Om tilintetgjørelse av selvet.

Påkallelse og offer er innbefattet i bønnen, som etter apostelen Johannes er en røkelse, hvis røk stiger opp til Gud. Derfor sies det i Åb. 8, 3, at ”der ble gitt ham megen røkelse, forat han skulle legge den til alle de helliges bønner.”

Bønn er hjertets uttømmelse for Guds åsyn. ”Jeg utøste min sjel for Herrens åsyn,” sier Samuels mor. (1. Sam. 1, 15). Vismennenes bønn ved Jesu føtter i Betlehems stall, ble tilkjennegitt ved den røkelse de ofret. Bønn er kjærlighetens energi og ild, som smelter, oppløser og foredler sjelen, og forårsaker at den løfter seg til Gud. I samme grad som sjelen således er blitt smeltet og oppløst, i samme grad strømmer ut en velbehagelig duft fra den; og denne duft kommer fra den iboende kjærlighets sterke ild. Dette illustreres i Høys. 1, 12, hvor bruden sier: ”Så lenge kongen var ved sitt bord (satt ved sin bordseng), ga min nardus sin lukt.” Bordsengen er sjelens grunn eller indre, og når Gud er der, og vi vet hvordan vi skal bli hos ham, og forbli for hans åsyn, vil den hellige kraft og innflytelse derav etterhvert oppløse sjelens hårdhet; og idet den smelter, strømmer vellukten fram. Herav kommer det at den elskede sier om sin brud, idet han ser hennes sjel smelte når han taler: ”Hvo er hun som kommer opp fra ørkenen som røkstøtter, omduftet av myrra og virak?” (Høys. 3, 6).

Således stiger sjelen opp til Gud, ved å gi opp selvet til den guddommelige kjærlighets tilintetgjørende kraft. Dette er en meget viktig og nødvendig ofring, som hører til de kristnes gudsdyrkelse; og det er på den måten vi hylder vår opphøyede Gud, slik som det står skrevet i Sir.: ”Herrens makt er stor, og han æres kun av de ydmyke.” Ved tilintetgjørelsen av selvet inne i oss, anerkjenner vi i sannhet Guds opphøyede tilværelse; for uten at vi opphører å eksistere i selvet, kan ikke dette evige ords ånd eksistere i oss. Der er ved oppgivelsen av vårt eget liv, at vi gir plass for ham, og idet vi dør fra oss selv, lever og forblir han i oss.

Vi skulle uten forbehold gi hele vår tilværelse til Kristus Jesus, og opphøre å leve lengre i oss selv, forat han kan bli vårt liv, idet vi er døde og har vårt liv skjult med Kristus i Gud. (Kol. 3, 3). ”Gå inn i meg alle dere som alvorlig søker etter meg,” sier Gud. (Sir.). Men hvorledes skal vi da gå inn i Gud? Vi forlater og forsaker oss selv, forat vi kan forsvinne i ham; og dette kan bare utføres ved vår egen viljes tilintetgjørelse, hvilket er den sanne tilbedelsesbønn, som gir Gud alene, all ”velsignelse og ære og pris og styrke i all evighet.” (Åb. 5, 13). Dette er sannhetens bønn; det er å ”tilbe Gud i ånd og sannhet.” (Joh. 4, 24). I ånd, fordi vi går inn i den ånds renhet, som ber inne i oss, og blir dradd ut av og fridd fra vår egen kjødelige og menneskelige måte å be på; i sannhet, fordi vi derved stilles i den store sannhet om Guds alt og menneskenes intet.

Der finnes bare disse to sannheter: ”Alt”, og ”intet”; alt annet er bedrag. Vi kan bare gi sann ære til Guds alt, i vår egen intethet, som ikke før er inntrådd, før han, som aldri tillater et tomrom i naturen, fyller oss med seg selv.

Hvis vi bare kjente den kraft og velsignelse som sjelen får gjennom denne bønn, skulle vi villig være beskjeftiget med denne bestandig. Den er den ”kostbare perle”, den er den ”skjulte skatt” (Matt. 13, 44 og 46). Den som finner den selger gjerne alt han har for å kjøpe den. Det er ”en kilde med vann, som velter fram til evig liv.” (Joh. 4, 14). Det er å ”tilbe Faderen i ånd og sannhet.” (Joh. 4, 23). Det er den fulle utførelse av den klareste, evangeliske lære.

Jesus Kristus forsikrer oss, at Guds rike er inne i oss, (Luk. 17, 21), og dette er sant på to måter. Først; når Gud blir så helt Herre og Mester i oss, at vi ikke motstår hans herredømme, da er vårt indre hans rike. Og dernest; når vi eier Gud, som er det høyeste gode, da eier vi også hans rike i hvilket der er en fylde av lykksalighet, og hvor vi når det mål hvortil vi er kalt. Derfor sies der: ”Å tjene Gud er å regjere.” Målet som vi er skapt til, er virkelig med glede å være i besittelse av Gud, allerede i dette liv; men akk, hvor få er det dog som tenker på dette.