Om indre handlinger.

Gjerninger er enten indre eller ytre. Ytre gjerninger er de som står i forbindelse med en eller annen synlig gjenstand; og de dømmes å være gode eller onde, kun etter dens natur fra hvilken de framkommer. Jeg har her til hensikt bare å behandle de indre handlinger og krefter.

Hvis jeg under min påkallelse til Gud skulle få lyst til å forandre min handlings art, drar jeg meg derved tilbake fra Gud, og vender meg til skapte gjenstander, og det i større eller mindre grad, etter som lystens styrke er. Dersom jeg vil vende tilbake til Gud, etter således å ha vendt meg til skapningen, må jeg nødvendigvis utføre en handling i den hensikt; og jo mer fullkomment dette gjøres, dess fullstendigere blir omvendelsen. Inntil denne omvendelse er fullkommengjort må mange handlinger gjentas atter og atter, for den utføres i alminnelighet litt etter litt, skjønt den også kan foretas nesten øye-blikkelig. Mitt arbeid skulle imidlertid stadig være å vende meg til Gud av hele mitt hjerte, overensstemmende med Siraks sønns formaning: ”Forene på ny alle ditt hjertes bevegelser i Guds hellighet,” og med Davids ord: ”Jeg vil bevare all min styrke for deg.” (Ps. 59, 10); dette gjøres ved med alvor å vende seg innad. Esaias sier: ”Vend tilbake til ditt hjerte.” (Es. 46, 8), for vi har løpet vill fra vårt hjerte ved synden, og det er hjertet Gud fordrer: ”Min sønn! Gi meg ditt hjerte, og la dine øyne ha behag i mine veie!” (Ord. 23, 26). Å gi hjerte til Gud, er alltid å ha hele sjelens energi festet i ham, forat vi kan være i overensstemmelse med hans vilje. Vi må derfor stadig forbli vendt mot Gud, fra første gang vi påkalte ham.

Men da sjelen er svak og ustadig, og vant til å vende seg til det ytre, er den meget tilbøyelig til å bli utadvendt. Dette onde vil dog bli motarbeidet, hvis sjelen, når den merker avvikelse, vender like tilbake til Gud, og øyeblikkelig igjen inntar sin plass i ham; og denne handling vedvarer så lenge omvendelsen ved den kraftige innflytelse av en enkel og oppriktig tilbakevenden til Gud varer. Og likesom mange gjentatte handlinger danner en vane, således vender sjelen seg til omvendelsen; og den handling som før var avbrutt og ustadig, blir vedvarende.

Sjelen skulle ikke no være bekymret for å få utført noe som allerede er gjort, og som den virkelig ikke kan forsøke å gjøre uten vanskelighet og tvang. Hvis den gjør det, vil den finne at den blir trukket tilbake fra dens egentlige stilling, under påskudd av å søke det som allerede er erhvervet, idet den forstår at denne vedvarende omvendte tilstand var nådd og bestyrket ved tilvant omvendelse og kjærlighet (hengivenhet). En søker en ting ved mange handlinger, i stedet for å vedbli knyttet til Gud kun ved en enkel handling. Vi vil bemerke, at vi til sine tider med letthet utfører mange tydelige og allikevel enkle handlinger (idet vi vender oss innad); dette viser at vi har vært utadvendte, og at vi igjen vender tilbake til vårt hjerte, etter å ha forvillet oss fra det. Når vi har vendt tilbake dit, skulle vi bli der i fred. Men vi tar feil dersom vi tror, at vi ikke skal foreta disse innadvendelsens handlinger; for vi foretar stadig disse; men de kan bare være, og er i deres natur, tilsvarende vårt åndelige standpunkt.

Den største vanskelighet for de fleste åndelige mennesker oppstår derved, at de ikke klart forstår dette. No er noen gjerninger forbigående og avgjorte, andre er vedvarende; eller noen er direkte, andre indirekte. Alle kan ikke utføre de første, heller ikke er alle i den tilstand som passer for å utføre de siste. De første gjøres av dem som er løpet ut i det ytre, og krever en synlig utøvelse, i forhold til graden av sjelens avvikelse. Hvis den er ubetydelig, er en handling av enkleste slag tilstrekkelig. Med den vedvarende handling mener jeg den da sjelen helt og holdent er vendt mot Gud i en direkte hensikt, som stadig vedvarer, og som den bare behøver å fornye, hvis den er helt avbrutt. Den sjel som er således stillet, er i kjærlighet, og forblir deri; ”og den som blir i kjærlighet, han blir i Gud.” (1. Joh. 4, 16). Sjelen har, så å si, sin tilværelse i, og hvile i, denne tilvandte handling, men fri fra dovenskap og treghet; for således vedvarer der et uavbrutt arbeid, som er en herlig nedsenkelse i Guddommen, hvis tiltrekning blir mer og mer kraftig. Ved å følge denne mektige dragning trenger sjelen videre fram, og synker stadig dypere ned i den guddommelige kjærlighets hav, idet den opprettholder en virksomhet som er langt kraftigere og mere virksom enn den, som bare tjente til å fullbyrde dens innadvendelse.

