Å bedra seg selv

Å bedra seg selv

I 1. Joh. 1, 8 leser vi: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» De fleste ville aldri si dette høyt. Man tenker det heller ikke med akkurat de ordene. Likevel «sier» man det i praksis når man for eksempel dømmer andre, skylder på andre, eller ikke tåler å høre en ubehagelig sannhet om seg selv. Da bedrar man seg selv, og sannheten får ikke rom i oss.

Ser vi nærmere på ordet selvbedrag, handler det nettopp om dette: Å leve i en forestilt sannhet — å tro noe om andre, om seg selv, om Gud, eller om sin egen situasjon som ikke er sant. Det er prosessen der en person, bevisst eller ubevisst, lurer seg selv for å slippe å møte en ubehagelig sannhet, et ansvar eller en vanskelig virkelighet. Ingen andre mennesker lurer oss; vi lurer oss selv.

Faren ved selvbedrag tas også opp flere steder i det nye testamentet. I Jak. 1, 22 står det: «Men vær ordets gjørere, ikke bare dets hørere. Ellers vil dere bedra dere selv.» Og i Gal. 6, 3: «For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv.» I alle disse tekstene ser vi det samme fellestrekket: mangel på kjærlighet til sannheten om sin egen synd.

Å leve i selvbedrag må være en fryktelig tragisk tilstand og et mørkt og farlig sted å være. Man er ikke engang klar over det selv, og samtidig står det at sannheten ikke er i oss. Hvordan kan vi da «Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til han som er hodet, Kristus»? Ef. 4, 15.

Når sannheten om oss selv ikke får slippe til, vender vi blikket utover i stedet. Vi får lett sterke meninger om hva menneskene rundt oss sier og gjør — hvordan de bruker tiden sin, pengene sine, hvordan de oppdrar barna sine, og så videre. I bunn og grunn tenker vi ofte at vi vet bedre. Men når vi virkelig ønsker å finne vår egen synd, blir det totalt uinteressant hva andre holder på med. Det er frihet i å vite at vi ikke trenger å ha en mening om alt og alle.

Må jeg alltid elske sannheten om min egen synd og jage etter frelse.

Må jeg stadig vende blikket innover.

Må jeg aldri glemme at jeg ikke ser alt klart, ikke forstår alt fullt ut og ikke vet alt sikkert.

Må jeg alltid søke Guds sannhet og hans tanker, og ikke sette min lit til mine egne — verken om meg selv eller om andre.

Da blir livet lett og ukomplisert. Og slik kan jeg brukes av Gud som et redskap til å hjelpe, støtte, oppbygge og oppmuntre dem rundt meg. Som David sier i Salme 25, 4-5: «Herre, la meg kjenne dine veier! Lær meg dine stier! Led meg i din sannhet og lær meg, for du er min frelses Gud. På deg venter jeg hele dagen.»