Om dyder.

Det er på denne måten at vi med letthet og sikkerhet kan erhverve oss dyder; for da Gud er alle dyders kilde og vesen, så eier vi alle disse ved besittelsen av ham selv. I samme forhold som vi nærmer oss ham, i samme forhold vokser vi til de mest fortrinnelige dyder. Men enhver dyd er bare som en maske, som en utvendig tilsynekomst, foranderlig som våre klær, hvis den ikke kommer opp og springer fram fra det innvortes; men hvis den gjør det, da er den visselig ekte, betydningsfull og vedvarende. ”Kongedatterens skjønnhet kommer innenifra.” (Ps. 45, 14.) Disse sjeler viser mer enn noen annen, dyder i stor grad, skjønt de ikke legger særlig merke til disse. Gud, med hvem de er forenet, bringer dem til den mest vidtgående utøvelse av disse. Han tåler intet syndig hos dem, og forbyr dem å ha behag i noe annet enn ham selv.

Hvilken hunger etter lidelser har ikke sådanne sjeler, som således gløder av guddommelig kjærlighet! Hvor hastig skulle de ikke forløpe seg, ved selvplage, hvis de fikk følge sine egne tilbøyeligheter. De tenker ikke på noe annet, enn hvorledes de kan behage sin Elskede, og etter hvert som kjærligheten til dem selv avtar, forsømmer og glemmer de seg selv, og likesom deres kjærlighet til Gud vokser, så vokser også avsmaken for dem selv — og alt i denne verden taper sin glans.

Å, dersom denne fremgangsmåten ble tatt i bruk, en fremgangsmåte så passende for alle, for lite begavede og uvitende, såvel som for meget begavede og lærde, hvor hurtig skulle da ikke hele Guds menighet bli forandret! Det er bare kjærlighet som mangler. ”Kjærlighet, og gjør så hva dere vil”, sier Augustin. Dersom vi virkelig elsker, kan vi jo ikke ville gjøre noe som helst som kunne volde anstøt mot gjenstanden for vår kjærlighet.