Om hvile i Gud.

Når sjelen er så langt fremskreden, har den ikke bruk for noen annen forberedelse enn hvile, for da begynner Guds nærværelse — som er den store følge, eller snarere fortsettelse av bønnen — å inngytes, og det nesten uopphørlig. Sjelen fryder seg ved en overmåte lykksalighet, og kjenner at den ikke lever lenger, men at Kristus lever i den; og at den eneste vei til å finne ham, er å vende seg innad. Ikke før er de legemlige øyne lukket, så er sjelen innhyllet i bønn. Den er forundret over en så stor velsignelse, og den har en indre samtale med Gud, som ytre ting ikke kan avbryte.

En kan si det samme om denne slags bønn, som det er sagt om visdommen: ”Alle gode ting kommer med den.” (Visd. 7, 11.) For dyder utøves i strømmevis gjennom en slik sjel, og det med slik ynde og letthet, at de synes naturlige og umiddelbare. Og fra den levende kilde derinne, velter det fram så fritt og rikelig all godhet, at sjelen endog inne er seg noe ondt bevisst. La den da forbli trofast i denne tilstand, og på ingen måte søke noen annen sinnsstemning, enn denne enkle hvile, som forberedelse — enten til syndsbekjennelse eller til nattverd, til handling eller bønn; for det eneste den har å gjøre, er å åpne sitt hjerte for den fulle mottagelse av de guddommelige innblåsinger. Jeg mener ikke no å ha talt om de alminnelige forberedelser for deltagelse i nattverden, men om den mest fullkomne indre tilstand, som vi kan delta med i den.