Om uro og fristelser.

En direkte strid og kamp med uro og fristelser tjener nærmest til å forøke dem, og drar sjelen bort fra dens fasthengen ved Gud, hvilket alltid skulle være dens hovedbeskjeftigelse. Den sikreste og tryggeste måten å kjempe på er enkelt å vende seg bort fra det onde, og nærme seg Gud. Et lite barn som får øye på et uhyre, venter ikke for å kjempe med det; det vil neppe se på det, men løper så hurtig som mulig til sin mors favn, i full tillit til at det der er i sikkerhet. På samme måte skulle sjelen vende seg fra farer og fristelser, til Gud, ”Gud er midt i den,” sier psalmisten, ”den skal ikke rokkes; Gud hjelper den når morgenen bryter fram.” (Ps. 46, 6).

Hvis vi går fram på annen måte, og i vår svakhet forsøker å angripe våre fiender, vil vi ofte komme til å bli såret, om ikke helt slått; men ved enkelt å stille oss inn for Guds åsyn, vil vi øyeblikkelige finne et forråd av krefter til vår bevarelse. Dette var den hjelp som David søkte: ”Jeg setter alltid Herren for meg; ti han er ved min høyre, jeg skal ikke rokkes. Derfor gleder mitt hjerte seg og min ære (sjel) fryder seg; også mitt kjød skal bo trygt,” sier han. (Ps. 16, 8 og 9). Og i 2. Mos. 14, 14 står der: ”Herren skal stri for dere, og dere skal være stille.”