme forhold er oppgitt til den Ånd, som den blir beveget og ledet ved.

Denne dragende Ånd er intet annet enn Gud selv, som idet han drar oss, bringer oss til å løpe til seg. Hvor godt forsto ikke bruden dette da hun sa: ”Dra meg! Etter deg vil vi løpe.” (Høys. 1, 4). Dra meg til deg, o mitt guddommelige midtpunkt, ved de hemmelige kilder i min tilværelse, og alle mine krefter og sanser skal følge denne mektige dragning! Denne enkle dragning er både en helbredende salve, og en lokkende vellukt; ”Vi følger din vellukts duft,” sier hun; og skjønt dragning er så kraftig, følges den dog frivillig av sjelen; for den er likeså skjønn som den er mektig; og mens den tiltrekker ved sin makt, blir sjelen inntatt i den ved dens ynde. ”Dra meg, og vi vil løpe etter deg,” sier bruden. Hun taler her om og til seg selv: ”Dra meg” — her tenker hun på enheten i midtpunktet; ”vi vil løpe” — her tenker hun på forbindelsen og retningen av alle sjelens krefter, idet de følger dragningen.

Ved å fastslå en full avhengighet av Guds ånd, som skal virke i og gjennom oss, fremmer vi den høyeste virksomhet, og ikke ørkesløshet; ”ti i ham er det vi lever og rører oss og er til.” (Ap. gj. 17, 28). Denne saktmodige avhengighet av Guds ånd er absolutt nødvendig for å gjeninnsette sjelen i dens opprinnelige enhet og enkelhet, så at den derved kan nå målet for sin skapelse. Vi må derfor forsake vår forskjelligartede virksomhet, for igjen å komme tilbake til Guds enkelhet og enhet, i hvis bilde vi ble skapt. (1. Mos. 1, 27). Ånden er én og mangfoldig (Visd. 7, 22), og dens enhet utelukker ikke dens mangfoldighet. Vi går inn i hans enhet når vi forenes med hans Ånd, og får en og samme ånd med ham; men vi blir mangfoldige med hensyn til den ytre utførelse av hans vilje, uten dog å skilles fra vår enhetstilstand. Når vi helt drives av Guds Ånd, som er stadig virksom, må vår virksomhet bli langt større enn om vi bare virket av oss selv.

Vi må overlate oss selv til å bli beveget av visdommen, som er ”bevegeligere enn all bevegelse” (Visd. 7, 24), og ved å forbli i avhengighet av dens virksomhet, vil vår virksomhet blir rett betydningsfull. ”Alt er blitt til ved Ordet, og uten om ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.” (Joh. 1, 3.) Gud dannet oss opprinnelig i sitt eget bilde; og han opplyser oss no ved sitt Ords ånd, den ”livets ånde.” (1. Mos. 2, 7) som ble innblåst i oss ved skapelsen, da Guds bilde (mennesket) ble delaktig i den. Dette liv er et liv i enhet, enkelt, rent, fortrolig, og alltid fruktbart. Da no djevelen har ødelagt det guddommelige bildet i sjelen, er det samme Ords kraft, hvis ånd ble innblåst ved vår skapelse, absolutt nødvendig for dets fornyelse; og det kan bare fornyes ved at vi forblir stille for ham som skal gjøre det. Men hvem kan gjenopprette Guds bilde inne i oss i dets opprinnelige form, uten ham som er avbildet av Faderens vesen. Vår virksomhet skulle derfor bestå i å komme og forbli i en sådan tilstand som kan være mest mottakelig for guddommelige inntrykk, og mest bøyelig for alle det evige Ords foretagender. Hvis bordet er ustøtt, vil maleren ikke være i stand til å avbilde de sanne trekk; således bevirker også enhver handling av vår egen selviske ånd feilaktige og falske trekk; den avbryter arbeidet, og hindrer denne tilbedelsesverdige Mesters forehavende; vi må derfor forbli i ro, og bare beveges når han beveger oss. Jesus Kristus har ”liv i seg selv” (Joh. 5, 26), og han skulle være alt levendes liv.

