Om hemmeligheter.

Det kunne innvendes at vi ved denne fremgangsmåten ikke vil få noen hemmeligheter åpenbart. Men det er nettopp det motsatte, for dette er de særlige midler, hvorved de blir meddelt sjelen. Jesus Kristus, som vi har hengitt oss til, og som vi følger som veien, hører som sannheten, og som levendegjør oss som livet, (Joh. 14, 6), idet han trykker sitt bilde i sjelen, fester derved selv trekkene av sine forskjellige tilstander i oss; og å bære Jesu Kristi merketegn er langt mere opphøyet, enn bare å diskutere om dem. Paulus bar i sitt legeme Jesu Kristi merketegn: ”Jeg bærer i mitt legeme,” sier han, ”den Herre Jesu merketegn”. (Gal. 6, 17.) Men han sier ikke at han diskuterte om dem.

I vår hengivenhet til Jesus Kristus gir han oss ofte eiendommelige åpenbaringer av sine hemmeligheter. Disse skulle vi takknemlig motta, og fremstille oss til hva som viser seg å være hans vilje. Ja, når vi ikke har noe annet ønske, enn med iver å strekke oss ut etter ham, og alltid å være hos ham, idet vi erkjenner at vi intet formår, da skulle vi uten betenkning motta all hans forvaltning, enten det er lys eller skygge, fruktbarhet eller tørrhet, styrke eller svakhet, sødme eller bitterhet, fristelser, forstyrrelser, smerte, tretthet eller rådvillhet; og ikke noe av alt dette skulle sinke oss i løpet.

Gud kan la noen bli ved å betrakte og fryde seg over en enkel hemmelighet i årevis. Ved tanken på denne blir sjelen straks innadvendt, dersom den er trofast. Men straks Gud finner behag i å trekke den tilbake fra sjelen, bør den frivillig gi etter for berøvelsen.

Noen er meget beklemt ved å føle sin uduelighet til å grunne på visse hemmeligheter; men denne uro har ingen rettferdig grunn, da en vedblivende fasthengen ved Gud innbefatter i seg alle mulige velsignelser.

Hvem som helst som i hvile og ro er forenet med Gud alene, er på den beste og virksomste måten knyttet til enhver guddommelig hemmelighet.

Kjærligheten til Gud, innbefatter i seg selv, kjærlighet til alt som er av ham.