Om Guds nærværelse.

Den sjel som er trofast i utøvelsen av hengivelse og fasthengen ved Gud, således som ovenfor beskrevet, blir forbauset ved å merke at Gud gradvis tar hele dens vesen i besittelse. Den har no en stadig fornemmelse av dette nærvær, som er blitt naturlig for den, og dette, såvel som bønn, er resultatet av øvelse. Sjelen kjenner at en usedvanlig stillhet og klarhet etterhvert gjennomtrenger dens vesen. Stillhet utgjør no fullstendig dens bønn, mens Gud meddeler den en ren kjærlighet, som er begynnelsen til usigelig lykksalighet. Å, om jeg bare kunne følge dette emne, og beskrive noen flere grader av den endeløse fortsettelse av påfølgende trinn! Men jeg skal jo bare skrive til begynnere no, og skal derfor ikke gå videre, men vente på Herrens tid for å gi ut hva som kan være anvendelig for de følgende grader av veksten i Kristus Jesus.

Vi må anse det som en sak av største betydning, å opphøre med selvvirksomhet og selvanstrengelse, forat Gud selv kan virke alene. Han sier ved sin profet Davids munn: ”Vær stille, og erkjenner at jeg er Gud!” (Ps. 46, 11.) Men menneskene er så forblindet av tilknytning og kjærlighet, til sine egne gjerninger, at de innbilder seg at der slett intet blir gjort, hvis de ikke oppdager og kan skjelne sin egen virksomhet. De er uvidende om at deres uduelighet til så nøye å merke alle sjelens bevegelser, er forårsaket av den hurtighet hvormed den går fram, og at Guds handlinger, idet de utvides, opptar i seg menneskenes handlinger. Stjernene kan sees tydelig før solen kommer fram, men ettersom solens lys øker, forsvinner stjernenes stråler mer og mer i solens, og blir usynlige, ikke av mangel på lys i dem selv, men på grunn av den sterkere stråleglans fra det største lys. — Tilfellet er likedan her, for der er et sterkt og universalt lys, som absorberer alle de små lys fra sjelen. Disse blir svake og forsvinner under innflytelsen av dette mektige lys, og selvvirksomhet kan ikke lenger skjelnes no. Allikevel tar de storlig feil som anklager denne bønn for unyttig, en klage som bare kan oppstå av mangel på erfaring. Hvis de bare ville gjøre seg noen umak for å komme til å be således, ville de snart erfare det motsatte av hva de tenker, og finne at deres anklage var uten grunn.

Denne tilsynelatende uvirksomhet er visselig ikke følgen av mangel og ufruktbarhet, men av fruktbarhet og overflod, som den erfarne sjel klart vil forstå. Den skal få vite og kjenne at stillheten er rik og salvelsesfull, og at denne bønns følger er noe helt annet enn likegyldighet og nakenhet. Der er to grunner hvorfor en tier stille; noen tier for de ikke har noe å si, andre for de har formeget. Det siste er tilfelle med sjelen i denne tilstand — stillheten kommer av den store overflod, når sjelen har alt for meget å si fram. Å drukne og å dø av tørst er to høyst forskjellige måter å dø på; allikevel kan dog vannet sies å forårsake begge. Overfloden av vann bevirker det i det ene tilfelle, og mangelen på vann i det annet. Således bringer, i den nevnte tilstand, nådens rikdom og overflod selvets virksomhet til å stanse; og derfor er det av den største betydning å forbli så rolig som mulig.

Et lite barn som henger ved sin mors bryst er en god illustrasjon av vårt emne. Barnet begynner å suge til seg melken, ved å bevege sine små leper; men når melken tilflyter rikelig, har den nok med bare å svelge, og det innstiller foreløpig sin sugning. Ved å handle på annen måte ville det skade seg selv ved å få mindre melk, og bli nødt til å forlate brystet. Vi må handle på samme måte under bønnen, ved å anvende kjærlighetens leper. Så snart den guddommelige nådes melk flyter fritt, har vi intet annet å gjøre enn i hvile og stillhet å suge den inn. Når den opphører å flyte fram, må vi igjen til med kjærligheten, likesom barnet beveger lepene. Den som handler på annen måte vil ikke få noe utbytte av denne nåde, som blir gitt i så rikt mål for å lokke og dra sjelen inn i kjærlighetens hvile, og ikke inn i selvets mangfoldighet. — Men hvorledes går det med det barn som rolig og uten anstrengelse drikker inn melken? Hvem skulle tro at det kunne motta næring således? Og allikevel, jo fredfullere den tar til seg føden, dess bedre går det. Ja, hvorledes går det med dette barn? Det faller stille i søvn i sin mors skjød. Således synker også din sjel, som er stille og fredfull i bønn, ofte ned i en hemmelighetsfull slummer, i hvilken alle dens krefter er i hvile, inntil den er helt skikket til den tilstand, som den no har hatt den flyktige forsmak av. I denne fremadskriden ledes sjelen ganske naturlig, uten anstrengelse, kunst eller studium. Vårt indre er ikke en sterk festning som skal tas med storm og voldsomhet, men et fredens rike som bare kan vinnes med kjærlighet.

Hvis noen således vil følge den lille sti som jeg her har stukket ut, vil den lede dem til umiddelbar bønn. Gud forlanger intet ekstraordinært eller vanskelig; tvert imot, finner han mest behag i en likefrem og barnlig fremgangsmåte.

Det som er mest edelt og opphøyet i gudsdyrkelsen er det letteste. De aller nødvendigste av de hellige ting er de mest likefremme. Således er det også i det naturlige. Hvis du f. eks. vil komme til sjøen, gå så ombord i en båt på en elv, og du vil bli befordret dit, uten bekymring og anstrengelse. Vil du komme til Gud, følg da denne herlige men enkle sti, og du vil komme til det ønskede mål med en letthet og raskhet som vil forbause deg.

Å, at du dog ville forsøke! Hvor snart skulle du ikke finne, at alt som jeg har fremstillet kommer tilkort for virkeligheten, og at din egen erfaring vil føre deg langt, langt videre! Er det frykt som hindrer deg fra øyeblikkelig å kaste deg i de kjærlighetens armer, som ble vidt utstrakt på korset, bare for å motta deg! Hvor kan din frykt komme fra? Hvilken risiko løper du, ved bare å være avhengig av din Gud, og ved helt å overgi deg til ham? Han vil ikke bedra deg på annen måte enn ved å gi deg en overflod av sin rikdom, langt utover ditt høyeste håp. Men de som venter alt fra seg selv vil uunngåelig bli bedratte, og må li den irettesettelsen som Gud ga sin profet, Esaias: ”Av din megen vandring ble du trett; dog sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny kraft i din hånd, derfor ble du ikke svak!” (Es. 57, 10.)