Da enhver handling bare skal æres i forhold til verdien av dens beveggrunn, er denne handling uomtvistelig mer ærbar enn noen annen. Handlinger som springer fram fra guddommelig grunn, er guddommelige; men menneskets gjerninger er, hvor gode de enn kan synes, menneskelige; eller i det høyeste når sjelen har betjent seg av nåden, aktverdige. Jesus Kristus sier at han har livet i seg selv. Alle andre tilværelser har bare et lånt liv, med da det Ord som har liv i seg selv, har en meddelende natur, ønsker det å meddele dette liv til mennesket. Vi skulle derfor gjøre rom for tilstrømningen av dette liv; og det kan bare gjøres ved utryddelsen av det gamle mennesket, ved undertrykkelsen av selvets virksomhet. Dette er overensstemmende med Pauli forsikring: ”Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!” (2. Kor. 5, 17). Men denne tilstand kan bare bli nådd ved å dø fra oss selv og all vår egen virksomhet, forat Guds virksomhet kan komme i dets sted.

Istedenfor å hindre virksomhet, innskjerper vi den nettopp; men i absolutt avhengighet av Guds ånd, forat hans virksomhet kan komme i stedet for vår egen. Dette kan bare utføres ved menneskets medvirkning; og denne medvirkning består i, at vi fritt samtykker i Guds virken, og gir slipp på og holder tilbake vår selvvirksomhet, forat Guds virksomhet etterhvert kan vinne overhånd, så at vårt arbeid ikke lenger skilles fra hans. Jesus Kristus har selv vist dette i evangeliet. Marta gjorde på en måte hva rett var; men fordi hun gjorde det i sin egen ånd, blir hun irettesatt av Kristus. Menneskets ånd er rastløs og urolig, av hvilken grunn den utretter lite, skjønt den kan synes å gjøre svært meget. ”Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting, men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne,” sier Jesus. (Luk. 10, 41 og 42). Hva var det no Maria hadde valgt? Hvile, ro og fred. Hun opphørte tilsynelatende å gjøre noe, forat Kristi ånd kunne virke i henne; hun opphørte å leve, forat Kristus kunne være hennes liv. Dette viser oss hvor nødvendig det er å forsake oss selv med all vår egen virksomhet, for å følge Jesus Kristus; og vi kan ikke følge ham, uten å bli opplivet av hans Ånd. Forat hans Ånd kan vinne tilgang i oss er det nødvendig at vår egen ånd avgir plass til det. ”Den som holder seg til Herren, er én ånd med ham”, sier Paulus, (1. Kor. 6, 17), og psalmisten sier, at det er godt for ham å holde seg nær til Herren, og sette sin lit til ham. (Ps. 73, 28). Dette å holde seg nær til Gud, er begynnelsen til enhet med ham.

Guddommelig enhet har sin begynnelse, fortsettelse og fullendelse. Den begynner som en lengsel etter å nærme seg Gud. Når sjelen er blitt innadvendt, på den måten som tidligere beskrevet, kommer den under innflytelse av den indre dragelse, og får da et brennende begjær etter enhet. Når den kommer nærmere Gud begynner den å henge fast ved ham; og etterat dens fasthengen er blitt sterkere og sterkere, blir der tilsist enhet: ”Én ånd med ham”. Således vender den ånd, som hadde vandret omkring og løpet vill borte fra Gud, igjen tilbake til dens egentlige kilde. Inn på denne vei: å bli fyldt og drevet av Guds ånd må vi komme. Paulus sier: ”Den som ikke har Kristi ånd, er ikke av ham.” (Rom. 8, 9). For å være av ham, må vi derfor bli fylt med hans Ånd, og for å bli fylt med hans Ånd, må vi tømmes for vår egen. Apostelen viser på samme sted nødvendigheten av å bli beveget og drevet av denne Ånd: ”Så mange som drives av Guds ånd, disse er Guds barn,” sier han. (Rom. 8, 14). Det guddommelige barneforholds Ånd, er således en guddommelig virkende og drivende Ånd. Der tilføyes derfor: ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd så dere atter skulle frykte, men dere fikk barnekårets Ånd, ved hvilket vi roper Abba, Fader.”

