Om omvendelse.

”Vender i sannhet om til ham, fra hvem dere er dypt faldne”. (Bs. 31, 6.) Å omvende seg i sannhet, er fullt ut å vende seg bort fra verden, og helt vende seg til Gud.

For å bli delaktig i frelsen er det absolutt nødvendig at vi forsaker all urettferdighet og vender oss til rettferdighet; men dette alene er ikke fullkommen omvendelse, som består i en fullstendig forandring av hele mennesket fra et ytre til et indre liv.

Når sjelen en gang har vendt om til Gud, finner den det vidunderlig lett stadig å fortsette med omvendelse; og jo mer den forblir i sin omvendte tilstand, dess nærmere kommer den Gud, og dess fastere henger den ved ham. Jo nærmere sjelen kommer ham, desto lengre blir den nødvendigvis fjernet fra verden, som er så motsatt ham. Således blir sjelen så godt rotfestet og grunnfestet i sin omvendelse, at den blir alminnelig, og så å si, naturlig.

No må vi ikke tenke oss at dette gjøres ved en voldsom anstrengelse av sjelens egne krefter; for den er ikke i stand til, og skulle heller ikke forsøke noe annet samarbeid med den guddommelige nåde, enn dette, å trekke seg tilbake fra ytre gjenstander og vende seg innad. Når det er gjort har den ikke noe mer å gjøre, men må vedbli standhaftig i sitt fasthengen ved Gud.

Gud har en tiltrekkende kraft, som etterhvert drar sjelen kraftigere og kraftigere til seg, jo nærmere den kommer ham; og idet han tiltrekker, renser og lutrer han den, likesom solen fordunster en tett tåke, som etterhvert som den stiger opp fortynnes og blir ren. Dampen medvirker til sin fordunstning ved at den ikke gjør motstand, men sjelen samarbeider med Guds dragelse ved en fri hengivenhet til denne. Denne slags innadvenden er både lett og virksom, idet den bevirker sjelens fremgang, naturlig og uten tvang, fordi Gud selv er midtpunktet.

Alt og alle blir dratt mot sitt midtpunkt; og jo renere dette er, dess sterkere og mer uimotståelig er dets tiltrekninger. Men foruten midtpunktets egen kraftige tiltrekning, er der i enhver skapning en tilsvarende tilbøyelighet til atter å forenes med dens eiendommelige midtpunkt, som er kraftig og virksomt i forhold til vedkommendes åndelighet og fullkommenhet. Straks noen vendes mot sitt midtpunkt, vil dets egen tyngde tilskynde og framskynde det til dette, dersom det ikke holdes tilbake av en eller annen uovervinnelig hindring. Ikke før har en sluppet en sten en holder i hånden, før den av sin egen vekt faller til jorden, mot sitt midtpunkt. Når no sjelen ved å forlate ytre gjenstander og samle seg innad, uten noen annen anstrengelse, er brakt under sitt midtpunkts tiltrekningskraft, faller den gradvis, ved den guddommelige kjærlighets vekt, mot dette sitt rette midtpunkt; og jo roligere den forblir og dess friere den er fra selvbevegelse og selvanstrengelse, dess hurtigere kommer den fram, fordi den sentrale, tiltrekkende krafts energi da er uhindret og hår full frihet til å virke.

All vår omsorg og aktpågivenhet skulle derfor være rettet mot å få innvendig ro. La oss heller ikke bli motfalne av de smerter og vanskeligheter vi møter ved denne øvelse. De vil snart bli oppveiet fra Guds side, ved en så rikelig forsyning av nåde, at øvelsen vil bli ganske lett, såfremt vi er trofaste i dette: ved saktmodig å trekke oss tilbake fra ytre dragninger og sysselsetninger, og vende tilbake til vårt midtpunkt med en stille og øm hengivenhet. Når lyster og begjærligheter kommer i opprør, vil en rolig tilbakevenden til en nærværende Gud lett drepe dem og bringe ro. En hvilken som helst anden måte å stri med dem på, vil heller opphisse dem, enn stille dem til ro.