Om selvprøve og syndsbekjennelse.

Selvprøve skulle alltid komme foran syndsbekjennelse, og dens natur og måte skulle tilsvare sjelens tilstand. Hva de sjeler har å gjøre, som er kommet til den tilstand vi no behandler, er å legge hele deres sjel åpen for Gud, som ikke vil unnlate å opplyse dem, og gjøre dem i stand til å se deres felles beskaffenhet. Denne prøve skal foretas i fred og ro, for det avhenger av Gud, og ikke av den flid som vi holder prøve med, hvor mange av våre begåtte synder vi får vite om. Når vi undersøker med tvingende makt, i vår egen anstrengelses kraft, blir vi lett bedratte av egenkjærligheten. Vi tror det onde å være godt, og det gode ondt. (Es. 5, 20.) Men når vi ligger fullt utstrakt for rettferdighetens Sol, da gjør hans guddommelige stråler at de minste ting blir synlige. Herav følger at vi må forsake oss selv, og helt overlate vår sjel i Guds hender, såvel i selvprøve som ved syndsbekjennelse.

Når sjelen har nådd til den nevnte slags bønn, blir enhver feil irettesatt. Irettesettelsen kommer øyeblikkelig fra noe som brenner i dens indre. Således er Guds prøve, som ikke tillater noe ondt å være skjult; og under denne hans rensende innflytelse har sjelen intet annet å gjøre, enn i hengivenhet å vende seg til sin Dommer, og med saktmodighet bære den smerte og tilrettevisning som han tildeler. Han blir sjelens uopphørlige vokter. Den kan ikke no lenger holde prøve av seg selv, og hvis den er trofast i sin oppgivelse av dette, vil erfaring overbevise sjelen om, at den blir tusen ganger bedre prøvet av hans guddommelige lys, enn av den mest virksomme og anstrengende selvprøve.

De som betrer disse veier, skulle underrettes om en ting, angående deres syndsbekjennelse, i hvilken de er tilbøyelig til å feile. Når de skal til å bekjenne sin synd finner de, i stedet for den anger og sønderknusthet som de var vant til å kjenne, at kjærlighet og ro så skjønt kommer og tar deres sjel i besittelse. De som ikke er ordentlig undervist om dette, er tilbøyelig til å trekke seg tilbake fra denne kjensel, for igjen å kjenne seg angrende, fordi de har hørt, og det med rette, at anger er påkrevet. Men de er ikke oppmerksom på, at de derved mister den største sønderknusthet, som bevirkes ved denne umiddelbare kjærlighet, og langt, langt overskrider hvilken som helst virkning frembrakt av selvanstrengelse. Denne kjærlighet innbefatter de andre handlinger i seg selv, som i hovedhandling, i langt større fullkommenhet enn om de ble skjeldnet fra hinannen, og således vekslet i sine følelser. Vær derfor ikke bekymret for andre ting, når Gud handler så herlig i deg og for deg.

Å hate synden på denne måte, er å hate den som Gud gjør det. Den reneste kjærlighet, er den som kommer fram ved hans umiddelbare behandling av sjelen; og hvorfor skulle denne da være så ivrig for å gjøre noe? La den bli i den tilstand Gud anviser den, overensstemmende med formaningen: ”Sett din tillit til Gud; forbli i stillhet, hvor han har satt deg.” (Sir. 11, 21.)

Sjelen vil også bli forundret ved å finne det vanskelig å kalle fram sine feil i erindringen. Dette skulle dog ikke forårsake noen uro; først fordi denne forglemmelse av våre feil for en del er bevis for vår renselse fra dem, og i den tilstand sjelen no er, er det best; for det annet fordi Gud ikke vil unnlate å gjøre oss bevisst om våre største feil, når vi skal bekjenne dem. For da undersøker han selv, og sjelen vil kjenne at prøven blir mere fullkomment fullbyrdet, enn den på noen måte kunne ha blitt ved den beste anvendelse av dens egne anstrengelser. Denne undervisning vil dog slett ikke passe for de foregående grader, mens sjelen enno er i sin selvvirkende tilstand. Da er det riktig og nødvendig at den i alt bruker den største flid, i forhold til den framgang den har gjort. Det er de som er kommet til den mere fremskredne tilstand, som jeg ville formane til å følge denne veiledning, at de aldri skal forandre deres eneste, enkle sysselsettelse, ikke engang når de skal delta i nattverden. De skulle forbli i stillhet, og tillate Gud å handle fritt, uten begrensning. Hvem skulle bedre kunne motta Kristi legeme og blod, enn den i hvem den Helligånd bor.