Om indre stillhet.

”Herren er i sitt hellige tempel; stille for hans åsyn, all jorden!” (Hab. 2, 20.) Indre ro er absolutt uunnværlig, fordi Ordet er vesentlig og evig, og det krever forføyninger i sjelen, som i noen grad er overensstemmende med dets natur, som en betingelse for dets mottagelse. Hørselen er en sans som vi har fått, for med den å motta lyd, og den er snarere passiv enn aktiv, idet den mottar men ikke gir. Hvis vi vil høre må vi vende øret til. Således fordrer også Kristus, det evige Ord, uten hvis guddommelige tale sjelen er øde, mørk og død, når han vil tale til vårt indre, den mest stille aktpågivenhet for hans levendegjørende og virkningsfulle røst.

Herav kommer det at det så ofte innskjerpes i den hellige skrift, at vi må høre og gi akt på Guds røst. Av de tallrike formaninger til det, skal jeg gjengi noen få: ”Gi akt på meg, mitt folk! Vend øret til meg du min menighet!” (Es. 51, 4.) ”Bøyer deres øre hit og kommer til meg! Hører! Så skal deres sjeler leve.” (Es. 55, 3.) ”Hør datter, og gi akt og bøy ditt øre, og glem ditt folk og din faders hus, og la Kongen ha behag i din skjønnhet!” (Ps. 45, 11 og 12.)

Vi skulle glemme oss selv og all selvinteresse, og lytte etter og være aktpågivende overfor vår Guds røst, og disse to enkle handlinger, eller bedre, passive stillinger, drar hans kjærlighet til den skjønnhet som han selv meddeler.

Ytre ro er meget nødvendig for å oppelske og framskynde den indre ro. Det er umulig å bli helt innadvendt hvis vi ikke elsker og praktiserer ytre stillhet og ensomhet. Gud sier ved sin profets mund: ”Se, jeg vil lokke henne og lede henne hen i ørkenen, og der vil jeg tale vennlig til henne.” (Hos. 2, 14), og der er ikke tvil om at det å være innvendig opptatt med Gud, er helt uforenelig med å være ivrig opptatt med de utallige småting som omgir oss.

Når vi ved sløvhet eller utroskap blir adspredte, eller uten likevekt, er det nødvendig at vi straks vender oss rolig innad igjen. Således kan vi lære å beholde Ånden og bønnens salvelse hele dagen igjennom; men hvis indre ro og bønn bare skulle begrenses til en eller annen bestemt halvtime eller time, ville vi kun bære lite frukt.