Om hendøen.

Jeg vil sterkt fremheve at det er så godt som umulig, å motta seg en fullkommen hendøen fra følelser og begjærligheter, på noen annen måte enn den nevnte. Grunnen er innlysende: Sjelen gir kraft og energi til følelsene, og disse vekker opp og holder vedlike begjærlighetene. Et dødt legeme har hverken følelser eller begjærligheter, fordi dets forbindelse med sjelen er oppløst.

Alle anstrengelser som bare går ut på å rette det ytre, tvinger sjelen stadig lengre utad i det som den er så ivrig opptatt med. Det er på denne måten at dens krefter blir opptatt og spredt utad, for dens attrå gjelder det ytre, og således styrker den jo nettopp de selvsamme følelser, hvis mål det er å underkue. Følelsene har ingen annen kilde å hente kraft fra, enn sjelens egen anvendelse av dem. Graden av deres liv og virksomhet står i forhold til den grad av oppmerksomhet, som sjelen selv yter dem. Spegelse av kjødet (legeme) kan nok svekke legeme; men nettopp på grunn av de nevnte grunner kan dette aldri ta bort følelsenes heftighet, eller forminske deres virksomhet. — Den eneste måten å få dette utført på, er å bli innadvendt, og være beskjeftig med en nærværende Gud. Hvis sjelen retter all sin styrke og energi mot dette sitt vesens midtpunkt, vil han finne at denne enkle handling adskiller og trekker den tilbake fra følelsene. Ved at sjelen tar i bruk alle sine krefter i det indre, etterlates følelsene svake og kraftløse, og jo nærmere sjelen kommer Gud, dess lengre er den fjernet fra følelsene, og dess mindre påvirkes begjærlighetene av dem. Herav kommer det, at en hos dem, for hvem nådens tiltrekninger er meget sterke, finner det ytre menneske ganske svakt og matt, og endog utsatt for å falle i avmakt. Jeg mener ikke ved dette å avskrekke noen fra å hendø fra seg selv; for dette skulle alltid følge bønnen, i den grad som svarer til hver enkelts tilstand. Dog sier jeg, at denne hendøen ikke skulle stå for oss som vår hovedsakelige øvelse; heller ikke skulle vi foreskrive oss selv bestemte strengheter med legemet, men bare enkelt følge nådens indre dragelse. Er vi da i besittelse av og beskjeftiget med Guds nærværelse, uten særlig å tenke på hendøen, så vil Gud dyktiggjøre oss til det, så at denne kan bli utført til det ytterste. Du kan være sikker på, at han ikke vil gi dem noe ”pusterom”, de som trofast blir ved å hengi seg til ham, før han har fått fjernet fra dem, alt det som skal fjernes.

Vi har da bare standhaftig å fortsette i den største aktpågivenhet ovenfor Gud, og alt vil bli riktig utført. Alle kunne ikke engang tåle streng behandling av sitt legeme, men alle er i stand til dette. I vårt hendøen fra bruken av øye og øre, som stadig forsyner vårt travle sinn med nye gjenstander, er der liten fare for å overdrive. Gud vil også lære oss dette, og vi har kun å følge åndens ledelse.

Sjelen har en dobbel fordel ved å gå fram på denne måten, for idet den trekker seg tilbake fra ytre gjenstander kommer den nærmere Gud. Når sjelen nærmer seg Gud, har den, foruten at den mottar den hemmelige, oppholdende og bevarende kraft og dyd, den fordel at den er lengre fjernet fra synd, og det, jo lengre dess nærmere den er kommet. Således blir omvendelse alminnelig for sjelen.