Om svakhet og feil.

Skulle det hende at vi enten kom ut i det ytre og ble adspredt, eller at vi begikk en feil, må vi øyeblikkelig vende oss innad igjen. Etterat vi således er blitt skilt fra Gud, skulle vi hurtigst mulig vende tilbake til ham igjen, og i hans nærvær li hva som helst som det behager ham å pålegge oss. Etterat vi har begått en feil, er det meget viktig å være på vakt mot forstyrrelser og uro, som springer fram fra en hemmelig rot av stolthet og kjærlighet til vår egen godhet. Vi blir såret ved å erfare hvorledes vi er, og hvis vi dessuten blir motløse og forsagt, blir vi enno svakere; og fra våre refleksjoner over feilen oppstår det en ærgrelse, som ofte er verre enn selve feilen.

Den i sannhet ydmyke sjel blir ikke forbauset over sine mangler og feilgrep. Jo mer elendig og fordervet den ser seg selv, dess mer hengir den seg til Gud, og jager etter en mer inderlig og fortrolig forbindelse med ham, forat den kan gjøre bruk av hans evige krefter. Vi skulle såmeget mer la oss bevege til å handle således, som Gud selv har sagt: ”Jeg skal undervise deg, og lære deg den vei du skal vandre; jeg vil gi deg råd med mitt øye.” (Ps. 32, 8).