Den sjel, som er så grundig og kraftig i innadvendt virksomhet, idet den er helt hengitt til Gud, merker ikke sin virksomhet, fordi den er direkte og ikke tilbakevirkende, og dette er grunnen til, at noen, som ikke uttrykker seg riktig, sier at de slett intet gjør, men det er en misforståelse; for de har aldri vært mere sant eller edelt i virksomhet. De skulle heller si at de ikke skjelnet sine gjerninger, enn at de ikke utrettet noe. Det er nok så at de ikke virker av seg selv, men de blir dratt, og de følger dragningen. Kjærligheten er den vekt som bringer dem til å synke ned i Gud, som i en bunnløs sjø, hvor de synker ned med ufattelig hastighet, fra den ene store dybde til den annen.

Det er da uriktig å si at vi ikke utfører noe, alle utfører gjerninger, men den måten som de utføres på er ikke den samme hos alle. Grunnen til misforståelsen er denne, at alle som vet at de skulle utføre noe, er begjærlige etter å utføre det således, at det kan skjelnes og bemerkes. Men således kan det ikke være; tydelige og kjennbare handlinger er for begynnere, og gjerninger av en høyere art for dem som er på et mer framskredent stadium. Å stanse ved de første, som er svake og av lite gavn, er det samme som å stenge seg selv ute fra de siste; og fremdeles, å forsøke på de siste uten å ha gått gjennom de første, er en ikke mindre anseelig feil. Alle ting skulle derfor gjøres i sin tid. Enhver tilstand har sin begynnelse, fortsettelse og fullendelse; og det er en stor feil å stanse ved begynnelsen. Det er i det hele tatt ingen virksomhet som ikke har sin utvikling. Til å begynne med må vi arbeide med flid og strev; men siden skal vi høste inn fruktene av vår flid. Når skipet er i havnen, må sjøfolkene bruke all sin styrke for å få gjort det sjøklart og så manøvrert det ut til sjøs; men når det først er kommet ut, kan de vende det hvor de vil med letthet. Således også med sjelen; mens den er i synd og menneskelige forviklinger, behøves ofte iherdige anstrengelser for å få virket dens frigjørelse. De bånd som holder den tilbake må løses, og dernest vender den seg innad ved store og kraftige anstrengelser, idet den etterhvert fjerner seg fra den gamle havn; og idet den er kommet på avstand fra denne, skrider den fram mot det indre, den havn mot hvilken den ønsker å styre.

Når skipet således er vendt, etterlater det land lengre og lengre bak seg, etterhvert som det skrider fram på sjøen; og jo lengre sjelen er fjernet fra den gamle havn, des mindre vanskelighet har den, og dess mindre arbeid er nødvendig for å komme fremmad. Skipet begynner etterhvert å komme under seil, og kommer no så hurtig fram i sitt løp, at årene, som er blitt unyttige legges inn. Hva er no losen beskjeftiget med? Han lar seg nøye med å få seilene satt og roret passet. Å sette seilene er enkelt å stille seg inn for Gud, åpen for hans Ånds påvirkning, og villig til å bli drevet av denne. Å passe roret er å holde hjertet tilbake fra å fare vill fra den rette kurs, idet en rolig fører det tilbake, og leder det støtt, etter ordre fra den velsignede Ånd, som gradvis får besittelse av og herredømme over hjertet, slik som vinden gradvis fyller seilene og presser på skipet. Når vinden er god, hviler losen og mannskapene fra sine arbeider, og skipet glir hurtig avsted uten deres besvær; og når de således hviler og overlater skipet til vinden, tilbakelegger det en større strekning i en time enn det hadde gjort i lang tid ved alle deres tidligere anstrengelser. Hvis de no ville forsøke å bruke årene, ville de ikke bare trette seg selv, men også sinke skipet.

Dette er den slags gjerninger vi skulle søke innvendig; de vil, drevet fram av Guds ånd, bringe oss hurtig fram, og det langt, langt lengre, enn et helt liv tilbrakt med atter og atter gjentatte handlinger, drevet fram ved selvanstrengelse. Hver den som vil ta denne vei, skal finne den lettere enn noen annen.

Hvis der er motvind og det blåser en storm, må vi kaste anker for å holde skipet tilbake. Vårt anker er en fast tillit og et fast håp til vår Gud, idet vi tålmodig venter på at vinden skal stilne av, og at der atter skal komme en fordelaktig, sterk vind. David gjorde således: ”Jeg ventet på Herren, da bøyet han seg til meg og hørte mitt rop.” (Ps. 40, 2). Vi må derfor overlate oss til Guds ånd, idet vi overgir oss helt til hans guddommelige ledelse.