Hvorfra formes du?
Rom. 12 med alle dets formaninger er Den Hellige Ånds tale til Paulus, rett fra Jesu hjerte, og gir et sant bilde av det som skjedde i Jesu liv.
Ved Guds miskunn formanes vi til å fremstille vårt legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer. Rom. 12, 1. Nettopp dette var det Jesus gjorde da han kom inn i verden: Et legeme laget du for meg .... Her er jeg, o Gud, for å gjøre din vilje. Hebr. 10, 7. Det var hans pakt med sin Far – den nye pakt.
Jesus tok vare på alteret, Hebr. 7, 13. Skal formaningene i Rom. 12 bli liv i oss, må vi også bære dette alter i hjertets innerste. For ofrene ligger i legemet. Da kommer Kristi legeme frem idet «hver for oss er vi hverandres lemmer». Vers 5.
«Og skikk dere ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne». Vers 2. Guds vilje er ikke en ytre, mekanisk utførelse av visse gjerninger, men gjerninger og virksomhet som springer ut fra et liv med sin basis i Han som er kjærlighet, og som er visdommens opphav. Å takke for alt er Guds vilje i Jesus Kristus. Det kan bare bli sannhet ut fra hjertets ydmyke stilling for Gud.
Det vanlige er at tankene formes utenfra, fra denne verden, som er synlig og jordisk. Det er en verden som regjeres av denne verdens fyrste, og alt har sine referanser i syndelegemet. «For alt som er i verden, kjødets lys og øynenes lyst og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden.» 1.Joh. 2, 16. Menneskets fornuft forener seg ikke med lydighet mot Guds ord, og alle disse meninger i strid mot Guds vilje, former oss lett. Guds mening er at vi som miskunnhetens kar skal formes innenfra, som et resultat av den ild som fortærer syndelegemet og derved åpner adgangen inn til Guds liv og tankeverden, det Jerusalem der oppe – det himmelske.
Denne verden har fremkommet som et resultat av det arbeidet som denne verdens fyrste utrettelig har nedlagt. Alt har sin årsak i syndefallet, forårsaket av han som sa i sitt hjerte: «Til himmelen vil jeg stige opp …» Es. 14, 13-14. Her står det 5 ganger «jeg vil». Syndelegemet er fullt av denne oppdrift som ligger i kjødets vilje. Hvis jeg med min frie vilje forener meg med kjødets vilje, da er jeg på egenviljens vei, og det gamle mennesket er eller kommer i virksomhet. Bak dette står det kraftige åndsmakter, som utover kler seg i fin og fargerik språkdrakt. Disse står i direkte kontakt med denne verdens fyrste. Ære av mennesker står helt sentralt i dette «jeg vil». Tankene går da utover og formes av denne verden. Hvis jeg derimot med min frie vilje forener meg med Guds vilje, vil jeg finne den nye og levende vei og Jesu fotspor. Han gjorde aldri noe annet enn Faderens vilje. Da blir det forvandling ved sinnets fornyelse.
Det må derfor en ny fødsel til. «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.» Joh. 3, 3. Det ble sagt ettertrykkelig! Ved den nye fødsel blir det et Guds rike inne i oss, en ny skapning som har øyner og ører, som er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet. Da er det ikke verden med sin falske glimmer som former meg, men det er Guds vilje og tankesett som syrer i hjertets innerste hvor alterets ild er virksom.
Én av formaningene i kapitlet lyder slik: «Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke!» V. 16. Her er det Jesu broderskap og den guddommelige enhet oppstår. Her ser vi Jesu fotspor og retningen på den nye og levende vei, den går nedover ved den dom som går over selvlivet. Der, i tidsrommet mellom krybben og Golgata kors, ble den smale vei til livet innvidd.
Jesus var selvklokskapens fullkomne motsetning idet han sa: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» Joh. 5, 30. Får vi nåde og miskunn til å følge Mesteren i dette, blir vi den rake motsetning til denne verden, som trakter etter det høye – stor, større, størst, lik en såpeboble, langt borte fra Gud som ikke enser en selvklok mann. Job 37, 24. Desto mer interessant bytte blir en for verdens fyrste som kun er kommet for å myrde, stjele og ødelegge. En farer vill i sitt hjertes tanker fordi Ordet, formaningen, ikke trenger inn og dømmer hjertets tanker og råd. Dette å ville være noe, er selve grunnstoffet i syndelegemet. På Jesu alter brente det en uslokkelig ild som fortærte dette stoffet så han kunne si: «For denne verdens fyrste kommer, og han har ikke noe i meg.» Joh. 14, 30. Kjødets vilje og motstand var beseiret og utslettet, og med dette også alt som heter egenvilje.
Hvis ikke denne forvandling skjer ved fornyelsen av vårt sinn, kan vi nok forme oss etter menighetens ytre ramme og tilpasse oss. Hva andre tenker om oss, har stor betydning. Tankelivet blir horisontalt. Vi hører forkynnelsen, men ser ikke Herrens herlighet. Paulus møtte Jesus på veien til Damaskus. Han så og hørte. Hans reisefeller hørte, men så intet. Ap.gj. 9, 7.
På Johannes’ tid var det mange som ikke hadde hatt sin interesse i hva som skjedde i Jesus i hans kjøds dager. Det var ikke noe alter hvor ilden brant, ingen levende interesse for å arbeide på sin frelse. De hadde faret vill i sine tanker. Men en utvikling var det også der. Johannes skriver: «De er av verden. Derfor taler de av verden, og verden hører dem.» 1. Joh. 4, 5. De utviklet seg i villfarelsens kunster så endog Guds ord ble forfalsket.
Men om seg selv og de andre lemmene på legemet, sier han: «Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.» 1. Joh. 4, 6.
Lar vi sannhetens ånd lede oss inn i rikdommene i kapitlets mange formaninger, vil vi finne vårt liv og våre syndige tilbøyeligheter og plassere det på alteret. Da får vi samfunn med han som ble åpenbart i kjød, og villfarelsens ånd får ikke inngang. Vi blir en sten i den bygning der han er hovedhjørnesten. Han selv sier om disse stener: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» Joh. 17, 16. De passer ikke inn i denne verdens skikk. Han selv ble forkastet av tidens bygningsmenn.
Å søke ære av mennesker, hevne seg «på en fin måte» ved passende anledninger, bære avind, er å skikke seg lik denne verden. Da lever en i villfarelse.
Paulus’ formaning til ikke å skikke seg lik denne verden, har med vårt tankeliv å gjøre og ikke med ytre regler i streben etter menneskers godkjennelse. Derimot er det resepten til et lykkelig liv for Guds åsyn, nå og i all evighet.
«Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» 1. Joh. 2, 17. De blir dannet til likhet med Faderen og Sønnen, og er i sannhet lemmer på Kristi legeme til velsignelse og oppbyggelse.
For slike er det beredt et herlighetslegeme i oppstandelsen.