Denne Ånd er ingen annen enn Kristi ånd, ved hvilken vi blir meddelaktige i hans barneforhold: ”Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.” (Rom. 8, 16). Når sjelen overgir seg til denne velsignende Ånds innflytelse og førelse, kjenner den vitnesbyrdet om dens guddommelige barneforhold, og den kjenner med stor glede, at den ikke har mottatt trelldommens ånd, men frihetens — at den er kalt til Guds barns frihet. Sjelen finner da, at denne Ånd virker fritt og skjønt, men dog med kraft og myndighet.

Den guddommelige, drivende Ånd er så nødvendig i alle ting, at Paulus på samme sted grunner denne nødvendighet på vår uvitenhet med hensyn til hva vi skal be om. ”Ånden kommer vår skrøpelighet til hjelp, for vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukke.” (Rom. 8, 26). Det er klart: Hvis vi ikke vet hva vi trenger, heller ikke ber som vi burde, om de ting som er nødvendige; og hvis den Ånd som er i oss, og til hvilken vi overlater oss, ber og går i forbønn for oss, så skulle vi også gi ubegrenset frihet til dens virkning, til dens usigelige sukke for vår skyld!

Denne Ånd er ordets ånd, som alltid blir bønnhørt, som han jo også selv sier: ”Jeg visste jo at du alltid hører meg.” (Joh. 11, 42). Og hvis vi fritt tillater denne Ånd å be og gå i forbønn gjennom oss, skal også vi alltid bli hørt. Grunnen til dette er sagt oss av den samme apostel, denne dyktige læremester i det indre, skjulte liv, hvor han tilføyer: ”Og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er; for etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.” (Rom. 8, 27). Dette vil si, at Ånden bare begjærer hva som er overensstemmende med Guds vilje, og det er Guds vilje at vi skal bli frelst, og at vi skal bli fullkomne. Den ber derfor om det som er nødvendig for dette store mål. Hvorfor skulle vi da belesse oss selv med overflødige bekymringer, og bli trette og utslitte ved våre veiers mangfoldighet, uten noensinne å si: ”La oss hvile i fred?” Gud selv innbyr oss til å kaste våre bekymringer og engstelser på seg, og han beklager gjennom Esaias, med usigelig omsorg, at sjelen hadde brukt sine krefter og skatter til tusen ytre ting, og hadde tatt feil av sin vei til lykken, den som er oppnåelig på en meget lettere måte. ”Hvorfor veier dere penger ut for det som ikke er brød, og deres erhverv for det som ikke kan mette? Hør dog på meg! Så skulle dere ete det gode, og deres sjel forlyste seg med det fete,” sier Gud. (Es. 55, 2).

Hvis vi bare kjente til den velsignelse som kommer av således å lytte til Gud, og hvor meget sjelen blir styrket ved det, ville alt kjød bli stille for hans åsyn. (Sak. 2, 17). Alle ville stanse og bli stille, så snart som han kom tilsyne. Men for å lede oss videre, til å overgi oss til ham uten forbehold, forsikrer Gud oss gjennom den samme profet, at vi ikke skal frykte noe i denne overgivelse, fordi han har en omsorg for oss, som overgår den største ømhet, om hvilken vi kan gjøre oss noen forestilling. ”Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om enn de glemmer, så glemmer jeg dog ikke deg,” sier han. (Es. 49, 15). Å, velsignede ord, så gjennomtrengt med trøst! Hvem skulle vel, etter dette, være redd for å overlate seg helt til Guds behandling og førelse?